Operasjon Anklet
Operasjon Anklet, også kalt det andre lofotraidet, ble planlagt, ledet og gjennomført i regi av den britiske militærenheten Special Operations Executive (SOE). Operasjonen foregikk i romjulen (26.–27. desember 1941) parallelt med Operasjon Archery (Måløyraidet). Operasjon Anklet rettet seg mot mål i Reine og Moskenes i Lofoten og ble først og fremst iverksatt som avledningsmanøvre for den større Operasjon Archery mot Måløy.
| Operasjon Anklet | |||
|---|---|---|---|
 Lofoten i Nordland. | |||
| Dato | 26.–27. desember 1941 | ||
| Sted | Reine og Moskenes i Lofoten | ||
| Formål | |||
| Avledningsmanøver for Måløyraidet. | |||
| Resultat | |||
| Alliert seier | |||
| Parter | |||
 Tyskland |
|||
| Tap | |||
| En lett krysser fikk større skader. | En patruljebåt ble senket og to radiostasjoner ødelagt. | ||
| Koordinater | |||
 Operasjon Anklet 67°59′00″N 13°00′00″Ø | |||
25 % av den 300 mann store styrken var fra Kompani Linge. Av skip bidro Royal Navy og Royal Fleet Auxiliary med en lett krysser, seks jagere, tre minesveipere, to landgangsfartøy (LSI), to ubåter og en rekke andre støtteskip. I tillegg stilte den polske marinen med to jagere.
Anklet og Archery var de første, større, kombinerte angrepene SOE gjennomførte etter at Kompani Linge var formelt organisert. Da mannskapene trakk seg tilbake til Storbritannia, hadde de følge av 266 nordmenn som sluttet seg frivillig til og flyktet fra landet. Operasjon Archery ble også regnet som en suksess, selv om kaptein Martin Linge, leder for Kompani Linge, mistet livet i aksjonen.
Etter krigen rediger
Sjøheimevernet oppkalte én av sine fire innsatsstyrker etter denne operasjonen. Innsatsstyrke Anklet var en av fire innsatsstyrker i Sjøheimevernet inntil Sjøheimevernet ble nedlagt i 2017. Heimevernet har oppkalt alle sine innsatsstyrker etter Kompani Linges operasjoner.
Se også rediger
- Operasjon Claymore (det første lofotraidet, 4. mars 1941)
- Måløyraidet
- Heimevernets innsatsstyrker
Kilder rediger
- Tim Greve (1985). Verdenskrig. Norge i krig. 3. Aschehoug. s. 208–214. ISBN 82-03-11418-0.