Optimalt valutaområde

Et optimalt valutaområde (OVO) er et geografisk område der det vil være lønnsomt å ha en felles valuta. Optimale valutaområder kan variere sterkt i størrelse. De kan strekke seg over flere land eller utgjøre en del av et land. Teorien om optimale valutaområder (OVO-teori) skisserer krav som må møtes for at et område kan sies å utgjøre et opimalt valutaområde. Teorien blir ofte brukt ved diskusjon av hvorvidt et bestemt geografisk område (som omfatter flere valutaer) er egnet til å danne en økonomisk union, den sterkeste formen for økonomisk integrasjon.

Fire homogenitetskrav

En grunnleggende forutsetning for at et område skal kunne sies å være et optimalt valutaområde, er at området kjennetegnes av økonomisk ensartethet, eller homogenitet. Innen OVO-teori kan fire såkalte homogenitetskrav identifiseres (Martin 2001).

For det første bør økonomiene (nasjonale eller regionale) være ganske like og synkroniserte slik at påførte sjokk og pengepolitiske mottiltak får symmetrisk virkning. «Ganske like» er en vag formulering som er gitt forskjellige konkretiseringer av ulike teoretikere. For Ronald McKinnon (1963; referert i Martin 2001) innebærer dette kravet at medlemslandene bør ha lik grad av økonomisk åpenhet. Peter Kenen (1969; referert i Martin 2001) derimot, mener at kravet bør angå industriell struktur. Ifølge dette synet er industrielt mangfold og regional spesialisering idealet fordi dette vil føre til at ytre asymmetriske sjokk som påføres økonomien vil utjevne hverandre.

Homogenitetskrav nummer to går ut på at det må være full (nær perfekt) mobilitet av produksjonsfaktorer mellom regionene som utgjør valutaområdet. Dette er nødvendig for at asymmetriske sjokk ikke skal føre til regional ubalanse.

For det tredje bør regionene som inngår i valutaområdet ha omtrent lik inflasjon over tid. Store variasjoner i inflasjon vil nemlig føre til at systemet blir ustabilt.

Det fjerde og siste kravet går ut på at det bør finnes felles automatiske finansmekanismer med sentralt organisert skattesystemer som kan kompensere for nasjonale og regionale variasjoner i sjokk og vekst. Bakgrunnen for dette kravet er at man i enkeltland gjerne har enhetlige trygde- og overføringsordninger som automatisk støtter regioner i økonomiske vanskeligheter. Ifølge dette kravet vil man ikke få et optimalt valutaområde hvis man går inn for en felles valuta, men uten å opprette et felles system for automatisk finansiell stabilisering.

Kilder

Martin, Ron (2001). «EMU versus the Regions? Regional Convergence or Divergence in Euroland». Journal of Economic Geography.