Oskar von Hindenburg
Oskar von Hindenburg (født 31. januar 1883 i Königsberg, Østpreussen, død 12. februar 1960 i Bad Harzburg) var en tysk general og rikspresident Paul von Hindenburgs sønn. Han var en politisk mektig adjutant, sekretær og medlem av presidentens såkalte kamarilja.
| Oskar von Hindenburg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Oskar Wilhelm Robert Paul Ludwig Hellmuth von Beneckendorff und von Hindenburg 31. jan. 1883[1][2]  Königsberg | ||
| Død | 12. feb. 1960[2] (77 år) Bad Harzburg | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, politiker | ||
| Ektefelle | Margarete von Hindenburg | ||
| Far | Paul von Hindenburg | ||
| Mor | Gertrud Wilhelmine von Hindenburg | ||
| Søsken | Irmengard Pauline Louise Gertrud von Brockhusen | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket Tyskland | ||
| Gravlagt | Niedersachsen | ||
| Utmerkelser | Jernkorset | ||
Hindenburg fulgte i farens fotspor og utdannet seg til offiser. I begynnelsen var han ansett som lite intelligent av sine overordnede og karrièren gikk langsomt. Han tjenestegjorde blant annet i det tredje garderegiment, hvor han innledet et vennskap med Kurt von Schleicher. Hans karrière tok for alvor av etter at faren ble Tysklands største krigshelt i første verdenskrig. Under krigen gjorde han tjeneste som adjutant for faren og oppnådde graden major. Da faren ble valgt til president i 1925 ble Oskar von Hindenburg hans sekretær. Som farens nærmeste venn og rådgiver utøvet han anselig politisk makt i bakgrunnen, ettersom han i stor grad kontrollerte adgangen til presidenten. Det var hovedsakelig takket være vennskapet med den yngre Hindenburg at Schleicher kom til å bli en av presidentens nærmeste rådgivere.
I januar 1933 ble major Hindenburg - som i likhet med sin far lenge hadde vært sterkt imot å utnevne Adolf Hitler til kansler - likevel overbevist av den katolske sentrumspolitikeren Franz von Papens plan om å utnevne Hitler til kansler, men la Papen kontrollere ham i bakgrunnen som visekansler. Med et kabinett med klar majoritet av ikke-nazister var Papen overbevist om at i løpet av noen uker hadde de «presset Hitler så langt opp i hjørnet at han skrek». Oskar von Hindenburg bidro til å overbevise også sin far om å endre sitt standpunkt til fordel for Papens plan.
Etter at faren døde i august 1934 mistet Oskar von Hindenburg all politisk makt, og etter å ha blitt forfremmet til oberst forsvant han for offentligheten. Han tok avskjed fra hæren som generalmajor, og bodde etter andre verdenskrig sammen med sin svoger Christian von Penz i Medingen på Lüneburger Heide.
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000361, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Biografi og militære løpebane
- Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer, Frankfurt am Main 2003, ISBN 3-10-039309-0
- Christian Zentner und Friedemann Bedürftig (Hrsg.): Das große Lexikon des Dritten Reiches. Südwest-Verlag, München 1985, ISBN 3-517-00834-6
- Walther Killy und Rudolf Vierhaus (Hrsg.): Deutsche Biographische Enzyklopädie. Band 5, Saur, München u. a. 1997
- Internationales Biographisches Archiv 20/1997 vom 5. Mai 1997
- Rolle ved Weimarrepublikkens undergang og Hitlers maktovertakelse
- Karl-Dietrich Bracher: Die Auflösung der Weimarer Republik. Eine Studie zum Problem des Machtverfalls in der Demokratie. Athenäum-Verlag/Droste, Königstein/Düsseldorf 1978, ISBN 3-7610-7216-3 (unveränderter Nachdruck der 5. Auflage, Villingen 1971)
- Wolfram Pyta: Hindenburg. Herrschaft zwischen Hohenzollern und Hitler, Siedler, München 2007, ISBN 978-3-88680-865-6
- Heinrich-August Winkler: Weimar. 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. 4. Auflage, Beck, München 2005, ISBN 3-4064-4037-1