Omakaitse

Omakaitse (estisk for «selvforsvar») var en frivillig militær organisasjon i Estland. Den ble grunnlagt i 1917 etter den russiske revolusjonen.

På slutten av det tyske rikets okkupasjonen av Estland tok enhetene fra Omakaitse over ansvaret for de større byene i landet slik de kunne proklamere uavhengighet i Estland. Omakaitse ble lagt ned på 1920-tallet. Organisasjonen sto under tysk kommando mellom 1941 og 1944. Under den andre verdenskrig eksisterte Omakaitse på Østfronten fra 3. juli 1941 frem til 1944. Omakaitse var en unik organisasjon under den andre verdenskrig. I Latvia, som ellers delte felles skjebne med Estland på mange måter, var det ingen organisasjon av denne typen.

Omakaitse ble gjenopprettet under den tyske Operasjon Barbarossa i 1941 som overtok kontrollen over landet før de tyske troppene ankom og etablerte et koordinerende råd i Tartu, der de proklamerte den provisoriske regjeringen i Estland. Tyskerne oppløste den provisoriske regjeringen, men tillot de væpnede enhetene i Omakaitse å bli en del av det tysk-okkuperte Reichskommissariat for Estland.

Omakaitse hadde som hovedoppgaver å forsvare kysten og landets grenser, vokte militært viktige objekter, drive kamp mot kommunismen, drive militær bistand til tyskerne og garantere den generelle sikkerheten til innbyggerne, gi støtte ved store ulykker (brann, flom, sykdommer, etc.), gi militær trening for sine medlemmer og andre lojale borgere og utdype og bevare den patriotiske og nasjonale følelsen til borgerne.

Omakaitse hadde 10 200 medlemmer kort tid etter at den ble opprettet. Den 1. desember 1941 hadde de 40 599 medlemmer. Fram til mobiliseringen av februar 1944. Mellom 1000 og 1200 medlemmer av Omakaitse (2,5 til 3% av det totale medlemstallet) var direkte involvert i kriminelle handlinger, vakthold og andre oppgaver for tyskerne eller drap på mellom 400 og 1000 tater-mennesker og cirka 6000 jøder i konsentrasjonsleirene i Pskov-regionen i Russland og Jägala, Vaivara, Klooga, og Lagedi-leirene i Estland.