Wikipedia

Oratorio del Santissimo Crocifisso

Oratorio del Santissimo Crocifisso er et oratorium i Roma, viet til Det hellige kors. Oratoriet ligger ved Piazza dell'Oratorio i Rione Trevi tilhører kirkesognet Santa Maria in Via.[1]

Oratorio del Santissimo Crocifisso
OmrådeRoma
BispedømmeRoma bispedømme
Byggeår1562
Arkitektur
Periodebarokkarkitektur
renessansearkitektur
ArkitektGiacomo della Porta
Beliggenhet
Kart
Oratorio del Santissimo Crocifisso
41°53′59″N 12°28′55″Ø
Oratorio del Santissimo Crocifisso
Oratorio del Santissimo Crocifisso (nummer 287) på Giovanni Battista Nollis Romakart fra 1748.
Oratoriets innertak.

Historie rediger

Den 25. mai 1519 brant kirken San Marcello al Corso ved Via del Corso. Hele kirkebygningen ble ødelagt, unntatt ett krusifiks.[2] Kardinal Guillermo Raimundo de Vich y de Vallterra lot dette krusifiks bæres i prosesjon til Peterskirken i året 1522, da Roma var blitt rammet av pesten. Farsotten opphørte og krusifikset ble raskt gjenstand for en ivrig folkelig venerasjon.[3] Fire år etter, i 1526, ble Arciconfraternita del Santissimo Crocifisso in Urbe grunnlagt; dette var et brorskap som oppfordret til venerasjon av Det hellige kors.[4]

Broderskapet fikk tidlig planer om å oppføre et oratorium, men det stod ikke ferdig før i 1568, etter tegninger av Giacomo della Porta. Mellom 1578 og 1583 ble interiøret smykket med en freskesyklus, blant annet med scener fra Det hellige kors' historie. Freskemotivene fant man i Legenda Aurea av Jacobus de Voragine og malingen av interiøret ble ledet av Tommaso dei Cavalieri og Girolamo Muziano. Oratoriets innertak ble utført i 1573 av mestersnekkeren Flaminio Boulanger og ble belagt med bladgull i 1584,[5] men ble ødelagt i 1798 i forbindelse med den franske okkupasjonen. Det ble ikke restaurert før i 1879, under ledelse av arkitekten Tito Armellini.[6][7]

På 1600-tallet ble det i Oratorio del Santissimo Crocifisso oppført en rekke oratorier av Giacomo Carissimi og Emilio de' Cavalieri.[8]

I 1963 ble oratoriet overført til Suore domenicane di Betania, en kvinnelig gren innen dominikanerordenen. Ni år senere, i 1972, ble det overtatt av en kvinnelig misjonsorden — Missionarie di Gesù Eterno Sacerdote, grunnlagt i 1947.[7] Omkring årtusenskiftet forlot søstrene oratoriet. I 1999 ble det gjennomført en restaurering.

Eksteriør rediger

Den manieristiske[9] fasaden, som har to etasjer, er blitt attribuert til Giacomo della Porta. Den er i rosaaktig tegl med de arkitektoniske elementer i kalkstein. Nedre del har fire pilastre som oppebærer en kraftig profilert gesims, istedet for et helt entablement. Pilastrene er av toskansk orden[5] og har merkelige triglyffer (egentlig tetraglyffer) plassert foran kapitelene. Inngangsportalen krones av et triangulært pediment med kragesteiner. På hver av sidene av portalen er det vinduer og ovenfor disse tomme rundbuenesjer, kronet av segmentbuepedimenter med kragesteiner.[8]

Øvre etasje har fire pilastre med rudimentære kapiteler. I midten sitter en minneplate som erindrer at kardinal Ranuccio Farnese lot påbegynne byggingen av oratoriet og at kardinal Alessandro Farnese lot det fullbyrde.[5][8][10]

SANCTISSIMI ⋅ CRVCIFIXI
AMPLISSIMA ⋅ SODALITAS
ALEXANDRO ⋅ ET ⋅ RAYNVTIO ⋅ FARNESIIS
S ⋅ R ⋅ E ⋅ EPISCOPIS ⋅ CARDINALIBVS
PATRONIS ⋅ ADIVVANTIBVS
ORATORIVM ⋅ HOC ⋅ EXTRVXITET ⋅ ORNAVII
MDLXVIII

Platen, som er dekorert med blant annet festonger og ett bevinget puttohode, flankeres av rektangulære vinduer med triangulære pedimenter, hvis gesimser er brutte. Ovenfor minneplaten sitter det farnesiske våpen med dens fleurs-de-lys. Fasadens storform avsluttes med et triangulært pediment med et kors høyst opp.

I sin utforming av fasaden, spesielt dens nedre etasje, var Giacomo della Porta ispirert av flere av Michelangelos arkitektoniske verker i Roma, i særdeleshet Palazzo dei Conservatori, Palazzo Farnese, Porta Pia og Peterskirkens vestparti.[11]

Interiør rediger

Interiøret har en rektangulær grunnplan og mangler sidekapell. Den lille absiden har formen av en rundbuenisje. I innertakets midte sitter en freske forestillende Kristi gjenkomst. Sidemaleriene viser brødreskapets emblem og pave Leo XIIIs våpen. På oratoriets sidevegger har en rekke 1500-tallskunstnere utført fresker med motiv fra Det hellige kors' historie, og motiver fra San Marcello-korsets historie og brødreskapets historie.[12]

Høyre side rediger

Giovanni De Vecchi fikk i oppdrag å utføre samtlige fresker, men det ble med de to første: Den hellige Helena ødelegger avgudsbildene og påtreffer tre kors og Den hellige Helena og biskop Macarius grunner over hvilket som er Jesu kors. Den tredje fresken er av Niccolò Circignani og viser Det sanne Kors boter en lam mann.[13][14]

Koret rediger

Det polykrome høyalteret har en 1700-tallskopi av det undergjørende krucifiks fra San Marcello. Ovenfor dette ser man en lunettfreske med Gud Fader og absidens tønnehvelv har en freske med Den Hellige Ånds due. Mellom alteret og krusifikset ses ikonet Santa Maria del Sole, som kommer fra Oratorio di Santa Maria del Sole ved Tor de' Specchi.[15] Absidens sidevegger har to fresker av Cristoforo Roncalli: Den hellige Johannes Evangelisten og Den hellige Maria Magdalena. På alterveggen er flere fresker: Abrahams offer og Bronseslangen.[14][15] Ovenfor absidens arkivolt står mottoet: IN CRVCE GLORIARI OPORTET IN QVA EST SALVS, «Det er nødvendig å opphøye Korset, i hvilket det er frelse.»

Venstre side rediger

Også venstre side har tre fresker. De to første er utførte av Niccolò Circignani og fremstiller Herakleios og Khusrov tvister over Korset samt Engelen åpenbarer seg for Herakleios. Den tredje fresken, Herakleios bærer Korset tilbake til Jerusalem, er et verk av Cesare Nebbia.[14][15]

Inngangsveggen rediger

Inngangsveggen har freskene Mirakelet med San Marcello-krusifikset og Grunnleggelsen av kapucinnonnenes kloster på Quirinalen, begge utført av Niccolò Circignani. Deretter følger Paris Nogaris Pestprosesjonen i 1522 og Baldassare Croces Godkjennelsen av brødreskapets statutter.[9][15]

Referanser rediger

  1. ^ http://www.vicariatusurbis.org/?page_id=188&ID=790. 
  2. ^ Henneberg 1970, s. 158
  3. ^ Chiavoni 2011, s. 42
  4. ^ Negro 1995, s. 32
  5. ^ a b c Henneberg 1970, s. 164
  6. ^ Negro 1995, s. 32–33
  7. ^ a b Chiavoni 2011, s. 49
  8. ^ a b c Lombardi 1993, s. 94
  9. ^ a b Ausenda 2002, s. 322
  10. ^ «SS. Crocifisso». Roma Segreta (italiensk). 18. mai 2013. Besøkt 10. mars 2016. 
  11. ^ Henneberg 1970, s. 165
  12. ^ Negro 1995, s. 33
  13. ^ Negro 1995, s. 33–34
  14. ^ a b c Chiavoni 2011, s. 47
  15. ^ a b c d Negro 1995, s. 34

Nettkilder rediger

Litteratur rediger

  • Le chiese di Roma dal secolo IV al XIX (italiensk). Roma: Tipografia Vaticana. 1891. 
  • Roma (italiensk). Milano: Touring Club Italiano. 2002. s. 443–452. ISBN 88-365-2541-5. 
  • Il disegno di oratori romani: Rilievo e analisi di alcuni tra i più significativi oratori di Roma (italiensk). Roma: Gangemi. 2011. ISBN 978-88-492-6493-7. 
  • Josephine von Henneberg: An Early Work by Giacomo della Porta: The Oratorio del Santissimo Crocifisso di San Marcello in Rome, [1], June 1970, The Art Bulletin, 52, New York, College Art Association of America, nr 2, s 157–171, lest 10. mars 2016 doi=10.2307/3048704 ISSN 0004-3079
  • Roma: chiese, conventi, chiostri: progetto per un inventario 313—1925 (italiensk). Roma: Edilstampa. 1993. 
  • Angela Negro: Oratorio del Santissimo Crocifisso, Novembre 1995, Roma Sacra: guida alle chiese della città eterna, Roma, Cosmofilm, 4, s32–34 ISSN 1126-6546

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oratorio_del_Santissimo_Crocifisso&oldid=23829892»