Wikipedia

Paul Simon

amerikansk musiker, låtskriver, sanger
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
For politikeren med samme navn, se Paul Simon (politiker)

Paul Frederic Simon (født 13. oktober 1941 i Newark i New Jersey i USA) er en amerikansk gitarist, sanger, komponist og skuespiller.

Paul Simon
FødtPaul Frederick Simon
13. okt. 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
Newark
BeskjeftigelseSanger, låtskriver, plateprodusent, sanger og låtskriver, komponist, skuespiller, musiker, gitarist, filmskuespiller, fjernsynsskuespiller, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedQueens College (1959–1963) (studieretning: engelsk litteratur)[5]
Brooklyn Law School (1963–1964) (akademisk grad: ufullstendig)
Forest Hills High School (–1958) (akademisk grad: high school diploma)[6]
EktefelleCarrie Fisher (1983–1984)[7]
Peggy Harper (1969–1975)[7]
Edie Brickell (1992–)[7]
Partner(e)Kathleen Mary Chitty (1964–ukjent)[8]
MorBelle Simon[9]
SøskenEddie Simon
BarnHarper Simon[9]
Adrian Edward Simon[9]
Lulu Simon[9]
Gabriel Elijah Simon[9]
NasjonalitetUSA[10]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
9 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award
Polar Music Prize (2012)
Primetime Emmy Award
MusiCares Person of the Year (2001)
Rock and Roll Hall of Fame (2001)[11]
Kennedy Center Honors
Gershwin Prize (2007)
Johnny Mercer Award (1998)[12]
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Musikalsk karriere
PseudonymJerry Landis, True Taylor, Paul Kane
SjangerRock, folkrock, softrock, verdensmusikk[13]
InstrumentBassgitar, vokal,[14] gitar[14]
StemmetypeTenor
Aktive år1957–
PlateselskapWarner Bros. Records, Columbia Records
Nettstedhttps://www.paulsimon.com/
IMDbIMDb
Notable verk
There Goes Rhymin' Simon, Still Crazy After All These Years, Graceland
Signatur
Paul Simons signatur
Paul Simon på Commons

Simon ble først kjent som ene halvparten i Simon & Garfunkel, hvor han spilte sammen med Art Garfunkel. Hans karriere fikk et oppsving da han i 1986 og 1990 laget to plater i samarbeid med musikere fra Sør-Afrika.

I 2001 ble han tildelt MusiCares Person of the Year. Musikkmagasinet Rolling Stone regner Simon på åttendplass blant de ti beste låtskriverne i historien.[15] Hans sønn Harper Simon er også musiker.[trenger referanse]

Tidlig liv rediger

Hans foreldre var jøder av ungarsk herkomst. Hans far, Louis (1916–1995), var professor ved et college. Han spilte kontrabass og var dansebandleder som opptrådte under navnet Lee Sims. Hans mor, Belle (1910–2007), var folkeskolelærer. I 1945 flyttet familien hans til Kew Gardens Hills-delen av Flushing, Queens, i New York. Simon spilte baseball og stikkball som barn. Han beskrev sin far som morsom og smart, men sa at han jobbet tidlig og sent og hadde ikke mye tid til overs for sine barn.

Paul Simon vokste opp i Queens i New York City. Han møtte Art Garfunkel da begge var 11 år. De begynte å synge sammen da de var 13 år. Iblant opptrådte de ved tilstelninger på skolen. Deres idoler var The Everly Brothers, som de imiterte i sine tostemte harmonier. Paul Simon utviklet også en interesse for jazz, folk og blues; spesielt i musikken til Woody Guthrie og Lead Belly. Han begynte å opptre sammen med skolekameraten Art Garfunkel i 1956 da de begge var tidlig i tenårene. De oppførte en versjon av Adventures in Wonderland ved avslutningen i sjetteklasse. I 1957 spilte de inn sangen «Hey, Schoolgirl» som "Tom & Jerry", et navn som ble gitt av plateselskapet deres, Big Records. Singelen klatret til nummer 49 på Pop Charts.

Etter begrenset suksess, kom paret sammen igjen etter at en elektrisk versjon av deres sanger, «The Sound of Silence» ble en hit i 1966. Simon & Garfunkel spilte inn fem album sammen, med sanger for det meste skrevet av Paul Simon, som for eksempel «Mrs. Robinson», «America», «Bridge over Troubled Water» og «The Boxer».

Etter å ha avlagt eksamen ved Forest Hills High School, avla Paul Simon eksamen i engelsk ved Queens College og fullførte studiene i 1963, mens Art Garfunkel studerte matematikk ved Columbia University på Manhattan. Paul Simon studerte ved Brooklyn Law School i ett semester i 1963.

Karriere rediger

Mellom 1957 og 1964, skrev Paul Simon, spilte inn og gav ut mer enn 30 sanger. Iblant spilte han sammen med Garfunkel som Tom & Jerry på noen singler, som «Our Song» og «That's My Story». De fleste av sangene Simon spilte inn på den tiden ble spilt inn alene eller med andre musikere enn Garfunkel. De ble gitt ut av små plateselskap som Amy, Big, Hunt, King, Tribute og Madison. Han brukte forskjellige pseudonymer på disse innspillingene, som for eksempel "Jerry Landis", "Paul Kane" og "True Taylor". I 1962, da Paul Simon jobbet som "Jerry Landis", var han ofte låtskriver/produsent for flere Amy Records artister, der han jobbet med innspillingsmateriale for bl.a. Dotty Daniels, The Vels og Ritchie Cordell.

Simon hadde moderat suksess med singler som medlem av gruppen Tico and the Triumphs, inkludert «Motorcycle», som klatret til nr. 99 på Billboard i 1962. Tico and the Triumphs ga ut 4 singler. Marty Cooper, kjent som Tico, sang på de fleste utgivelsene, men låten «Motorcycle» sang Paul Simon . I 1962, klatret Simon til nummer 97 på poplistene som Jerry Landis, med sangen «The Lone Teen Ranger». Begge singlene som klatret inn på hitlistene ble utgitt av Amy Records.

1960-tallet: Simon & Garfunkel rediger

Se hovedartikkel: Simon & Garfunkel

Tidlig 1964, prøvespilte Simon and Garfunkel for Columbia Records, der Clive Davis signerte dem til produksjon av ett album. Columbia bestemte at de to skulle kalle seg Simon & Garfunkel istedenfor Tom & Jerry. Ifølge Paul Simon, var dette den første gangen artisters etternavn hadde blitt brukt i popmusikken uten artistenes fornavn. Simon and Garfunkels første LP, Wednesday Morning, 3 A.M., ble utgitt 19. oktober 1964. Albumet bestod av 12 sanger, hvorav fire var skrevet av Paul Simon. Albumet gjorde det ikke særlig bra.

Etter at albumet ble utgitt, flyttet Simon til England og opptrådte på diverse klubber. Simon likte seg der. I 1970 sa han: "I had a lot of friends there and a girlfriend there. I could play music there. There was no place to play in New York City. They wouldn’t have me." I England, produserte han Jackson C. Frank's første og eneste album og skrev en del av sangene sammen med Bruce Woodley fra den Australske popgruppen The Seekers, inkludert «I Wish You Could Be Here», «Cloudy» og «Red Rubber Ball». Den amerikanske gruppen, The Cyrkle, spilte inn en versjon av «Red Rubber Ball» som klatret til #2 i USA. Simon bidro også med låter til The Seekers' repertoar med «Someday One Day», som ble utgitt i mars 1966, og kom på hitlistene samtidig med Simon and Garfunkel's «Homeward Bound». Sangen ble en Topp 10 hit fra deres andre album i Storbritannia, Sounds of Silence, og senere inkludert på deres tredje album i USA, Parsley, Sage, Rosemary and Thyme.

Hjemme på den Amerikanske østkysten, begynte radiostasjoner å få ønsker om spilling av Wednesday Morning, 3 A.M.-sporet «The Sound of Silence». Simon & Garfunkel's produsent, Tom Wilson, overdubbet sporet med elektrisk gitar, bassgitar og trommer. Låten ble utgitt som singel, som klatret til #1 på US pop charts. Wilson informerte ikke Simon eller Garfunkel om sin plan, og Simon ble "skrekkslagen" første gang han hørte den overdubbede versjonen. Den store suksessen fikk Simon til å dra tilbake til USA og gjenforenes med Garfunkel, og de spilte inn albumene Sounds of Silence (1966), Parsley, Sage, Rosemary and Thyme (1966) og Bookends (1968). Deres siste album, Bridge over Troubled Water (1970), ble deres mest solgte album.

Simon & Garfunkel bidro også til soundtracket til Mike Nichols' film, The Graduate i 1967, med Dustin Hoffman og Anne Bancroft i hovedrollene. Mens han skrev «Mrs. Robinson», lekte Simon tanken på å kalle sangen «Mrs. Roosevelt». Men direktør Nichols ble ikke særlig glad da Simon fortalte ham dette. Simon and Garfunkel returnerte til Storbritannia høsten 1968 og opptrådte på en kirkekonsert i Kraft Hall, som ble vist på BBC, og der Pauls bror, Ed deltok på den instrumentale låten «Anji».

Simon and Garfunkel's forhold ble etter hvert spent, og de avsluttet samarbeidet i 1970. De neste par årene, snakket de bare med hverandre et par, tre ganger.

1970–1976: Solo og Still Crazy After All These Years rediger

I 1970 foreleste Paul Simon om komposisjon ved New York University. Han sa at han hadde villet lære bort det å skrive sanger en god stund, og han håpet han kunne hjelpe til med å unngå å gjøre de feilene han selv hadde gjort.

Simon fortsatte med sine soloprosjekt, og samarbeidet iblant med Art Garfunkel med diverse prosjekter. Skuespilleren Warren Beatty fikk Simon til å holde en solo-forestilling i Cleveland Arena i april 1972, som en konsert under presidentkampanjen til George McGovern i 1972. Etter det bestemte Simon og Beatty for å komme sammen igjen i juni i Madison Square Garden for en annen politisk konsert kalt "Together for McGovern". Garfunkel slo seg sammen med Simon igjen med komponering av Topp 10 singelen «My Little Town» i 1975. Simon skrev låten for Garfunkel, men Simon mente at soloinnspillingen manglet en del. Sangen kom med på Simon's album Still Crazy After All These Years og Garfunkels album Breakaway. Mange tror feilaktig at denne sangen er en selvbiografi fra Simons tidlige liv i New York City. Simon spilte også gitar på Garfunkels album Angel Clare fra 1973, og la til bakgrunnsang på «Down in the Willow Garden».

Paul Simons album, Paul Simon, ble utgitt i januar 1972, rett etter sitt første eksperiment med "world music", den Jamaica-inspirerte «Mother and Child Reunion». Den klaret til topp 5 på listene i både USA og Storbritannia. Albumet ble godt mottatt verden over, der kritikerne lovpriste de forskjellige musikkstilene og tekstene. Albumet klatret til nr. 4 i USA og nr. 1 i Storbritannia og Japan. Senere fa albumet en ny Topp 30 hit med låten «Me and Julio Down by the Schoolyard».

Paul Simons neste prosjekt var the pop-folk albumet There Goes Rhymin' Simon, utgitt i mai 1973. Albumet inneholdt noen av hans mest populære og mest polerte innspillinger. Den mest populære singelen, «Kodachrome», ble en nummer 2 hit i Amerika. Oppfølgeren, den gospel-krydrede «Loves Me Like a Rock» ble en enda større hit og toppet listene på Cashbox. Andre sanger som «American Tune» eller den melankolske «Something So Right» (en hyllning til Simons første kone, Peggy), ble en standarlåt i musikk-katalogene. Kritisk og kommersiell mottagelse av dette andrealbumet var mer positivt enn for det første albumet. Albumet klatret til #1 på "the Cashbox album charts". Som en souvenir for turneen som kom etterpå, ble albumet også utgitt som et livealbum, med tittelen Live Rhymin' i 1974. Albumet ble moderat mottatt og viste noen forandringer i Simons musikkstil, inspirert av World Music og religiøs musikk.

Som forventet ble Still Crazy After All These Years hans neste album, utgitt i oktober 1975, og produsert av Simon og Phil Ramone, og albumet markerte en ny utvikling. Stemningen på albumet var mørkere. Han han skrev og spilte inn albumet inn rett etter sin skilsmisse. Kun forgått av duetten med Phoebe Snow, «Gone at Last» (en Topp 25 hit) og Simon & Garfunkel "reunion track" «My Little Town» (nummer 9 på Billboard), ble albumet hans eneste nummer 1 album på Billboard-listen til dags dato. Det 18. Grammy Awards kalte albumet "Album of the Year", og Simons innsats på albumet for årets "Best Male Pop Vocal". Med Simon i front av populær musikken, klatret den tredje singelen fra albumet, «50 Ways to Leave Your Lover» helt til topps på Billboard, hans første singel til nummer 1 på denne listen. Simon arrangerte "benefit show" i Madison Square Garden for å samle inn penger til New York Public Library den 3. mai 1976. Phoebe Snow, Jimmy Cliff og Brecker Brothers opptrådte også. Konserten ga over 30,000 dollar til biblioteket.

1977–1985: One-Trick Pony og Hearts and Bones rediger

Etter tre vellykkede studioalbum, ble Simon mindre produktiv på den andre halvdelen av 1970-tallet. Han drev med andre prosjekter som å skrive musikk til filmen Shampoo, som ble musikk for sangen «Silent Eyes» på albumet Still Crazy After All These Years og skuespill (han spilte Tony Lacey i Woody Allen's film Annie Hall). Han fikk en annen hit i dette tiåret, med singelen «Slip Slidin' Away» fra samlingsalbumet Greatest Hits Etc., som klatret til #5 i USA).

I 1980, ga Simon ut One-Trick Pony, hans debutalbum på Warner Bros. Records, hans første album på nesten fem år. Albumet kom ut samtidig med filmen med samme navn, der Simon forfattet og spilte inn. Selv om albumet fikk en Topp 10 hit med låten «Late in the Evening» (også en #1 hit på "Radio & Records American Charts"), solgte albumet dårlig.

Simon & Garfunkel brukte åtte låter fra Simon's solokarriere på sin konsert i Central Park 19. september 1981. Fem av de låtene ble omarrangert til duetter. Simon framførte de andre tre sangene solo. Livealbumet fra konserten, et TV-program og en videokassett (senere DVD) ble populære. Konserten ble tatt med på turne og et avbrutt reunionalbum, med tittelen Think Too Much, som endelig ble utgitt (uten Garfunkel) med tittelen Hearts and Bones.

Simon ga ut Hearts and Bones i 1983. Dette var et "finpusset" album som er ansett som ett av hans fineste, men som solgte dårligst av alle album i Simons Karriere. Hearts and Bones hadde låten «The Late Great Johnny Ace«», en sang delvis om Johnny Ace, en amerikansk R&B sanger og delvis om det myrdede Beatlesmedlemmet John Lennon. I januar 1985, lånte Simon ut sitt talent til veldedighetsprosjektet USA for Africa, og deltok på singelen «We Are the World».

1986–1992: Graceland og The Rhythm of the Saints rediger

Etter at Paul Simon ble gitt et bootleg-lydbånd med Mbaqanga, sørafrikansk gatemusikk, bestemte han seg for å spille inn et album med Sør-Afrikansk musikk. Simon reiste til Johannesburg hvor han spilte inn med afrikanske musikere tidlig 1986. En ekstra innspillingsdag ble holdt i april i New York. Innspillingen ble holdt med mange Sør-Afrikanske musikere, særlig Ladysmith Black Mambazo. Simon arbeidet også med flere amerikanske musikere. Han sang en duett med Linda Ronstadt på låten «Under African Skies», og spilte med Los Lobos på «All Around the World or The Myth of Fingerprints». Før han dro fra Johannesburg, bidro Simon på låten «We Are the World».

Graceland ble Paul Simons mest suksessfulle studioalbum og det albumet som klatret høyest på hitlistene på over et tiår. Det er anslått til å ha solgt over 16 millioner. Graceland vant en Grammy for "Album of the Year" i 1987. I 2006 ble albumet lagt til i "United States' National Recording Registry" som "kulturelt, historisk eller estetisk viktig".

Etter suksessen, ble Simon beskyldt for å ha brutt den kulturelle boikotten som resten av verden hadde innført mot Sør-Afrika av organisasjoner som "Artists United Against Apartheid", og anti-apartheid musikere (som Billy Bragg, Paul Weller og Jerry Dammers) og også av James Victor Gbeho (dengang Ghanesisk ambassadør i FN). Simon benektet at han dro til Sør-Afrika for å ta "ta penger ut av landet", og nevnte at han hadde betalt de mørkhudede artistene og delt royalties med dem, og ble ikke betalt for å spille for et hvitt publikum. FNs "Anti-Apartheid Committee" støttet albumet Graceland, fordi det støttet sørafrikanske musikere og tilbød ingen støtte til den sørafrikanske regjeringen, men African National Congress protesterte og mente at Simon hadde brutt mot boikotten. Kongressen stemte for å bannlyse Simon fra Sør-Afrika. Han ble også oppført på FNs svarteliste. Han ble strøket fra svartelisten i januar 1987.

Etter Graceland, spilte Simon inn albumet The Rhythm of the Saints, inspirert av brasiliansk musikk. Innspillingen av albumet begynte i desember 1989, i Rio de Janeiro og New York. Med på innspillingen var gitaristen J. J. Cale og mange brasilianske og afrikanske musikere. Albumet var nedtonet og mer introspektivt, sammenlignet med musikken på Graceland. Albumet ble utgitt i oktober 1990, og fikk utmerkede resensjoner solgte bra Albumet havnet som nr. 4 på listene i USA og nr. 1 i Storbritannia. Singelen, «The Obvious Child» (med the Grupo Cultural Olodum), ble Simons siste Topp 20 hit i Storbritannia og lå nærme bunnen av the Billboard Hot 100. Selom albumet ikke ble den suksessen som Graceland, ble The Rhythm of the Saints tatt imot som en kompetent etterfølger og ble ansett som et vel utført forsøk av Simon på å utforske (og popularisere) world music, og mottok også en Grammy nominasjon for "Album of the Year".

Simons ex-kone, Carrie Fisher skrev i sin selvbiografi, Wishful Drinking, at sangen «She Moves On» er om henne. Det en en av sangene hun hevder at Simon har skrevet om henne. Hun har også uttalt at; "If you can get Paul Simon to write a song about you, do it. Because he is so brilliant at it."

Suksessen til de to seneste albumene ledet Simon til scenen til en ny konsert i New York . 15. august 15 1991, nesten et tiår etter hans konsert med Garfunkel, hadde Simon enda en konsert Central Park med afrikanske og Sør- Amerikanske band. Suksessen med konserten overgikk alle forventninger, og over 750,000 tilskuere skal ha vært på denne konserten, den konserten med flest tilskuere noensinne. Simon husker konserten som "the most memorable moment in my career." Suksessen med showet ledet til et livealbum og et Emmy-vinnende TV-program. Simon dro ut på en suksessrik turné, "Born at the Right Time Tour", og promoterte albumet med ytterligere single, inkludert «Proof«» (sammen med en humoristisk video med Chevy Chase og Steve Martin). 4. mars 1992, hadde Simon sin egen episode av MTV Unplugged, der han spilte nye versjoner av mange av sine mest kjente komposisjoner. Showet ble en suksess, men skapte ikke et nytt album. Simon and Garfunkel ble inntatt i Rock and Roll Hall of Fame i 1990.

1993–1998: Paul Simon 1964/1993 og The Capeman rediger

Etter Unplugged, droppet Simon's posisjon i fronten av populærmusikk betraktelig. En Simon & Garfunkel gjenforening skjedde i september 1993, og som et forsøk på å utnytte den situasjonen, ga Columbia ut Paul Simon 1964/1993 i september, en samling med 3 CD'er. En 2 CD'ers samling med redusert innehold ble utgitt en måned senere, The Paul Simon Anthology. In 1995 deltok han på The Oprah Winfrey Show, der han framførte sangen «Ten Years», som han komponerte spesielt for 10-årsjubileet for showet hennes. samme år deltok han på Annie Lennox sin versjon av hans sang fra 1973, «Something So Right», som kom inn på UK Top 50 da den ble utgitt som singel i november.

Tidlig i 1990-årene, ble Simon involvert i The Capeman, en musikal som ble vist fra 29. januar 1998. Simon arbeidet med entusiasme med prosjektet i mange år og beskrev det som "en New York/Puerto Rico fortelling basert på hendelser i 1959 som jeg husker." Musikalen forteller historien om den Puerto Ricanske unge Salvador Agron, som hadde på seg en kappe mens han drepte to i 1959 i New York, og som ble en forfatter i fengselet. Med Marc Anthony som den unge Agron, og Rubén Blades som den eldre Agron, fikk stykket et veldig dårlig omdømme minimalt med publikum. Stykket ble lagt ned i 28. mars, etter kun 68 framførelser, en feil som skal ha kostet Simon 11 millioner dollar.

Simon spilte inn et album med sanger fra showet, som ble utgitt i november 1997. Stykket fikk mange ulike anmeldelser, men noen kritikere lovpriste blandingen av doo-wop, rockabilly og Karibisk musikk som albumet inneholdt. Kommersielt ble Songs from The Capeman mislykket. Simon kom ikke inn på Top 40 på the Billboard Charts for første gang i karrieren. Albumet ble aldri utgitt på CD, men etter en stund ble albumet mulig å få tak i på nettet.

1999–2007: You're the One og Surprise rediger

After The Capeman, havnet Simons karriere igjen i en uventet krise. Likevel, gikk Simon inn idet nye millenniumet der han fortsatt hadde et respektabelt omdømme og ga ut nytt kritikerrost materiale med kommersielt utbytte. Simon dro ut på en turné i Nord-Amerika med Bob Dylan i 1999, der begge byttet om å være hovedartisten i showet og noen ganger opptrådte sammen. Turnén varte fra begynnelsen av juni og sluttet 18. september. Samarbeidet mellom Simon og Dylan ble godt tatt imot av kritikerne, bortsett fra Seth Rogovoy fra avisen The Berkshire Eagle, som svar tvilende til samarbeidet.

I et forsøk på tilbakekomst til musikkmarkedet, skrev og spilte Simon raskt inn et nytt album, You're the One, utgitt i oktober 2000. Albumet bestod for det meste av folkrock/folkpop kombinert med fremmed musikk, særlig med elementer fra Nord-Afrika. Og selv om det forrige albumet ikke gjorde det spesielt bra på hitlistene, så klatret You're the One inn på hitlistene i Storbritannia og på American Top 20. Albumet fikk gode kritikker, og fikk en Grammy nominasjon som "Album of the Year". Simon turnerte mye for å reklamere for albumet, og en opptreden i Paris ble utgitt på video.

Etter Terrorangrepet 11. september 2001 sang Simon «Bridge Over Troubled Water» på konserten "America: A Tribute to Heroes" som et bidrag til "September 11 Telethon Fund" og bidro med "The Boxer" på den første episoden av Saturday Night Live etter 11. september. I 2002, skrev han og spilte inn «Father and Daughter», en sang for animasjonsfilmen The Wild Thornberrys Movie. Sporet ble nominert til Oscar for beste sang.

I 2003 kom Simon og Garfunkel sammen igjen da de mottok en Grammy Lifetime Achievement Award og ledet til en turné i USA, kalt "Old Friends". Etter det, i 2004 ble det en det til en internasjonal turné, og en gratiskonsert ved Colosseum i Roma ble besøkt 600.000 tilskuere. I 2005 sang paret «Mrs. Robinson» og «Homeward Bound», pluss «Bridge Over Troubled Water» sammen med Aaron Neville, på konserten "From the Big Apple to The Big Easy – The Concert for New Orleans", også utgitt som DVD, til støtte til ofre for Orkanen Katrina.

I 2004, ble Simons studioalbum utgitt igjen både individuelt og sammen i en begrenset antall ni-CD-er Samleboks, kalt Paul Simon: The Studio Recordings 1972–2000. Samtidig jobbet Simon med et nytt new album sammen med Brian Eno kalt Surprise, som ble utgitt i mai 2006. Mesteparten av albumet var inspirert av 11. September 11 terrorismen og Irak-krigen. Personlig var Simon også inspirert at han fylte 60 år i 2001, som han med humor refererte til på låten "Old" fra albumet You're the One. «Surprise» ble en kommersiell hit, og havnet som nummer 14 på Billboard 200 og ble nummer 4 i Storbritannia. De fleste kritikerne roste albumet, og mange av dem kalte det et "comeback". Stephen Thomas Erlewine fra AllMusic skrev at "Simon doesn't achieve his comeback by reconnecting with the sound and spirit of his classic work; he has achieved it by being as restless and ambitious as he was at his popular and creative peak, which makes Surprise all the more remarkable." Albumet ble støttet med den suksessfulle turnéen Surprise Tour fra mai til november 2006.

I mars 2004, publiserte Walter Yetnikoff en bok kalt Howling at the Moon, der han kritiserte Simon personlig og for hans tvilsomme forbindelse med Columbia Records. I 2007 mottok Simon "The Gershwin Prize for Popular Song", gitt av Library of Congress.

2008–2013: So Beautiful or So What og turnéring rediger

Etter å ha bodd i Montauk i New York, i mange år, flyttet Simon til New Canaan i Fairfield, Connecticut.

Simon er en av få utøvere som eier copyright på sine egne innspillinger (de fleste innspillinger er eid av plateselskapene som har utgitt innspillingene). Denne utviklingen startet med Bee Gees etter deres seier i den $200 millioner dollar rettssaken mot RSO Records, som fortsatt er den største suksessfulle rettssaken mot et plateselskap av en artist eller gruppe. Alle Simons soloinnspillinger, inkludert de som opprinnelig ble gitt ut av Columbia Records, men som nå blir distribuert av Sony Records' "Legacy Recordings Unit". Hans album ble gitt ut av Warner Music Group til midten av 2010-tallet. På midten av 2010-tallet, flyttet Simon katalogen sin av solo-innspillinger vekk fra Warner Bros. Records til Sony/Columbia Records hvor Simon & Garfunkels katalog er. Simons katalog of soloinnspillinger ble da markedsført av Sony Music's Legacy Recordings Unit.

I februar 2009 opptrådte Simon i diverse show i New York City i "Beacon Theatre", som akkurat hadde blitt renovert. Simon var sammen med Art Garfunkel på det første showet og med musikalen The Capeman. I bandet spilte også bassist Bakithi Kumalo som hadde vært med på innspillingen av albumet Graceland. I mai 2009, turnerte Simon sammen med Garfunkel i Australia, New Zealand og Japan. I oktober 2009 opptrådte de sammen i en konsert ved 25-årsjubileumet til Rock and Roll Hall of Fame i Madison Square Garden i New York City. Paret opptrådte med 4 av sine mest populære sanger: «The Sound of Silence», «The Boxer», «Cecilia» og «Bridge over Troubled Water».

I oktober 2009, opptrådte Dion med «The Wanderer» med Simon på konserten ved 25-årsjubileet til Rock and Roll Hall of Fame.

I april 2010, opptrådte Simon & Garfunkel igjen i New Orleans ved New Orleans Jazz & Heritage Festival.

Simon ga ut en sang kalt «Getting Ready for Christmas Day» 10. november i 2010. Den ble først spilt på National Public Radio, og ble lagt til på albumet So Beautiful or So What. Sangen er en sampling av en seremoni fra 1941 av presten James. M. Gates, som også har tittelen "Getting Ready for Christmas Day". Simon opptrådte live med sangen ved The Colbert Report den 16. desember 2010. Den første videoen viste J. M. Gates da han fremførte seremonien, og i kirken hans i 2010 var mange av tekstene til Paul Simon hengt opp. Den andre videoen som ble vist etter hvert sammen med «Getting Ready for Christmas Day» viste tegnede figurer sammen med videoen.

I premiere-showet for den siste sesongen av The Oprah Winfrey Show den 10. september 2010, Overrasket Simon både Oprah og publikum med en sang som handlet om Oprah's show som hadde holdt på i 25 år. Sangen var en oppdatering av en sang han skrev om hennes shows 10-årsjubileum.

Simons album So Beautiful or So What ble gitt ut av Concord Music Group 12. april 2011. Simon ga selv albumet høyeste karakter: "Det er det beste jeg har gjort i løpet av 20 år". Det ble rapportert at Simon hadde forsøkt å få Bob Dylan med på albumet.

Da Simon avsluttet sin "2011 World Tour" (der han opptrådte i the USA, Storbritannia, Nederland, Sveits og Tyskland), opptrådte Simon på Ramat Gan Stadium i Israel i juli 2011, noe som var hans første konsert i Israel siden 1983. På tiårsdagen for terrorangrepet 11. september 2001. Paul Simon opptrådte med «The Sound of Silence» på "National September 11 Memorial & Museum", ved World Trade Center.

26. februar 2012, holdt Simon en minnekonsert for musikerne Chuck Berry og Leonard Cohen, som var de to første som mottok en PEN Awards for strålende låtskriving på JFK Presidential Library i Boston i Massachusetts.

5. juni 2012 ga Simon en 25-årsjubileumsbox for Graceland. Det var en remastret utgave av originalalbumet, samt en dokumentarfilm fra 2012, Under African Skies, originalfilmen fra 1987, "African Concert" fra Zimbabwe, og dokumentaren The Story of Graceland kommentert av Paul Simon, samt noen intervjuer. Han spilte noen konserter i Europa med originale musikere fra albumet.

14. juni 14 2013, på Stings "Back to Bass Tour", framførte Simon sin sang «The Boxer» og Stings «Fields of Gold» sammen med Sting.

2014–2021: Stranger to Stranger og In the Blue Light rediger

I februar 2014 dro Simon på en konsertturné med navnet "On Stage Together with English musician Sting", der de spilte på 21 konserter i Nord-Amerika. Turnéen fortsatte inn i 2015, med 10 konserter Australia og New Zealand og 23 konserter i Europe. Turnéen var ferdig 18. april 2015.

Simon var med i den første uken av The Late Show with Stephen Colbert 11. september 2015. Simon, som framførte «Me and Julio Down by the Schoolyard» sammen med Colbert, ble promotert i forkant av showet som "Simon & Garfunkel Tribute Band Troubled Waters". Simon framførte også «An American Tune» som ble lagt ut som en bonus på showets YouTube-kanal.

I 2015, gav Dion ut singelen «New York Is My Home» sammen med Simon.

Simon skrev og framførte også kjenningsmelodien til Louis C.K.'s show, Horace and Pete, som debuterte 30. januar 2016. Sangen, blir spilt når the showet starter, i pausen og i slutten av showet. Sangen inneholder kun Simon's sang og en akustisk gitar. Simon opptrådte på scenen i den tiende og siste episoden av serien.

3. June 2016, gav Simon ut sitt trettende solo studioalbum, Stranger to Stranger på Concord Records. Han begynte å skrive det nye materialet kort etter å ha utgitt sitt tolvte studioalbum, So Beautiful or So What, i april 2011.

Simon samarbeidet med den italienske elektroniske dansemusikk-artisten "Clap! Clap!" (Cristiano Crisci) på tre sanger: «The Werewolf», «Street Angel» og «Wristband». Simon ble presentert for "Clap! Clap!" av sin sønn, Adrian, som var en stor fan av "Clap! Clap!". De to møttes i juli 2011 da Simon turnerte med So Beautiful or So What i Milano i Italia. Han og Clap! Clap! jobbet sammen via email med å lage et nytt album. Simon arbeidet også sammen med sin venn, Roy Halee, som er listet som "co-producer" på albumet. "Jeg har alltid likt å arbeide med ham, mer enn med noen annen", uttrykte Simon. Etter utgivelsen av albumet, sa Simon at "showbiz har ingen interesse for meg" og diskuterte en avslutning på karrieren.

Simon framførte «Bridge over Troubled Water» ved "Democratic National Convention" 25. juli 2016. Han debuterte med en ny versjon av "Questions for the Angels" med jazzgitarist Bill Frisell på The Late Show with Stephen Colbert 24. mai 24, 2017.

On February 5, 2018 annonserte Simon at han han ville slutte med turnering i et brev til sine fan, og skrev at tiden vekk fra familien og døden til gitaristen Vincent Nguini avgjorde det hele. Men han utelukket ikke all liveopptreden. Samtidig ble det annonsert at han ville turnere med en avskjedskonsert turné med begynnelse 16. mai i Vancouver, Britisk Columbia, Kanada, på Rogers Arena. Homeward Bound – The Farewell Tour skulle gå over hele Nord-Amerika og Europa, og Simon skulle spille sin siste konsert i Flushing Meadows Corona Park i Queens, New York, 22. september 2018.

7. september 2018, ga Simon ut sitt fjortende solo studioalbum, In the Blue Light, bestående av nyinnspillinger av relativt ukjente sanger fra hans repertoar (med alternative arrangementer, harmonier og tekster).

Simon annonserte sin tilbakevending til live-scenen for å avslutte på San Franciscos Outside Lands festival 11. august 2019. På en opptreden i Golden Gate Park, planla han å donere inntekten til en lokal miljøvern-organisasjon.

Magasinet American Songwriter æret Dion's «Song for Sam Cooke (Here in America)», sammen med Simon, som "Greatest of the Great 2020 Songs". Simon solgte sin "Music Publishing Catalogue" til "Sony Music Publishing" 31. mars 2021. Simon var tidligere signert til "Universal Music Publishing Group".

Privatliv rediger

Da Simon flyttet til England i 1964, møtte han Kathleen Mary "Kathy" Chitty (født 1947) 12. april 12 på den første "English folk club" han spilte på, "The Railway Inn Folk Club" i Brentwood, Essex (der Chitty arbeidet deltid med å selge billetter). Hun var 16 år og han var 22 år da de begynte sitt forhold. Senere samme år, besøkte de USA sammen.

Kathy returnerte til England alene, og Simon returnerte til henne noen uker senere. Da Simon returnerte til the USA med den voksende populariteten med «The Sounds of Silence», ville Kathy, som var veldig sky, ikke ha noe å gjøre med suksessen og berømmelsen som ventet Simon, så de avsluttet sitt forhold. Hun er nevnt ved navn i minst av hans sanger: «Kathy's Song» og «America». Hun er også referert til i «Homeward Bound» og «The Late Great Johnny Ace». Det er et fotografi av Simon og Kathy på coveret til Simons album The Paul Simon Songbook fra 1965.

Simon har vært gift tre ganger, først med Peggy Harper i 1969. De har en sønn sammen, Harper Simon, født i 1972. De skilte seg i 1975. Simon skrev om deres forhold i «Train in the Distance» fra hans 1983 album, Hearts and Bones.

Simons 1972 sang, «Run That Body Down», fra sitt andre soloalbum, nevner både ham selv og hans daværende kone ("Peg") ved navn, "Paul and Peggy", tolket som "Al and Betty" av Pierre Boulez, er også referert til i Simons 1986 hit singel «You Can Call Me Al».

Sent på 1970-tallet, bodde Simon i New York City som nabo til Saturday Night Live skaperen Lorne Michaels, som er blitt beskrevet som Simons "beste venn" i den perioden.

Simon og Shelley Duvall bodde sammen som et par i to år, helt til hun introduserte ham til sin venn, Carrie Fisher. Simon og Fisher ble da et par. Simons andre ekteskap, fra 1983 til 1984, var med Fisher. Han fridde til henne etter en New York Yankees kamp. Sangen «Hearts and Bones» ble skrevet om tiden de hadde sammen og sangen «Graceland» tror man at er en måte for Simon til å søke trøst etter slutten av forholdet. Et år etter skilsmissen, startet Simon og Fisher sitt forhold på nytt, hvilket varte i flere år. Den siste sangen av tre om forholdet med Fisher er «She Moves On». Denne sangen markerer slutten på forholdet etter ekteskapet, og var ett spor på Simons album The Rhythm of The Saints fra 1990.

Simon giftet seg med sangeren Edie Brickell 30. mai 1992. De har tre barn sammen: Adrian, Lulu og Gabriel.

Diskografi rediger

Som soloartist Se også diskografi som Simon & Garfunkel

Studioalbum

Livealbum

Filmmusikk

Samlingsalbum (som solo-artist)

Box Sets

Solosingler (utvalg)

  • Med plassering på Billboard Hot 100
  • 1965 «I Am a Rock» / «Leaves That Are Green»
  • 1972 «Mother and Child Reunion» / «Paranoia Blues»]] (#4)
  • 1972 «Me and Julio Down by the Schoolyard» / «Congratulations» (#22)
  • 1972 «Duncan» / «Run That Body Down» (#52)
  • 1973 «Kodachrome» / «Tenderness» (#2)
  • 1973 «Loves Me Like a Rock» / «Learn How to Fall» (#2)
  • 1973 «American Tune» / «One Man's Ceiling Is Another Man's Floor» (#35)
  • 1973 «Take Me to the Mardi Gras» / «Something So Right»
  • 1974 «The Sound of Silence» / «Mother and Child Reunion»
  • 1975 «Gone at Last» (med Phoebe Snow and The Jessy Dixon Singers / «Tenderness» (#23)
  • 1975 «50 Ways to Leave Your Lover» / «Some Folks' Lives Roll Easy» (#1)
  • 1976 «Still Crazy After All These Years» / «I Do It for Your Love» (#40)
  • 1977 «Slip Slidin' Away» / «Something So Right» (#5)
  • 1978 «Wonderful World» (med Art Garfunkel og James Taylor) / «Wooden Planes» (#17)
  • 1978 «Stranded in a Limousine» / «Have a Good Time»
  • 1980 «Late in the Evening» / «How The Heart Approaches What It Yearns» (#6)
  • 1980 «One-Trick Pony» / «Long, Long Day» (#40)
  • 1981 «Oh, Marion» / «God Bless the Absentee»
  • 1983 «The Blues» (med Randy Newman) / «Same Girl» (Randy Newman solo)
  • 1983 «Allergies» / «Think Too Much (B)» (#44)
  • 1984 «Think Too Much (A)» / «Song About the Moon»
  • 1986 «You Can Call Me Al» / «Gumboots» (#23)
  • 1986 «Graceland» / «Hearts and Bones» (#81)
  • 1987 «The Boy in the Bubble» / «Crazy Love, Vol. II» (#86)
  • 1987 «Diamonds on the Soles of Her Shoes» / «All Around the World or the Myth of Fingerprints»
  • 1987 «Under African Skies» / «I Know What I Know»
  • 1988 «Mother and Child Reunion» / «Train in The Distance»
  • 1990 «The Obvious Child» / «The Rhythm of The Saints» (#92)
  • 1990 «Proof» / «The Cool, Cool River»
  • 1990 «Born at the Right Time» / «Further to Fly»
  • 1991 «Still Crazy After All These Years» (live) /«The Sound of Silence (live)»
  • 1995 «Something So Right» (med Annie Lennox)
  • 2000 «Old»
  • 2000 «You're the One»
  • 2002 «Father and Daughter» / «Father and Daughter (Instrumental)»
  • 2006 «Father and Daughter» / «Another Galaxy»
  • 2006 «That's Me»
  • 2006 «Outrageous»
  • 2010 «Getting Ready for Christmas Day»
  • 2011 «The Afterlife»
  • 2012 «The Boxer» (med Jerry Douglas og Mumford & Sons)
  • 2016 «Wristband»
  • 2016 «Cool Papa Bell»
  • 2016 «The Werewolf»

Singler utgitt under pseudonymer

  • 1958 «True or False» / «Teenage Fool» (som "True Taylor")
  • 1959 «Anna Belle» / «Loneliness» (som "Jerry Landis")
  • 1959 «Don't Take the Stars» / «So Tenderly» (som medlem av "The Mystics")
  • 1960 «Just a Boy» / «Shy» (som "Jerry Landis")
  • 1960 «Just a Boy» / «I'd Like to Be» (som "Jerry Landis")
  • 1960 «All Through the Night» / «(I Begin) To Think Again of You» (som medlem av "The Mystics")
  • 1960 «Swanee» / «Toot, Toot, Tootsie, Goodbye» (som "Jerry Landis")
  • 1961 «I Wish I Weren't in Love» / «I'm Lonely» (som "Jerry Landis")
  • 1961 «Play Me a Sad Song» / «It Means a Lot to Them» (som "Jerry Landis")
  • 1961 «Motorcycle» / «I Don't Believe Them» (som medlem av "Tico & The Triumphs")
  • 1962 «Express Train» / «Wildflower» (som medlem av "Tico & The Triumphs")
  • 1962 «Cry, Little Boy, Cry» / «Get Up and Do the Wobble» (som medlem av "Tico & The Triumphs")
  • 1962 «The Lone Teen Ranger» / «Lisa» (som "Jerry Landis")
  • 1962 «Cards of Love» / «Noise» (som medlem av "Tico & The Triumphs")
  • 1963 «He Was My Brother» / «Carlos Dominguez» (som "Paul Kane")

Utmerkelser rediger

Simon har blitt tildelt 12 Grammy Awards. En av dem er en Lifetime Achievement Award og fem "Album of the Year Grammy" (den seneste for You're the One i 2001). Han er en av kun seks artister som har vunnet "Grammy Award for Album of the Year" mer enn en gang som hovedartist. I 1998, ble han inntatt som medlem i Grammy Hall of Fame for Simon & Garfunkel albumet Bridge over Troubled Water. Han har mottatt en Oscar-nominasjon for "Best Original Song" for sangen «Father and Daughter» in 2002. Han er også inntatt to ganger i Rock and Roll Hall of Fame, som halvparten av Simon & Garfunkel i 1990 og som soloartist i 2001.

Brit Awards rediger

Grammy Awards rediger

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Paul-Simon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014411, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Roglo, Roglo person ID p=paul;n=simon[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ books.google.de[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.classmates.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c The Peerage person ID p33462.htm#i334616, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Paul Simon: The Definitive Biography[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID paul-simon[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ besøkt 10. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  14. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 1603, Wikidata Q99181182 
  15. ^ «100 Greatest Songwriters of All Time». Rolling Stone. Besøkt 13. februar 2021. «If Paul Simon's career had ended with the breakup of Simon & Garfunkel in 1970, he would still have produced some of the most beloved songs ever – including "The Sound of Silence," "Mrs. Robinson," "Bridge Over Troubled Water."» 
  16. ^ Will Hermes: «Stranger to Stranger», Rolling Stone Magazine 7. juni 2016

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paul_Simon&oldid=24390363»