Olga Eggers

Olga Antoinette rigsfriherreinde Eggers (født 31. desember 1875 i Saint Thomas i Dansk Vestindia, død 17. mai 1945 i Vestre Fængsel i København) var en dansk forfatter og journalist. Hun var en markant sosialdemokrat og kvinnesaksforkjemper, som i løpet av 1930-tallet ble nazist og overbevist antisemitt. Eggers var kusine til Hjalmar Schacht.

Olga Eggers
Født		31. des. 1875 Saint Thomas
Død		16. mai 1945 (69 år) København Vestre Fængsel
Beskjeftigelse		Journalist, forfatter
Ektefelle		Anton Thomsen (1912–1915)
Far		Henrik Franz Alexander von Eggers
Nasjonalitet		Danmark
Olga Eggers på Commons

Bakgrunn

Olga Eggers var datter av botaniker Henrik Frans Alexander von Eggers (1844-1903) og Mathilde Camilla Stakemann (1848-1928). Hun tilbragte sine første fem år i Dansk Vestindia, hvor hennes far var kaptein i den vestindiske hærstyrken. Som femåring ble hun sendt til det ukjente Danmark med et komplisert benbrudd og fikk sin videre oppvekst hos sin barnløse onkel og tante på Lolland, et godsforvalterpar, som man senere kan gjenkjenne som skikkelser i hennes forfatterskap - som den strenge tanten og den godmodige onkelen. I 1900 ble hun privatlærer på N. Zahles Skole, men benyttet aldri sin lærerutdannelse etter dette.

Etter kun 14 dagers bekjentskap forlovet hun seg med den unge forfatteren og redaksjonssekretær ved den københavnske avisen Frem, Ludvig Rosenberg. I 1901 giftet de seg, og Olga Eggers tok fatt på en karrière som skribent med oppsøkende journalistikk blant hjemløse og gatehandlere som spesialitet. Tekstene ble trykt i bl.a Politiken og Vore Damer. Eggers knyttet etterhvert tette forbindelser til personligheter som Georg Brandes og Thit Jensen. Hun var opptatt av konflikten mellom ønsket om livsutfoldelse og ekteskapets tradisjonelle familieforpliktelser. Selv ble hun ble skilt fra Rosenberg etter knapt fem år og giftet seg med professor Anton Thomsen og fikk i 1913 datteren Ulrica Eggers. Denne gang ble hun enke etter kun tre år og levde resten av sitt liv som enslig.

I forbindelse med første verdenskrig var Olga Eggers utenrikskorrespondent i Paris, og etter krigen hadde hun ulike poster for Freds- og Folkeforbundet. Hun reiste mye gjennom livet; i 1931 reiste hun rundt i Afrika som alene kvinne og skrev deretter den naive, men velmenende reiseskildringen Ene Hvite gjennom Liberias Urskoger. Fra 1929 var hun agitator for sosialdemokratene. Hennes merkesaker var antimilitarisme, nedrustning og en forbedring av dårlig stilte kvinners kår. Avisen Sosiale-Demokraten omtalte henne i 1929: "Olga Eggers har paa vort Blads Søndags-sider skrevet talrige varmhjertede Artikler, der tydeligt taler om Forfatterindens dybe sociale Forstaaelse særlig af Arbejderkvindernes Kaar."

Sosialdemokrat og kvinnesaksforkjemper

Georg Branders i 1886 - han og Eggers kom til å fascinere hverandre.

I mange år var Olga Eggers sosialdemokrat og et fremtredende medlem av Dansk Kvindesamfund. Hun talte for seksuell frigjøring og likestilling. I et referat fra et velgermøte hvor hun talte står det: "Hun fandt det mærkeligt, at ikke alle Mennesker var Socialdemokrater, thi det var dog dette Parti, der alene af alle Partier vilde skabe Lykke hos alle Mennesker." Som foredragholder fascinerte hun tilhørerne med sin lett svulstige, agiterende sjargong og med sin humor, som når hun gjorde gjøn av Thomas Madsen-Mygdal. I Sosiale-Demokraten bidro hun med kronikker, småartikler og noveller, samt at hun deltok aktivt i Studieforbund for Aandskultur, et forum for livsfilosofi.

Hun utgav sine romaner på Gyldendal, mens reiseskildringen fra Liberia ble utgitt på Fremad, som var et sosialdemokratisk eiet forlag. I opplagstall sto hun på linje med Agnes Henningsen og Karin Michaëlis.

Hun hadde engasjert seg i kampen mot antisemittismen, klarest uttrykt i barneboken En stor manns liten datter fra 1911. Boken ble ført som bevis for inkonsekvensen i Eggers' antisemittisme, og i straffesaken i mai 1942 bevis for påstanden om at hun hadde handlet i ond tro. Hun hadde også et nært forhold til Georg Brandes og korresponderte med ham i over 10 år. I 1903 skrev hun i et brev til ham: "Af denne Verdens mange Ubegribeligheder er Krig og Jødehad mig de ubegribeligste. Jøderne - Jordens adeligste Slægt." I 1925 på en reise til New York møtte hun en ung dansk-jødisk sanger, Harry Haurowitz. Forholdet skildres i hennes bok Henri - der er ingen død fra 1926. Bogen fremstår som utpreget selvbiografisk og er dedikert "Til min ven Harry Haurowitz i beundring og taknemlighed." Så sent som i 1931 ytret hun seg sterkt antinazistisk.

Forfatterskap

I sin første roman, Zigøjnerblod fra 1903, var Eggers opptatt av kvinners seksuelle frigjøring. I 1904 kom romanen Moderne Ægteskab, fulgt av Den røde Synd i 1908. Morsfølelse ansees som medfødt hos kvinner, også i forhold til adoptivbarn, som hun beskriver det i En grim Kvindes Bekendelser fra 1909 og En Mor fra 1919. I sin siste roman, Erotik fra 1932, beskrives tre kvinner og deres ulike skjebner. To søstre, den ene ulykkelig gift med en velhavende mann, den andre lykkelig gift med en fattig mann som hun har fire barn med. Den tredje kvinnen er søstrenes ugifte venninne. Hun har en gang elsket og tapt, og forsørger seg selv uten utsikt til å få barn eller økonomisk trygghet. Alle tre er bundet av omstendigheter de er uten innflytelse på. Den ulykkelige gifte forelsker seg og bryter ut av sitt ekteskap, bare for å vrakes av både sin mann og sin elsker. Hennes søster blir gravid igjen, og ser ingen annen utvei enn abort siden hun ikke har råd til et femte barn. Men aborten er feilslått, og barnet blir født handikappet. Boken er på tross av sin tittel ikke erotisk, men et indignert argument for kvinnens rett til fødselskontroll og abort. Den er et oppgjør med hykleriske og handlingslammede leger, og et rop om forbedret sosiale og økonomiske vilkår for arbeiderklassefamiliene. Forsvaret for tilgangen til prevensjon og abort av sosiale årsaker ledsages av rasehygieniske argument, som den gode lege uttrykker det: "Arbejd for, at man med alle Midler forhindrer Abnorme og Sindssyge i at formere sig. Det er selvmorderisk af en Stat at ruinere Borgerne med et Utal af Sindssygehospitaler og Hjem for Idioter, naar man smertefrit og uden synderlig Gene for de stakkels Skabninger kunde umuliggøre, at de forplanter sig."

Dansk biografisk leksikon fra 1935 beskrev Olga Eggers' forfatterskap slik: "Underholdningslitteratur, men med Retning opad mod mere kunstnerisk Holdning." Eggers befant seg i triviallitteraturens grenseland med beskrivelser av romantisk sanselighet, noen ungpikebøker, populære omskrivninger av skuespill som Elverhøj og historiske føljetonger. Allikevel fortsetter Oluf Friis: "Sit bedste har hun ydet i sine erotiske-psykologiske Nutidsskildringer...af hvilke især maa fremhæves 'En grim Kvindes Bekendelse' (1909), der fik en anerkendende Anmeldelse af Georg Brandes." Olga Eggers livsvarige forfatterstøtte ble satt i bero i juni 1942, mens man ventet på utfallet av Høyesterettssaken som til slutt endte med domfellelse og bortfall av forfatterstøtten.

Bruddet med sosialdemokratene

I 1933 vendte Olga Eggers plutselig ryggen til sosialdemokratiet. Bakgrunnen var at hennes sakfører gjennom en årrekke, Søren Nielsen, som hun i desember 1932 anmeldte for bedrageri. Etter at anmeldelsen ble kjent, ba statsminister Thorvald Stauning at Peder Christensen som var Helsingørs borgermester, henne om å besinne seg. Overrettssakfører Søren Nielsen var nemlig representant for Grønnehave-konsortiet, som sto ansvarlig for oppbygningen av en fiskerihavn i Helsingør, og det stod 500 arbeidsplasser på spill. Eggers gikk med på å utsette saken et halvt års tid, hvis hun fikk utbetalt sitt samlede utestående. Det fikk hun ikke. Saken nådde riksadvokaten, hvor den ble avvist på grunn av bevisets stilling. Stauning bad henne vennligst om ikke å foreta seg noe, før de hadde fått snakket sammen. Olga Eggers trakk saken for borgermesterens skyld og av partihensyn, men dermed fikk hun heller aldri pengene hun mente seg snytt for. Hun opplevde dette som om hennes rettmessige krav bare kunne tilsidesettes så snart et rent politisk hensyn kom på banen. Ikke minst var hun skuffet og såret over at de fremtredende sosialdemokratene som hadde opptrådt som hennes personlige venner, ikke hadde støttet henne. Både Stauning, K.K. Steincke og Frederik Borgbjerg med koner kom til Eggers' hjem, blant annet til datteren Ulricas studentbolig i 1932. At saken rammet Eggers hardt, kan leses i hennes ukentlige såalte i Hus og Frue i 1935: "Naar Ungdommen omtrent daglig kan læse i Aviserne om Sagføreres Bedragerier overfor Enker, der betror dem de Penge, som repræsenterer Hjem og dagligt Brød."

Tilslutning til nazismen

Hjalmar Schacht var Eggers fetter.

Allerede 1. juni 1934 meldte hun seg inn i Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti (DNSAP) Det tok man den gangen ikke spesielt tungt, og B.T. skrev til Olga Eggers' 60-årsdag: "Da hun var Socialdemokrat, var hun rødere end Borgbjergs Skæg i Glanstiden - og nu da hun er gaaet over til Nazismen, saa er de herrer Hitler, Göring og Goebbels smaa forsagte Demokrater i Sammenligning med hende. Heil Olga!...Rask Pige paa 60 - og hun skal have en Lykønskning." Eggers-familien var som flere nazister både på dansk og tysk side, og på sine jevnlige familiebesøk i Tyskland lot Eggers seg etterhvert begeistre og overbevise om nazismens riktighet. Hele sitt liv holdt hun kontakt med sin fetter Hjalmar Schacht, som hadde vært med til å få Tyskland på fote igjen. I april 1935 skrev hun i Hus og Frue artikkelen Det glade Berlin om Herman Görings bryllup: "Men hvor smukt det end saa ud - den lysklædte Brud i den af Roser fuldstændig dækkede Bil - saa er der dog ingen Tvivl om, at Synet af "Føreren" for enhver Tysker dog er et Syn, ved Siden af hvilket enhver rosensmykket Bil og Brud maa blegne." Det kom heller ingen reaksjoner eller avstand til disse uttalelsene.

I 1935 brøt hun med DNSAP på grunn av misnøye med partiledelsen. I stedet meldte hun seg inn i Dansk Socialistisk Parti, ledet av Wilfred Petersen. Hun var leder og foredragsholder i «Nordisk Aktions Kvindegruppe», og skrev for Nordiske Stemmer, et organ for «Nordisk Aktion», som var DSPs «kampfront».

Kamptegnet

Sommeren 1938 meldte Eggers seg inn i Aage H. Andersens parti, National Socialistisk Arbejder Parti (NSAP), som ble nedlagt den 31. oktober 1941. NSAP overførte sine medlemmer til arvtageren, det nystiftede partiet Dansk Antijødisk Liga - en såkalt "upolitisk antisemittisk organisasjon" og underavdeling av «Antijødisk Verdensliga». NSAP var en utbrytergruppe fra DNSAP og hadde et medlemstall mellom 500 og 1000. Uenigheten mellom de to partiene var oppfatningen av rasespørsmålet. I DNSAP var det antisemittiske elementet nedtont, mens det for NSAP var det sentrale programpunktet. I NSAPs programskrift sto det blant annet: "NSAP kæmper for den fulde Forløsning af det danske Folk gennem en radikal Løsning af Jødespørgsmaalet ad Lovgivningens Vej. Den fulde Racebeskyttelse af det nordiske danske Folk gennem fuld Udskillelse fra Folkelegemet af ikke arisk Blod" Det var først på denne tiden at Eggers fullt ut tilsluttet seg antisemittismen, som hun i løpet av få år brakte til høyder som ble ansett for skadelig for nazismens utbredelse i Danmark. Hun oversatte og skrev bl.a. antisemittiske verker og gjenutga Martin Luthers Von den Jüden und iren Lügen. Hun var også redaktør for NSAPs rasepolitiske organ, Kamptegnet, en parallell til den tyske avisen Der Stürmer som stod for den mest aggressive og frastøtende antisemittismen. Kamptegnet trykte løpende lister over "Hel-, Halv- eller Kvart-jøder, samt jødisk inngiftede personer"; og i tillegg leverte avisen materiale til «Danmarks Erhvervs Korporation», som førte arkiv over jødiske familier og investorer. Eggers satt som redaktør i nesten to år, frem til februar 1942, og mottok mange anonyme brev som inneholdt alt fra trusler og skjellsord til formaninger: "Hvor kan De, som var et ordentligt Menneske i Deres Ungdom, lægge Navn til den unaturlige og umenneskelige Ondskab...?" Kamptegnet ble nedlagt i mai 1943 etter befaling av Werner Best.

Rettssak og domfellelse

Kamptegnet publiserte sterkt krenkende artikler om grosserer P.M. Daell og hans jødiske sekretær Ella Wassermann. Daell ble uthengt som en antitysk jødelakei og Wassermann som hans elskerinne som styrte Daells Varehus etter sine "jødiske prinsipp" og erstattet firmaets "ariske" medarbeidere med jøder. Wehrmachts folk skulle også blitt dårlig behandlet i varehuset. Eggers hadde ikke skrevet disse artiklene, men satt som redaktør med ansvaret for at de var blitt trykt. Likeledes var det i hennes redaktørtid blitt utdelt flyveblader og gratiseksemplarer av Kamptegnet til kunder og ansatte i Daells Varehus. P.M. Daell og Ella Wassermann gikk til injuriesak i januar 1942 og krevde saken ført for åpne dører slik at Kamptegnets arbeidsmetoder ble kjent. Det skjerpet anklagen mot Eggers at hun selv hadde vært med til å dele ut flyvebladene. Daell og Wassermann krevde 10 000 danske kroner i bøter, og uttalelsene om et seksuelt forhold kjent falskt. Den 27. januar 1942 ble Eggers dømt for å ha utdelt fornærmelige flyveblader, og tyskerne krevde at hun trakk seg som redaktør. Aage H. Andersen fortsatte nå som redaktør for Kamptegnet, og han fortsatte kampanjen mot Daell og Wassermann. Saken vakte enorm oppsikt, da P.M. Daell i forveien var en kjent person, samt det faktum at okkupasjonsmakts sympatisører var satt på tiltalebenken.

Daell og Wassermann tog senere ut stevning mot Andersens artikler som ble trykt i Kamptegnet i mars 1942. Cecil von Renthe-Fink forbød avisen å fortsette slik, og Andersen dempet deretter tonen, men slapp ikke temaet med Daells Varehus. Pågangen til den etterfølgende rettssaken var så stor at man måtte finne et større rettslokale, samt holde dørene åpne, så folk i de tettpakkede gangene kunne følge med. Avisenes rettsreferat var forsiktige, men Nationaltidende turte i april 1942 å bringe overskriften Et Skoleeksempel på Bagvaskelse. Eggers påpekte at hun hadde tilsiktet en kamp mot "den jødiske rase som sådan og ikke mot bestemte personer". Andersens forsvar viste til ytringsfriheten. 15. mai 1942 falt dommen, hvor anklagene om ekteskapsbrudd ble funnet ærekrenkende og grunnløse. Både Eggers og Andersen ble dømt for bakvaskelse og Eggers' livsvarige forfatterstøtte ble også stilt i bero. I tillegg skulle Daell ha kr 4000 og Wassermann kr 2000 i erstatning. Eggers og Andersen anket dommen til Højesteret, mens Daell og hans sekretær forlangte en skjerpelse av straffen. Sagen ble derfor fortsatt i oktober 1942, men nå forlangte udenrigsministeriet at avisene ikke måtte referere fra den. Det kunne etterhvert bli dumt for tyskerne, siden Eggers og Andersen ble straffedømt for å videreføre offisiell tysk jødepolitikk.

Flere nasjonalsosialistiske aviser trosset forbudet og skrev allikevel om saken. Kamptegnet fortsatte sin kampanje, og gamle numre ble utdelt i Københavns gater. Denne gang fremla Andersens forsvar gjesteboken fra Grand hotell i Odense, hvor det fremgikk at "godseier Pall Daell" og "frk Ella Wassermann" hadde overnattet på hotellet - dog på hvert sitt værelse, men den gangen reiste voksne menn og kvinner ikke sammen uten å være gift. Nå vendte stemningen i rettssalen seg imot de to og ble så urolig at rettsformannen måtte true med å stenge lokalet. Andersen politianmeldte også paret for falsk vitnesbyrd. Det avsluttende rettsmøte fant sted 6. november 1942, og lokalet var proppfullt. Mange fra Frikorps Danmark var møtt frem, og Daell og Wassermann måtte derfor føres under politibevoktning ut bakdøren. Først 29. mars 1943 falt Høyesteretts dom. Man stadfestet enstemmige landrettens avgjørelse og skjerpet straffen til 2 x 80 dagers hefte for Eggers, mens Andersen fikk 2 x 80 dagers fengsel. Eggers kom aldri til at sone dommen, men mistet også for alltid sin forfattertrygd, og sakskostnadene løp over kr 10 000. Dommen var unik med tanke på at den fordømte en tankegang, som okkupasjonsmakten selv propaganderte for. Dagen etter ble flere av den store utstillingsvindu i Daells Varehus smadret.

Ella Wassermann flyktet senere til Sverige. Etter sin tilbakekomst til Danmark arbeidet hun i udenrigsministeriet og ble konsul i Berlin. Kamptegnet hadde mistet sin økonomiske støtte fra Tyskland og senere ble avisen nedlagt. I august 1943 reiste Eggers til Tyskland som tolk for Heinkel-Werke, som leverte tysk krigsmateriell. Av brev til familien fremgår det at hennes avreise var bestemt fra Dagmarhus, og at hun altså nærmest ble utvist fra Danmark av okkupasjonsmakten for sin iver i å følge deres politikk.

Olga Eggers, Cay Lembcke, Frits Clausen og brødrene Bryld er blant den mest kjente danske nazister. Da forlagene ikke lenger ville utgi Eggers' arbeider, startet hun sitt eget «Nordiske Kvinders Forlag», hvor hun ga ut sine antisemittiske verker.

Siste dager

Olga Eggers ble arrestert i sitt hjem i Holbergsgade og var blant de første som ble internert av motstandsbevegelsen etter befrielsen i 1945. Få dager senere, den 17. mai døde hun i Vestre Fængsel, 69 år gammel. Omstendighetene omkring hennes død er fortsatt uklare. Ifølge en avisnotis døde hun av hjerteslag, men presseattaché ved det tyske legasjonen i Danmark 1939-1943, Gustav Meissner, hevder i sine erindringer at "…Olga Eggers døde i fengselet ‘etter følgene av et fall på trappen'."

Ettermæle

Eggers' ettermæle var ødelagt av hennes opptreden under krigen. Våren 1946, ett år etter sin død, ble hun sammen med en rekke andre danske forfattere stilt for en "æresrett" som en del av rettsoppgjøret etter okkupasjonen.

En del ultra-høyreorienterte og reivsionistiske bevegelser og publisister gjenutgiver og henviser til Olga Eggers' verker. Det gjelder blant annet «Dansk Selskap for Fri Historisk Forskning», «Samisdat», Patriot og flere.

Bibliografi

Skjønnlitteratur

• Zigøjnerblod (1903)
• Moderne Ægteskab (1904)
• Penge (1905)
• Byen med de grønne Tage (1906)
• Den røde Synd (1908)
• Venedigs Datter Catarina Cornaro (1908)
• Ada og hendes Hunde (1909)
• Det gamle Torv (1909)
• Af en Ensoms Optegnelser (1910)
• Margrethe (1911)
• Den glemte Gud (1915)
• En stor Mands lille Datter (1915)
• De derhjemme (1916)
• Henrik Urne (1917)
• Hvorfor? (1918)
• Højsommer (1918)
• En Mor (1919)
• Ambrosius (1921)
• Vi, der vandrer (1921)
• Den indiske Ring (1922)
• Lenes bedste Kammerat (1922)
• Anna Charlotte og hendes Plejesøster (1923)
• Elverhøj (1923)
• Gaden (1923)
• Lene bliver skinsyg (1923)
• De tre paa Torvet (1924)
• Lene rejser til England (1924)
• En grim Kvindes Bekendelse (1925)
• Kærlighedens Spil (1925)
• Lenes Bryllup (1925)
• Penge (1925)
• Ruth og Jens (1925)
• Henri - der er ingen Død (1926)
• Pe'r Vovehals (1929)
• Skyggen fra Muren (1929)
• Erotik (1932)

Dramatikk

• Et lykkeligt Ægteskab (1911)
• Den blaa Vase (1918)
• Nordiske Kvinde: Rejs dig og kæmp! (1938)
• Lad nu Jøderne faa Ordet! (1939)

Litteratur

• Sofie Bakk: Den Røde Synd. Arkivert 30. november 2018 hos Wayback Machine. Funn og forskning i det Kongelige Biblioteks Samlinger, 2004.
• Susanne Fabricius: Kvinnefrigjøringens dilemma. Om modsigelser i den borgerlige kvinnebevissthet. 1977.
• Olga Eggers: Lat nu jødene få ordet.
• Olga Eggers: Oversettelse av Martin Luthers Om Jødene og deres Løgner.
• Olga Eggers – fra sosialdemokrat til nazist
• Biografi på Dansk Kvindebiografisk Leksikon
• Olga Eggers på Dansk Forfatterleksikon