Wikipedia

Oswald Mosley

britisk politiker

Oswald Ernald Mosley, 6. baronett, (født 16. november 1896,[9][10] død 3. desember 1980[11]) var en britisk politiker, aktivist og tenker. Han startet som konservativ, men beveget seg raskt til venstre og tilhørte lenge venstrefløyen i Arbeiderpartiet. Etter at han ikke fikk gjennomslag for sin radikale, økonomiske politikk, skiftet hans orientering i retning av fascisme. Han er mest kjent som grunnleggeren av British Union of Fascists.[12] Etter krigen engasjerte han seg for europeisk integrasjon, og grunnla Union Movement.[12] Mosley satt i det britiske parlamentet i periodene 1918–1924 og 1926–1931.

Oswald Mosley
Mosley i 1922
Født16. nov. 1896[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Westminster
Død3. des. 1980[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Orsay
BeskjeftigelsePolitiker, flyger Rediger på Wikidata
Embete
  • Kansler for Hertugdømmet Lancaster (1929–1930)
  • medlem av Storbritannias 35. parlament (Storbritannias 35. parlament, Smethwick, 1929–1931)
  • medlem av Storbritannias 34. parlament (Storbritannias 34. parlament, Smethwick, 1926–1929)
  • medlem av Storbritannias 33. parlament (Storbritannias 33. parlament, Harrow, 1923–1924)
  • medlem av Storbritannias 32. parlament (Storbritannias 32. parlament, Harrow, 1922–1923)
  • medlem av Storbritannias 31. parlament (Storbritannias 31. parlament, Harrow, 1918–1922)
  • medlem av Storbritannias 35. parlament (Storbritannias 35. parlament, Smethwick, 1931–1931) Rediger på Wikidata
Utdannet vedWinchester College
West Downs School
Royal Military College, Sandhurst
EktefelleDiana Mitford (1936–1980)[5][6]
Cynthia Mosley (1920–1933)[5][6]
FarSir Oswald Mosley, 5th Baronet[5][7]
MorKatharine Edwards-Heathcote[5][7]
BarnVivien Mosley[7][5]
Nicholas Mosley[5]
Michael Mosley
Oswald Alexander Mosley[5][7]
Max Mosley
PartiDet konservative parti (–1920)
Labour Party (1924–1931)
British Union of Fascists (1932–1940)
New Party (1931–1932)
Union Movement (1948–)
NasjonalitetStorbritannia[8]
Oswald Mosley på Commons

Bakgrunn og utdannelse rediger

Mosleys familie var anglo-irsk, men hans gren var velstående godseiere i Staffordshire. Familien hadde mottatt en baronettittel i 1781.[13] Som baronett førte han tiltaleformen sir foran sitt navn.

Mosley ble utdannet ved Winchester College og innrullert ved Royal Military Academy Sandhurst, men ble utvist fra Sandhurst.[14] Under første verdenskrig tjenestegjorde han på vestfronten, før han ble overført til Royal Flying Corps som observatør. Han ble skadet i et flykræsj og ble sendt tilbake til skyttergravene før skaden var ferdigbehandlet. Etter slaget ved Loos ble han gitt en kontorjobb resten av krigen.[14]

Parlamentsmedlem rediger

Etter krigen bestemte Mosley seg for å bli innvalgt i parlamentet for Det konservative partiet. Hovedsakelig på grunn av sin familiebakgrunn ble han vurdert i en rekke valgkretser. Da en krets nær hans familieeiendom ble ledig så den ut til å være den beste løsningen, men han ble uventet først valgt i Harrow, London. Ved valget i 1918 ble han innvalgt i det britiske parlamentet, 21 år gammel. Han var det yngste medlemmet av Underhuset som inntok sitt sete (det var et avstående Sinn Féin-medlem som var yngre). I parlamentet utmerket han seg som en briljant taler og deltager i det politiske spillet med stor selvsikkerhet. Han gjorde et poeng av å tale uten manuskript.[15]

I 1920 ble han gift med lady Cynthia Curzon, datter av lord Curzon, visekonge av India, og Mary Victoria Leiter, arving til en formue i USA. Lord Curzon måtte overbevises om at Mosley var en passende ektemann for datteren, ettersom han mistenkte ham for hovedsakelig å være ute etter sosial anseelse og datterens arv. Bryllupet ble likevel en av årets begivenheter, og flere europeiske kongelige deltok.[16]

Mosley forlater de konservative rediger

På et tidspunkt begynte Mosley å komme dårlig overens med andre konservative på grunn av forholdet til Irland og bruken av paramilitære styrker til å undertrykke den irske befolkningen. Dette førte til at han forlot de konservative og ble uavhengig parlamentsmedlem. Ettersom han hadde fått manges tillit i sin valgkrets klarte han å beholde den ved valgene i 1922 og 1923. Frem mot 1924 var han i økende grad blitt tiltrukket av Arbeiderpartiet, som nettopp hadde dannet regjering, og i mars det året meldte han seg inn. Samme år sluttet han seg også til det sterkt venstreorienterte Independent Labour Party.[12]

Da den sosialdemokratiske regjeringen falt i oktober, måtte Mosley finne en ny valgkrets, ettersom Harrow ikke ville gjenvelge ham som Labour-kandidat. Han besluttet seg derfor for å stille mot Neville Chamberlain i valgkretsen Birmingham Ladywood. Etter en energisk kampanje tapte han valget med bare 77 stemmer. Perioden utenfor parlamentet brukte han til å utvikle en ny økonomisk politikk for Independent Labour Party, kjent som «Birmingham-forslagene». Disse forslagene fortsatte å være basis for Mosleys økonomiske politikk resten av hans politiske karrière. I 1926 ble et Labour-sete i Smethwick ledig, og Mosley ble gjeninnvalgt i parlamentet.[17]

Offentlige verv rediger

Etter å ha blitt gjenvalgt forsøkte Mosley, som stod nær Ramsay MacDonald, å få en av de viktigste posisjonene i staten, men etter valget i 1929 måtte han nøye seg med å bli kansler i hertugdømmet Lancaster (de facto minister uten portefølje), utenfor kabinettet.[12] Han fikk ansvar for å løse arbeidsledighetsproblemene, men hans radikale forslag ble enten blokkert av hans overordnede James Henry Thomas eller av kabinettet. Mosley var alltid utålmodig og fremmet omfattende forslag i det som ble kjent som Mosley-memorandumet. Etter at forslagene ble avvist av kabinettet trakk han seg i mai 1930. Han forsøkte å overbevise Arbeiderpartiets partikonferanse i oktober, men ble nedstemt.[18]

New Party rediger

Overbevist om at Arbeiderpartiet ikke passet til hans politikk lenger, grunnla Mosley partiet New Party.[12] Partiets deltagelse i valg førte i begynnelsen bare til at venstreorienterte stemmer ble splittet, og at de konservative vant valgkretser. Partiet orienterte seg etterhvert i økende grad mot fascismen. I 1931 mistet Mosley sitt sete i parlamentet.

Fascisme rediger

 
Det britiske fascistpartiets flagg

I 1932 reiste Mosley på en studietur for å se på de «nye bevegelsene» til Benito Mussolini og andre fascister.[12] Under denne turen ble han overbevist om at fascismen var veien for ham og for Storbritannia. Han bestemte seg for å forene eksisterende fascistiske bevegelser i Storbritannia og grunnla British Union of Fascists (BUF).[12] BUF var økonomisk proteksjonistisk og antikommunistisk. Ifølge partiet hadde det inntil 50 000 medlemmer. Storavisen Daily Mail[19] hørte til partiets tidlige støttespillere. Blant Mosleys tilhengere var også forfatteren Henry Williamson og militærteoretikeren J.F.C. Fuller.

Mosley hadde opplevd problemer med forstyrrelse av New Partys møter, og han opprettet derfor et korps av sortuniformerte paramilitære vakter som ble kalt blackshirts. Partiet var ofte involvert i voldelige sammenstøt med kommunister og jødiske grupper, særlig i London.

Under et stort partiarrangement den 7. juni 1934 utbrøt det protester da svartskjortene fjernet forstyrrende elementer, noe som førte til dårlig omtale. Dette og de lange knivers natt i Tyskland førte til at BUF mistet det meste av sin støtte. Partiets deltagelse i valget i 1935 var ingen suksess. I oktober 1936 forsøkte Mosley og BUF å arrangere en marsj gjennom et område med en stor jødisk befolkning, noe som førte til sammenstøt mellom politiet og demonstranter mot BUF, kjent som slaget i Cable Street. Til slutt bestemte politiet at marsjen måtte stoppes, og BUF gav opp å gjennomføre den. Mosley fortsatte å organisere marsjer styrt av svartskjortene, mens myndighetene på sin side vedtok en lov som forbød militærlignende private organisasjoner.

Mosleys kone døde i 1933, og Mosley giftet seg med sin elskerinne Diana Guinness, født Mitford, en av de kjente Mitford-søstrene.[12] De giftet seg i hemmelighet i 1936 hjemme hos Joseph Goebbels med Adolf Hitler blant gjestene.[12] Mosley, som hadde brukt store deler av sin formue på BUF, ønsket å sikre partiet en finansiell basis, og forhandlet, gjennom Diana, om tillatelse til å sende kommersiell radio fra Tyskland til Storbritannia.

Ved lokalvalget i London i 1937 stilte BUF i tre distrikter i Øst-London, og fikk opptil en fjerdedel av stemmene. Mosley sa opp de fleste av partiets ansatte, og noen valgte å forlate partiet, bl.a. William Joyce. Mosley ga uttrykk for anti-semittiske holdninger,[20] dog ikke i den grad Joyce gjorde, og da det brygget opp til krig fokuserte BUF på antikrigskampanjer. Et av slagordene de brukte var Mind Britain's Business. Da krigen brøt ut ledet han kampanjen for å innlede fredsforhandlinger. I begynnelsen fikk han betydelig støtte, men denne forsvant i stor grad etter invasjonen av Norge.

Internering rediger

21. mai 1940 ble Mosley, sammen med mange andre britiske fascister, internert[12], og BUF ble forbudt. Diana Mosley ble også internert, kort etter at deres sønn Max var født, og familien Mosley bodde sammen i et hus i tilknytning til Holloway fengsel under det meste av krigen.[12] Mosley brukte tiden til omfattende lesning om klassiske sivilisasjoner. Ekteparet ble sluppet fri i 1943[12], og tilbragte resten av krigen i husarrest i sitt eget hjem.

Virke i etterkrigstiden rediger

Etter krigen ble Mosley kontaktet av sine tidligere tilhengere og overbevist (opprinnelig mot sin vilje) til å engasjere seg i politikk igjen. Han grunnla partiet Union Movement, som arbeidet for én europeisk nasjonalstat som omfattet hele det europeiske kontinentet. Av britiske EU-motstandere ble dette holdt frem som et bevis for at EU er en fascistisk idé. Partiets møter ble ofte forstyrret, og Mosley bestemte seg i 1951 for å forlate England og slå seg ned i Irland. Senere flyttet han til Paris. Om sin beslutning om å forlate England sa han: You don't clear up a dungheap from underneath it.

Mosley returnerte kortvarig til Storbritannia under valget i 1959 og stilte til valg i North Kensington. Etter raseopptøyene på Notting Hill i 1958 var immigrasjon blitt et sentralt politisk tema, og Mosley fokuserte sin valgkamp på immigrasjonspolitikk. Etter at han fikk færre stemmer enn han hadde ventet gikk han til sak og hevdet resultatet var forfalsket. Han returnerte til Storbritannia for siste gang ved valget i 1966, før han skrev sin selvbiografi My Life (1968) og pensjonerte seg. I 1977 ble han nominert til stillingen som Lord Rector ved universitetet i Glasgow og fikk 100 stemmer.

Oswald Mosley hadde tre barn med sin første kone, bl.a. Nicholas Mosley, 3. baron Ravensdale, som skrev en biografi om sin far. Med Diana Mitford hadde han to sønner, bl.a. Max Mosley, som er president for Det internasjonale bilsportforbundet. Mosley hadde også forhold til en rekke andre kvinner, bl.a. sin første kones søster lady Alexandra Metcalfe.

Oswald Mosleys skriftlige etterlatenskaper eies av universitetet i Birmingham.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Oswald Mosley 6th Baronet, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sir-Oswald-Mosley-6th-Baronet, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Sir Oswald Mosley, Munzinger IBA 00000000301, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Oswald Ernald Mosley, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mosley-oswald-ernald, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b The Peerage, oppført som Oswald Ernald Mosley, 6th Bt., The Peerage person ID p5356.htm#i53555, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The Peerage person ID p5356.htm#i53555, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 8. april 2004, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Oxford Dictionary of National Biography, Volume 39. Oxford University Press. 2004. s. 469. 
  10. ^ General Register Office Index of Births in England and Wales for October, November and December 1896, s. 399 
  11. ^ Charles Mosley (red.): Burke's Peerage, Baronetage & Knightage - Volume III (107. utgave), Burke's Peerage & Gentry, s. 3286.
  12. ^ a b c d e f g h i j k l Life and Times of Sir Oswald Mosley & the British Union of Fascists, holocaustresearchproject.org, besøkt 1. november 2012.
  13. ^ Charles Mosley (red.): Burke's Peerage, Baronetage & Knightage - Volume III (107. utgave), Burke's Peerage & Gentry, s. 3284.
  14. ^ a b Philip Rees. Biographical Dictionary of the Extreme Right Since 1890. University Press. Cambridge.
  15. ^ Mosley, Oswald (1968). My Life. London. s. 166. 
  16. ^ Jones, Nigel (2004). Mosley. Haus Publishing. s. 21. ISBN 1-904341-09-8. 
  17. ^ Sir Oswald Mosley, "My Life", Thomas Nelson & Sons, 1968, s. 190.
  18. ^ Mosley, Diana (1977). A Life of Contrasts. Hamish Hamilton. 
  19. ^ «Daily Mail». British Newspapers Online. 
  20. ^ «Sir Oswald Mosley and the Jews – Communist Scuffle With Police». The Times. The Times Digital Archive. 15. april 1935. s. 8. «For the first time I openly and publicly challenge the Jewish interests of this country, commanding commerce, commanding the Press, commanding the cinema, dominating the City of London, killing industry with their sweat-shops. These great interests are not intimidating, and will not intimidate, the Fascist movement of the modern age.» 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oswald_Mosley&oldid=23426338»