Wikipedia

Oppland lagdømme

Oppland eller Opplandene lagdømme eller lagsogn var et lagdømme som besto fra middelalderen til 1797.

Historie rediger

Det antas at lagmannsstillingen ble et offentlig embete under kong Sverre, men det kan godt hende det har eksistert en «uoffisiell» lagmannsinstitusjon før denne tiden. Historia Norvegiae fra omkring 1170 opplyser at Norge er inndelt i patriae (land). Zona montana (Opplandene) er inndelt i fire patriae, nemlig Hedmarken, Gudbrandsdalen, Telemark og endelig Romerike og Ringerike «med tilgrensende provinser» (trolig Hadeland og Toten). Historikerne har antatt at disse fire patriae har utgjort selvstendige rettskretser. Jens Arup Seip tenker seg at lagmannsordningen på Opplandene kan ha grodd ut av disse rettskretsene.[1] Første gang lagmennene på Opplandene nevnes er i Håkon Håkonssons saga, da det nevnes to lagmenn på Opplandene i 1223.[2] Den ene har vært lagmann for den nordre delen av Opplandene (Gudbrandsdalen og Hedmarken), den andre for den søndre delen (Romerike, Ringerike, Hadeland og Toten).

På slutten av 1200-tallet ble det gjennomført en reform av lagmannsområdene på Østlandet, trolig under hertug Håkon. Lagmannsembetet for den søndre delen av Opplandene ble slått sammen med Oslo lagdømme, med unntak av Toten, som ble lagt til det nordre lagdømmet, som siden omtales som lagdømmet på Opplandene.

Lagmannen på Opplandene var bosatt på Hamar, men på bakgrunn av brevmaterialet mener Seip at han må ha foretatt årlige reiser gjennom Gudbrandsdalen til Lom om vinteren. Dessuten har lagmannen hver sommer (bottolfsmesse) reist til lagtinget på Eidsvoll. Dette var det gamle lagtinget for Eidsivatingslagen, som ifølge Seip aldri fikk noe mer enn rent lokal betydning for bøndene på Romerike og de tilgrensende bygdene, men som ble beholdt av praktiske grunner etter at det søndre lagdømmet på Opplandene ble slått sammen med Oslo. På lagtinget på Eidsvoll møtte begge lagmennene fra Hamar og Oslo, men de dømte ikke sammen. Lagmannen fra Hamar dømte i saker som angikk Land, Toten og Hedmarken, mens lagmannen fra Oslo dømte i saker som angikk sitt embetsdistrikt. Det årlige lagtinget på Eidsvoll fortsatte å fungere helt til det oppførte ca. 1620.

Stevner rediger

Etter Christian IVs norske lov var stevnetidene for lagmannen på Hamar martinsmesse (11. november) og toketirsdag (2. tirsdag etter påske). Disse stevnetidene går tilbake til slutten av 1400-tallet, da det må ha skjedd en omlegning. Tidligere har det vært tre årlige stevner, som ble holdt ved midfaste, tredjevake (5. juli) og tomasmesse (20. desember). Seip mener at grunnen til at Opplandene hadde så få stevner sammenlignet med andre lagdømmer, er at Hamar i motsetning til de andre byene ikke hadde noen tallrik borgerstand som kunne ha bruk for jevnlige rettsmøter.[3]

I likhet med de andre lagdømmene på Østlandet hadde ikke Opplandene lagdømme noe eget lagting, slik som på Vestlandet og i Trøndelag, siden tinget på Eidsvoll formelt fungerte som lagting både for Opplandene og Oslo.

Område rediger

Lagdømmets nøyaktige avgrensning i middelalderen er ikke helt sikker, og har trolig vært flytende. Fra 1500-tallet omfattet lagdømmet Hedmarken, Gudbrandsdalen, Toten med Vardal og Biri, Land og deler av Valdres, samt Østerdalen med Solør.[4] I middelalderen har det forekommet at saker fra Solør ble pådømt av lagmannen i Oslo lagdømme.

Lagmenn rediger

Viselagmenn rediger

Referanser rediger

  1. ^ Seip (1934), s. 12–13.
  2. ^ Seip (1934), s. 11.
  3. ^ Seip (1934), s. 46.
  4. ^ Seip (1934), s. 9.

Litteratur rediger

Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oppland_lagdømme&oldid=21831798»