Ontogenese
Med ontogenese forstås i alminnelighet historien til en enhets strukturelle dannelse og endringer uten tap av dens organisasjon. Uttrykket kommer fra gresk οντογένεση; sammensatt av ον on «vesen» og γέννηση génnisi «fødsel» eller «tilblivelse»). Uttrykket ble introdusert av Ernst Haeckel, som først og fremst brukte det i beskrivelsen av fosterutvikling som var hans fagfelt. Haeckels bruk av uttrykket kommer tydelig fram i hans biologiske grunnregel «ontogenese rekapitulerer fylogenese».[1]
Uttrykket benyttes i flere sammenhenger:
- i utviklingspsykologien og psykoanalysen menes individets psykiske utvikling, men også dannelsen av kulturelle enheter som historier, legender og skikker.[2]
- i biologien menes det enkelte levevesens utvikling/utfoldelse fra befruktet eggcelle til adult (voksent) levevesen. Man studerer hvordan et embryo etterhvert får organanlegg, som blir til organer, og hvordan cellene danner stadig mer differensierte vev som inngår i den biologiske spesialisering.[3]
I videre biologisk forstand benyttes uttrykket de facto også om utviklingen fra befruktning til død, altså utover «genesen».
Referanser rediger
- ^ Løvtrup, S. (1987). «Phylogenesis, ontogenesis and evolution». Bolletino di zoologia. 54 (3): 199-208. doi:10.1080/11250008709355584. Besøkt 14. mai 2017.
- ^ Delafield-Butt, J.T.; Trevarthen, C. (2. september 2015). «The ontogenesis of narrative: from moving to meaning». Frontiers in Psychology. 6. doi:10.3389/fpsyg.2015.01157. Besøkt 14. mai 2017.
- ^ Thiery, Jean Paul (1. desember 2003). «Epithelial–mesenchymal transitions in development and pathologies». Current Opinion in Cell Biology. 15 (6): 740–746. PMID 14644200. doi:10.1016/j.ceb.2003.10.006.