Paraplyene i Cherbourg

Paraplyene i Cherbourg (fransk originaltittel: Les Parapluies de Cherbourg) er en fransk/tysk filmmusikal fra 1964 skrevet og regissert av Jacques Demy. Musikken er av Michel Legrand, og hovedrollene spilles av Catherine Deneuve og Nino Castelnuovo. All dialog i filmen blir sunget som resitativ.

Paraplyene i Cherbourg
orig. Les Parapluies de Cherbourg
Generell informasjon
SjangerFilmmusikal, drama
Utgivelsesår19. februar 1964
Prod.landFrankrike
Lengde91 min.
SpråkFransk
Bak kamera
RegiJacques Demy
ProdusentMag Bodard
ManusforfatterJacques Demy
MusikkMichel Legrand
SjeffotografJean Rabier
KlippAnne-Marie Cotret
Monique Teisseire
Foran kamera
MedvirkendeCatherine Deneuve
Nino Castelnuovo
Anne Vernon
Marc Michel
Ellen Farner
Mireille Perry
Eksterne lenker

Om filmen rediger

 
Fra filminnspillingen av Paraplyene i Cherbourg 1963. Bildet viser scenen med karnevalet i Cherbourg.

Paraplyene i Cherbourg er den andre filmen i en «romantisk trilogi» av Demy-filmer med flere av de samme skuespillerne, rollefigurene og stiltrekkene. Filmen kommer etter Lola (1961) og før Pikene fra Rochefort (Les Demoiselles de Rochefort, 1967).[1]

Filmen ble særlig populær i Frankrike og regnes av flere som en klassiker innen musikalsjangeren. Den vant Gullpalmen i Filmfestivalen i Cannes 1964.

Musikken ble spilt inn på forhånd med profesjonelle stemmer, og skuespillerne måtte følge sangen slavisk under opptakene for at munnbevegelsene skulle passe og dubbingen bli troverdig.[trenger referanse] Hovedrollene Geneviève og Guy ble sunget av Danielle Licari (født 1943) og José Bartel (1932–2010).

Handling rediger

Fru Emery (spilt av Anne Vernon) og datteren Geneviève (Catherine Deneuve) driver en paraplybutikk i havnebyen Cherbourg-Octeville i Normandie i Frankrike. Geneviève er forelsket i bilmekanikeren Guy (Nino Castelnuovo). Han blir innkalt i tjeneste i Algeriekrigen, og noen måneder senere oppdager Geneviève at hun er gravid. Guy tar ikke kontakt, og etter press fra mammaen gifter Geneviève seg med den rolige, rike juvelhandleren Roland Cassard (Marc Michel). Da Guy omsider kommer hjem, har Geneviève flyttet til Paris. Guy blir svært lei seg og begynner å vanke i horestrøkene. Men han får hjelp av Madeleine (Ellen Farner) som har passet på hans fostermor. Madeleine og Guy gifter seg, og han klarer etter hvert å glemme Geneviève og kan kjøpe seg sin egen bensinstasjon.

Epilogen er en kort scene som foregår seks år etter de første hendelsene i filmen. En vinterdag kommer Geneviève med bilen til Guys bensinstasjon, og han får se barnet de har sammen. Møtet mellom Geneviève og Guy blir både tafatt og fylt av gjensidig respekt. Begge innser at de ikke har noen felles framtid, selv om det fortsatt er en tiltrekning mellom dem.

Musikalsk betydning rediger

Til forskjell fra tradisjonell amerikansk musikalstil der arier og sanger er atskilt fra talt dialog, er Paraplyene i Cherbourg en nesten helt gjennomkomponert musikal uten separate enkeltnumre, men med tilbakevendende musikalske temaer og motiver. Dette grepet var nyskapende og friskt, og det skiftevis smektende, lystige og vemodige musikksporet gjorde komponisten Michel Legrand verdensberømt. Særlig de engelske versjonene av de innsmigrende sangene I Will Wait For You og Watch What Happens (opprinnelig kalt Recit de Cassard, «Cassards historie») ble internasjonale slagere. De har blitt framført og innspilt av en mengde populærartister siden.

Skuespillere rediger

  • Catherine Deneuve som Geneviève Emery.
  • Nino Castelnuovo som Guy Foucher.
  • Anne Vernon som Madame Emery.
  • Marc Michel som Roland Cassard.
  • Ellen Farner som Madeleine.
  • Mireille Perrey som Tante Élise.
  • Harald Wolff som M. Dubourg.
  • Jean Champion som Aubin.
  • Pierre Caden som Bernard.
  • Jean-Pierre Dorat som Jean.
  • Jane Carat som Ginny.
  • Jean-Pierre Chizat som Pierre.
  • Gisèle Grandpré som Madame Germaine.
  • Hervé Legrand som François.
  • Rosalie Varda som Françoise.
  • Dorothée Blanck som jente i en cafe-

Referanser rediger

  1. ^ At the Movies; A Woman Robs the Cradle, Bernard Weinraub, The New York Times, August 7, 1998

Eksterne lenker rediger