Oppdagelse av måner

Oppdagelse av måner er en oversikt over når naturlige satellitter i vårt Solsystem ble oppdaget.

I dag er det kjent at seks av solsystemets åtte planeter og en dvergplanet har en eller flere naturlige satellitter (måne(r)).

Med unntak av Jordens egen måne, som må antas var kjent av urmennesket, var ingen måner rundt andre planeter kjent inntil Middelalderen. På den tiden var det seks kjente planeter, hvorav det er to, Merkur og Venus som ikke har måner.

Oppdagelse av måner

Den første oppdagelse av måner utenfor Jorden ble gjort av Galileo Galilei i januar 1610, da han som den første vitenskapsmann rettet et teleskop mot himmelen. Etter den tid har et stort antall måner blitt oppdaget rundt planeter og dvergplaneter i vårt solsystem.

De Galileiske måner

De galileiske måner er de fire største av Jupiters måner, som alle ble oppdaget av Galileo Galilei i januar 1610 da han rettet sitt astronomiske teleskop mot nattehimmelen over Pisa. Månene er de fire største av Jupiters nå kjente 67 måner og har fått navnene sine etter Zevs' elskere og elskerinner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Månene Ganymedes, Europa og Io går i en 1:2:4-baneresonans. Månene er blant de mest massive objektene i solsystemet med unntak av solen og de åtte planetene og deres radier er større enn noen av dvergplanetenes.

Christiaan Huygens oppdagelse

Allerede Galileo Galilei hadde observert at det var noe med Saturns lysintensitet, og trodde det skyldtes måner. I årene etterpå fikk man utviklet stadig bedre teleskop og en av dem som utnyttet dette var vitenskapsmannen Christiaan Huygens. I 1655 oppdaget han månen Titan, Saturns største måne, og han var dessuten den første som beskrev oppbygningen av Saturns ringer.