Orkestersuiter (Bach)

De fire orkestersuitene BWV 1066–1069 av Johann Sebastian Bach består hver av en serie dansesatser med en foranstilt ouverture. Siden Bach ikke gav disse suitene en egen overskrift, kalles de i dag ofte bare «ouverturer» etter overskriften på den første satsen.

«Air på g-strengen» fra suite nr 3 hører til Bachs mest kjente melodier.

Generelt

Ouverturesatsenes betydning understrekes av at de for flere av suitenes vedkommende opptar mer enn halvparten av plassen – selv i partituret. Alle overturene består av et første avsnitt holdt i en punktert rytme, en påfølgende fugato med omfangsrike konsertante passasjer og en sterkt omdannet gjentakelse av åpningen. Repetisjonstegn ved slutten antyder at andre og tredje del skal gjentas, men etter dagens standard ville gjentagelser gi de første satsene alt for mye vekt og blir derfor vanligvis sløyfet. Hva Bachs praksis var vites ikke.

Etter den omfangsrike førstesatsen følger en fri rekkefølge av danser; i disse suitene tok ikke Bach hensyn til en bestemt rekkefølge danser. Det finnes ikke en eneste allemande, og bare én gigue – en dans han ellers brukte mye i sine suiter. Til gjengjeld dukker Forlane, Réjouissance og Badinerie opp, danser han ellers praktisk talt ikke bruker. Mens åpningssatsene tydelig preges av konsertante elementer, settes instrumentgruppene opp mot hverandre på en relativt enkel måte i dansesatsene, spesielt i den første og andre suiten.

De fire komposisjonene er blitt overlevert uavhengig av hverandre, og danner dermed ingen egentlig syklus. Det foreligger ingen autografe partiturer, bare avskrifter av enkeltstemmene. Derfor var en datering lenge ikke mulig (se om datering nedenfor). Det som er sikkert er at Bach fra 1723 oppførte verkene med Collegium musicum i Leipzig.

I 1909 oppførte Gustav Mahler Suite nach den Orchesterwerken von J. S. Bach. som kombinerte satsene fra andre og tredje orkestersuite.

De fire enkeltsuitene

Suite nr. 1 i C-dur BWV 1066

Besetning

• Obo I/II
• Fagott
• Fiolin I/II
• Bratsj
• Basso continuo

Satsrekkefølge

• Ouverture c – ¢ – c C-dur
• Courante 3/2 C-dur
• Gavotte I ¢ C-dur
  – Gavotte II ¢ C-dur
• Forlane 6/4 C-dur
• Menuett I 3/4 C-dur
  – Menuett II 3/4 C-dur
• Bourrée I ¢ C-dur
  – Bourrée II ¢ c-moll
• Passepied 3/4 I
  – Passepied II 3/4 C-dur

Opprinnelse

Lite er kjent om tilblivelsen av verkgruppen som helhet, og første suite er intet unntak. Det er bevart enkeltstemmer fra Bachs første tid i Leipzig, og siden disse mest sannsynlig ikke kan tilbakeføres til et komposisjonspartitur men på et allerede eksisterende sett av stemmer, og siden kopisten ellers ikke skrev for Bach, går man i dag ut fra at Bach tok verket med seg til Leipzig og stilte det til disposisjon for oppføring av en kollega. Hvorvidt verket kom til i Köthen eller Weimar, kan man imidlertid ikke slå fast.

Ouverture

Som eneste sats i denne suiten er ouverturen konsertant utarbeidet med omfangsrike trestemmige partier for oboene og (som bare i dette tilfellet har en egen stemme) fagotten. Blåserne innfører ikke noe eget tema, men danner heller et karakteristisk kontrapunkt. I enkelte solopassasjer spiller de rundt orkesterfiolinene, som presenterer temaet etter hverandre unisont på ulike tonetrinn. Slik er fugetemaet hele tiden tilstede under hele midtpartiet av satsen.

Det tredje avsnittet er en fri variasjon over begynnelsen der førstefiolinen og bassen – i det minste rytmisk – bytter stemmer.

Danser

Etter ouverturen settes treblåsertrioen vanligvis inn som et kor mot strykerne. Slik er Courante og Gavotte I i firstemmig sats; begge oboene dobler førstefiolinene. Gavotte II er en «klassisk» trio med oboer og continuo, strykere føyer her og der til små fanfarer i det høye register. I den påfølgende Forlane brer oboer og førstefioliner et rolig tema over en virvlende mellomstemme.

Menuetten inneholder igjen en «trio», men denne gangen for strykerne alene. Spitta beskrev satsens mystiske karakter med ordene: «duftende søt og hemmelighetsfullt kjælende svever den med spenstige steg.» Så følger en Bourrée hvor den klassiske treblåsertrioen igjen settes inn.

I den avsluttende Passepied anvendes originaltemaet i det høye strykerregisteret og en fortløpende kjede åttendedeler føyes til de to unisone oboene.

Suite nr. 2 h-moll BWV 1067

Besetning

• Tverrfløyte
• Fiolin I/II
• Bratsj
• Basso continuo

Satser

• Ouverture c – ¢ – (Lentement) 3/4 h-moll
• Rondeau ¢ h-moll
• Sarabande 3/4 h-moll
• Bourrée I ¢ h-moll
  – Bourrée II ¢ h-moll
• Polonaise (Moderato) 3/4 h-moll
  – Double 3/4 h-moll
• Menuett 3/4 h-moll
• Badinerie 2/4 h-moll

Opprinnelse

Autografe partitur er ikke bevart, bare stemmer fra 1738/1739. Etter en toårig pause overtok Bach igjen Collegium musicum og verket er nok tenkt oppført under hans regelmessige konserter i det Zimmermannske kaffehuset i Leipzig. Dette var imidlertid ikke de første oppføringene; dagens forskning regner med at det fantes en forutgående versjon i a-moll. Gode grunner taler for at den første versjonen bare var skrevet for strykere, og var nok uten den solistiske Bourrée II, og de påfallende få andre solopartiene var sannsynligvis tildelt førstefiolinen.

Den andre suiten inneholder enkelte mesterlige satstekniske finesser, blant annet antydes det i ouverturens sluttparti flere ganger en kanon i alle stemmene og i flere satser kanons mellom overstemme og bass; i sarabanden sågar en rigorøs kanonisk imitasjon av overstemmen i generalbass-stemmen, så sømløst utført at selv godt opptrente ører kan ha problemer med å oppfatte den.

Ouverture

Det innledende avsnittet anvender fløyten bare til dobling av førstefiolinen, og er basert på imitasjoner mellom denne og bassen. Den etterfølgende delens fugatotema kjennetegnes av et karakteristisk forslag som nå vanligvis spilles staccato; i eksposisjonen føres temaet gjennom alle stemmene før det første mellomspillet hvor fløyten introduseres som soloinstrument. I de stort sett svært omfattende solopassasjene presenterer generalbassen gjentatte ganger fugetemaet, noe som sørger for en sterk tematisk sammenheng mellom den lange satsen. Sluttpartiet – på ny i samme punkterte rytmer som i begynnelsen – henspiller tydelig på dette temaet og fører det kontrapunktisk gjennom alle strykerne.

Danser

De sentrale satsene er Bourrée og Polonaise. Hver av dem har en andre sats som gir fløyten rom for virtuose soli – i bourréen er den støttet av myke («doucement») strykerakkorder, i polonesen av grunntemaet i continuoen. Begge satsene omrammes av Sarabande og Menuett, som er bygd på gjennomgående imitasjoner av førstefiolinen og bassen – fløyten dobler her og der fiolinen.

Rekken av dansesatser innledes av en Rondeau – denne føyer inn kontrasterende passasjer mellom temagjentakelsene, som hovedsakelig framhever mellomstemmen, dvs. ikke fløyten. Den avsluttende Badinerie (omtrent «tidsfordriv», «lek») krever en virtuos fløytist og understøttes av en drivende continuo og strykernes akkordslag. Dette er en av barokkens mest kjente enkeltsatser; temaet er mye brukt som ringetone i mobiler.

Suite nr. 3 D-dur BWV 1068

Besetning

• Trompet I/II/III
• Pauker
• Obo I/II
• Fiolin I/II
• Bratsj
• Basso continuo

Satser

• Ouverture c – 2 (vite) – c D-dur
• Air c D-dur
• Gavotte I ¢ D-dur
  – Gavotte II D-dur
• Bourrée ¢ D-dur
• Gigue 6/8 D-dur

Opprinnelse

Autografe partitur er ikke bevart, og man kjenner ikke til hvordan verket kom til. Satsteknikken er påfallende ved at grunnlaget for orkestreringen ligger hos strykerne: Oboene dobler uten unntak førstefiolinene (bare i Gavotte II både første- og andrefioliner), og trompetene understøtter rytmisk og klanglig, spesielt ved at de framhever temahoder og kadenser. Det er nærliggende å tenke seg at den første versjonen var for strykere alene; den skjematiske orkestreringsmåten der førstefiolinstemmen stadig framheves behøver ikke bety at verket stammer fra en tidlig periode; tidsknapphet kan være en like god forklaring. Da det åpenbart primært er snakk om å forsterke melodistemmen, kan en forklaring ganske enkelt være at verket var tiltenkt utendørs oppføring i det zimmermannske kaffehusets hage.

Ouverture

Fugatotemaet er i bunn og grunn bare en langt utspunnet dominantseptimakkord. de la Motte kommenterer at dette først kunne gjøres når harmonikken hadde tatt opp septimakkorden i sitt språk Det finnes bare to – riktig lange – solopassasjer, og de er oppbygd ganske likt: en stort anlagt solo for førstefiolinen, til å begynne med bare støttet av strykerne. Litt etter litt kommer oboer og trompeter med ledsagerstemmer med, til hele tuttiklangen til slutt toner med. Ytterligere to takter med førstefiolin og continuo leder igjen til tutti og en ny gjennomføring av fugetemaet.

Danser

Den etterfølgende «Air på g-strengen» («sang», altså ingen dansesats) foredras av strykerne alene. Den består av langt utholdte akkorder og en langsom kantilene over en basslinje i karakteristiske oktavsprang. «Air» hører til den klassiske musikkens mest kjente enkeltsatser og finnes i en mengde bearbeidelser.

De andre satsene er ganske korte komposisjoner basert på klare, tydelige og karakteristiske rytmer som blir gjentatt flere ganger, noe som gir satsene karakter av å være ganske knapt tilskåret. En gavotte med et kontrasterende mellomparti og en bourrée følger. I den avsluttende giguen kommer rett før slutten et parti med typisk Bach-kromatikk.

Suite nr. 4 D-dur BWV 1069

Besetning

• Trompeter I/II/III
• Pauker
• Oboer I/II/III
• Fagotter
• Fioliner I/II
• Bratsjer
• Basso continuo

Satser

• Ouverture c – 9/8 – c
• Bourrée I c D-dur
  – Bourrée II ¢ h-moll
• Gavotte c D-dur
• Menuett I 3/4 D-dur
  – Menuett II 3/4 D-dur
• Réjouissance 3/4 D-dur

Opprinnelse

Bortsett fra i ouverturens første tre takter anvender Bach trompetene bare til dobling av andre instrumenter; derfor antas det at det fantes en opprinnelig versjon helt uten trompeter. Siden originalpartituret ikke er bevart blir dette riktignok bare spekulasjoner.

Til hjelp for dateringen gir bare den – sikkert senere – omarbeidede overturen i kantate Unser Mund sei voll Lachens BWV 110 et holdepunkt: her føyer Bach inn en firstemmig sats til det fugerte midtpartiet. Denne kantaten ble oppført 1. juledag 1725, og da Bach de første årene i Leipzig framfor alt konsentrerte seg om kantateproduksjon, antas det at partituret ble med fra Köthen eller Weimar.

Ouverture

I motsetning til for den tredje overturen er oboene obligate, slik at instrumentgruppene allerede fra begynnelsen er tydelig atskilt og satt opp mot hverandre. Fugatoen anvender et ganske uanselig tema i kontinuerlige trioler, hvis karakteristiske kontrapunkt ved hjelp av gjentatte toner i punkterte rytmer forklarer hvorfor Bach senere i samme sats griper til samme tema for å illustrere latter. I den første soloseksjonen anvendes bare treblåsere, men intet ytterlige temamateriale presenteres. Et andre soloparti presenterer enkeltkor, lar de igjen forenes og fører dem så mot hverandre i lange passasjer; legg spesielt merke til de lange motiviske triolkjedene i bassen. Den tredje solopassasjen er forbeholdt strykerne, før oboene kommer til og avsnittet avsluttes med en ytterligere antydet temagjennomføring. Den avsluttende punkterte delen er ingen kopi av begynnelsen, men anvender likevel det samme motivmaterialet og setter instrumentgruppene opp mot hverandre med samme intensitet. Legg også merke til den sterkt dissonante, uttrykksfulle harmonikken i begynnelsen.

Danser

Den første Bourréen setter obo- og strykerkor konsekvent opp mot hverandre og lar temaavsnittene veksle på å spilles. Den andre gruppen kaster inn små fanfarelignende motiver mot slutten. Bourrée II går i den parallelle molltonarten og består av en sorgtung, forslagbetont obomelodi over en morsom-virtuos fagottsolo og med et lite vispende motiv hos strykerne.

I Gavotten blir den første temahalvdelen spilt sammen, den andre består av et bassmotiv som oboene og strykerne i høyt register vekselvis «berører» med lette fjerdedeler.

Menuetten er rolig og heller tradisjonell. I første sats dobler oboene strykerne, i trioen er strykerne alene.

Den avsluttende Réjouissance driver et svært uvanlig spill med melodikk og periodikk som man først forventer hos komponister av neste generasjon. En uttrykksfull overstemme over et vidt intervall deler igjen begge instrumentgruppende og inneholder regelrette gjennomførings-trekk, særlig i en passasje før temaet gjenopptas der en utbredt kromatikk settes inn over et orgelpunkt.

Datering

Da det bare foreligger instrumentalstemmer fra Bachs tid i Leipzig, blir det ofte antatt at verkene ble skrevet på den tiden Bach overtok Collegium musicum. På den andre siden kan de av stilistiske grunner meget vel stamme fra hans tid som hoffmusiker i Köthen, spesielt suitene 1 og 2 som har en noe mindre besetning.

Nyere undersøkelser har konkludert med at de overleverte versjonene godt kan ha vært skrevet for behovene i Leipzig, men at de antatte første versjonene må ha oppstått vesentlig tidligere – i det minste før Franske suiter (BWV 812 – 817). Dette følger av mangelen på visse stilistiske trekk i ouverturenes innledningsdel. Bach skrev en rekke franske kantateouverturer fra tiden i Weimar og Köthen som foreligger i daterbare autografe partiturer slik at det kan gjennomføres presise og detaljerte sammenligninger.

Som et resultat av undersøkelsene virker det nå relativt sikkert at en versjon av den fjerde ouverturen (uten trompet) ble skrevet allerede i Weimar rundt 1716. Den tredje stammer fra begynnelsen av Köthen-tiden (rundt 1718) og forelå da i en ren strykerversjon, og de to siste fra 1723, hvorav den andre var i a-moll med solistisk fiolin. Disse tidlige versjonene hadde ganske sikkert de kjente ouverturene, men ikke nødvendigvis alle dansesatsene.

Andre orkestersuiter

I Bach-Werke-Verzeichnis er Suite g-moll BWV 1070 oppført med en besetning på to fioliner, bratsj og basso continuo. Stilen er imidlertid ikke Johann Sebastian Bachs, og i dag tilskrives verket den neste komponistgenerasjonen, sannsynligvis en av sønnene.

Suite F-dur BWV 1071 er en tidlig versjon av 1. Brandenburgkonsert. Konserten åpner ikke med en fransk ouverture slik de fire overnevnte suitene gjør, men inneholder en tidlig versjon av en såkalt italiensk ouverture – en tresatsig form med en hurtig konsertsats, adagio og dans.

Litteratur

• Christoph Wolff (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. 
• Siegbert Rampe, Dominik Sackmann: Bachs Orchestermusik. Entstehung – Klangwelt – Interpretation: Entstehung, Klangwelt, Interpretation., Bärenreiter, 2000, ISBN 978-3-7618-1345-4

Eksterne lenker

• Orchestral Suite No. 1: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.
• Orchestral Suite No. 2: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.
• Orchestral Suite No. 3: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.
• Orchestral Suite No. 4: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.
• Orchestral Suite No. 1, Orchestral Suite No. 2, Orchestral Suite No. 3 and Orchestral Suite No. 4 Werner Icking Music Archive directories for MIDIs, PDFs of the Orchestral suites
• Orchestral Suites for piano four hands (Max Reger), mp3 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine.