Oskar Emil Schiøtz
Oskar Emil Schiøtz (født 3. oktober 1846 i Stavanger, død 24. februar 1925) var en norsk professor i fysikk som også forsket innen kjemi og geologi.
| Oskar Emil Schiøtz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. okt. 1846[1] | ||
| Død | 24. feb. 1925 (78 år) | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, geolog, professor | ||
| Søsken | Hjalmar Schiøtz | ||
| Barn | Axel Balthasar Schiøtz | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
| Utmerkelser | St. Olavs Orden | ||
Etter examen artium 1864, tok han reallærereksamen med laudibilis præ ceteris i 1871 ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Med stipendium foretok han somrene 1870–71 geologiske undersøkelser i Østerdalen (sammen med dr.med. Hagen) og i 1872 fjellene ved Meråker, på oppdrag av Norges geologiske undersøkelse. Videre studerte han fysikk og matematikk i to år fra 1872 med nytt stipendium hos blant andre Hermann von Helmholtz i Berlin og Gustav Kirchhoff i Heidelberg. Han returnerte til Kristiania høsten 1874 og ble tilsatt som lektor, men ble 27. november 1875 landets yngste professor, 29 år gammel.[2] Her jobbet han blant annet sammen med unge fremadstormende Vilhelm Bjerknes og Kristian Birkeland. I tiden 1881–88 ledet han temperaturmålingene i Mjøsa, samtidig med at han fortsatte sine sommerlige geologiske undersøkelser av fjellene i øst.[3] Han satt som professor til han ble 76 år, og professoratet ble i 1922 overtatt av Sem Sæland.[4]
Ellers satt han i Kommissionen for mål og vægt (1889), Norske gradmålingskommissionen 1891, ledet elektricitetskommissionen fra 1897 og patentkommissionen fra 1898. Han skrev lærebok i fysikk og flere avhandlinger og ble i 1878 innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi og det svenske Geologiselskapet. I 1894 mottok han St. Olavs Orden. I 1905 var han med på etableringen av Norsk geologisk forening, og i 1909 var han med i det første styret for Fysisk Selskap der han også var formann i 1909, 1912 og 1916. Selskapet eksisterte 1909–25 og ble etterfulgt av Fysikkforeningen i 1938 og Norsk Fysisk Selskap i 1953.[4]
Han var bror til oftalmologen Hjalmar August Schiøtz (1850–1927), som han også studerte og jobbet sammen med i forskning, blant annet i utviklingen av tonometeret (1905). Deres foreldre var bankkasserer Søren Gabriel Schiøtz (1804–56) og Marie Dorothea Christiane Lange (1807–52).[5] Han var onkel til historikeren Johannes Henrik Schiøtz (1884–1957).
Utgivelser rediger
- O. E. Schiøtz (1881). Lærebog i fysik. P. T. Malling. [503 sider. Utkom også i 2. utgave (1886), 3. utgave (1889), 4. utgave (1896)]
- Johan Fredrik Vilhelm Haffner, Carl Frederik Fearnley, Henrik Mohn, Oskar Emil Schiötz (1882). Geodätische arbeiten: HFT. I-VII. W. C. Fabritius. [Utgitt av Norske Gradmaalingskommission]
- O. E. Schiøtz (1893). Electricitetslære 1 og 2. Kristiania.
- O. E. Schiøtz (1902). Den sydøstlige Del af Sparagmit-Kvarts-Fjeldet i Norge. Aschehoug. [135 sider]
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, oppført som Oskar Emil Schiötz, BNF-ID 15365095b[Hentet fra Wikidata]
- ^ Otto Johansen (1999). Hjalmar Schiøtz 1850-1927. Vitenskapsmannen, øyelegen, mennesket. Norsk oftamologisk forening. s. 53-55.
- ^ «Lange family from Norway».
- ^ a b Thormod Henriksen. «Biofysikk og miljøfysikk ved Universitetet i Oslo» (PDF).
- ^ (sv) Schiötz, Oskar Emil i Nordisk familjebok (2. utgave, 1916)