Paradigmeskifte
Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Begrepet ble første gang introdusert av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i boken The Structure of Scientific Revolutions i 1962.
Innenfor naturvitenskapen er det utviklet et variert antall av teorier og nye ideer. Bare et ytterst lite fåtall av disse har hatt tilstrekkelig omfang og rekkevidde når det gjelder å endre vitenskapens og hele kulturens syn på viktige sider av virkeligheten. Og bare dette lille fåtallet av nye ideer fortjener betegnelsen paradigmeskifte.
Et eksempel på et paradigmeskifte kan være det heliosentriske verdensbildet slik det ble formulert av Nikolaus Kopernikus og lagt fram på nytt av Galileo Galilei. Før denne ideen ble formulert og akseptert gjaldt det syn at sola, planetene og stjernene gikk i bane rundt jorda. Med den nye teorien ble sola sett som sentrum i solsystemet, og med jorda og de andre planetene kretsende i bane omkring. Den nye ideen fikk stor betydning på flere måter. Den ene var selvsagt den store endringen i oppfatningen av denne delen av virkeligheten. I tillegg førte ideen med seg et oppgjør mellom kirke og vitenskap. Kirken hadde av forskjellige grunner satt sin autoritet inn i forsvaret av det gamle synet på planetenes orden. Når det etter hvert ble klart at det ikke var mulig å tilbakevise det nye syn som vitenskapen stod for, stod verden ikke bare med en viktig ny ide. Kirkens autoritet hadde samtidig lidd et nederlag overfor vitenskapen. I ettertid førte dette til at tiltroen til kirken minket og tiltroen til vitenskapen økte. Begge disse faktorene var med å gi både en avgjørende ny måte å tenke på og en ny utvikling – et paradigmeskifte.
Andre ideer fra naturvitenskapen som kan karakteriseres som paradigmeskifter er Charles Darwins utviklingslære, Albert Einsteins relativitetsteori og kvanteteorien (Max Planck).