Pareto-optimalitet
Paretooptimalitet eller paretoeffisiens (noen ganger kalt pareto-effektivitet) er en sosialøkonomisk teori av Vilfredo Pareto.
Pareto-optimalitet er det mest brukte effektivitetsbegrepet i økonomisk teori. Pareto-optimalitet utelukker de realiserbare allokeringer av ressurser som inneholder et visst element av sløsing. I den forstand sier teorien at vi har oppnådd Pareto-optimalitet når man har kommet til et punkt der ressursene er allokert slik at ingen kan få det bedre uten at noen får det dårligere. Hvis altså noen kan få det bedre «kostnadsfritt», det vil si uten at det går ut over noen, kan en allokering ikke være Pareto-optimal.[1] Allokeringer som ikke er Pareto-optimale, utnytter ikke ressursene fullt ut; vi har et element av sløsing som krever en god begrunnelse for at man ikke skal ønske å få sløsingen eliminert. Paretooptimalitet forutsetter at nyttenivået er gitt på forhånd, og at en positiv/negativ endring av faktor x skal samsvare med nyttereduksjon/nytteøkning av faktor y.
Referanser rediger
- ^ Grønn, Erik (2008). «2». Anvendt mikroøkonomi. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. s. 41.