Offentlig rom
Et offentlig rom er rent juridisk et fysisk territorium som alle har tilgang til. Et absolutt offentlig rom er et rom som ikke ekskluderer noen, som er åpent for alle som måtte ønske det.
Begrepet offentlig rom brukes imidlertid også som metafor, og betyr da gjerne det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt. Brukt på denne måten refererer ikke offentlig rom nødvendigvis til en fysisk ramme.
Rom for allmennheten rediger
Offentlig stammer i likhet med offentlighet fra det tyske «offen», altså åpen. Den etymologiske substansen i begrepet tegner derfor et avriss som er ganske konkret. I den juridiske betydningen av offentlig rom – et rom eller territorium som alle har tilgang til – skal «alle» forstås bokstavelig. I sin mest idealistiske forstand er et offentlig rom også tilpasset brukere som normalt sett ville vært forhindret fra å bruke det, det være seg av fysiske, mentale, sosiale, kulturelle eller politiske årsaker. I denne forstand er for eksempel Hardangervidda et rom med stor grad av offentlighet – allemannsretten sikrer at allmennheten har adgang. Typiske rom som er svært offentlige vil derfor være parker, torg og strender som er åpne for allmennheten. Den rent juridiske forståelsen av offentlighet utelukker likevel sentrale aspekter av hva et offentlig rom kan være.
Begrepet offentlig rom bærer preg av å være en instruksjon om noe som gir plass til mennesker – eventuelt andre løse og bevegelige strukturer – og da gjerne med et formål som er knyttet til sivilsamfunnets sysler.
Hardangervidda er for eksempel for de aller flestes vedkommende et rom der det ikke foregår deliberative praksiser, det er sjelden en arena for diskusjon og sosialt samvær. Et offentlig rom slik det fremtrer i samfunnsvitenskapen er for det aller meste et fysisk rom der diskusjoner og samtaler konstituerer deltagerne som deltagere i noe større enn denne fysiske avgrensede enheten. Et offentlig rom er i denne tradisjonen forstått som en samfunnsbyggende enhet, som en arena for sivilsamfunnet.
Historisk bakgrunn rediger
En vesentlig inspirasjon for begrepet offentlig rom kommer fra Jürgen Habermas. I hans avhandling Borgerlig offentlighet fremmes påstanden om at det har eksistert tre typer offentlighet, eller i alle fall tre typer ideell offentlighet. Den første var den førmoderne offentligheten i antikken, i bystaten – i polis. Her diskuterte borgerne saker av interesse på torget – agoraen – og avgjorde dem i folkeforsamlingen der de representerte seg selv, og ingen andre. Dette var en form for direktedemokrati. Den andre var den føydale offentligheten, som var preget av at det ikke var noen forskjell mellom privat og offentlig sfære. Kongen holdt makten og representerte den. Han verken ytret seg eller styrte gjennom et maktdelingsprinsipp. Han var alltid privat og alltid offentlig. Det tredje offentlighets-idealet var en borgerlig-kritisk offentlighet som vokste fram på 1700-tallet som en dynamisk sfære for det ekspanderende borgerskapet. Denne typen offentlighet var ikke orientert mot representativitet, men mot en type debatt som var preget av opplysningstidens idealer der målet var den fornuftige løsningen. Denne forståelsen av at det finnes noe som er felles, som er større, bedre og sannere enn enkeltmenneskers interesser, skaper grobunn for det moderne demokratiet, og en slik borgerlig-kritisk offentlighet medierer mellom den private sonen og samfunnets politiske overbyggende institusjoner.
I sin beskrivelse av 1700-tallet bruker Habermas kaffehusenes fremvekst i London som et eksempel på at en borgerlig offentlighet ble født og fungerte. Dette var steder der mennesker måtte legge igjen sin rang og status ved inngangsdøren. Enkelte av kaffehusene hadde til og med formalisert denne idealismen, og hadde et sett av regler som instruerte gjestene til å alltid engasjere seg i debatter, og som klargjorde at andre momenter enn argumenter ikke kunne aksepteres. Rent empirisk stemmer det at en rekke kaffehus ble viktige i utviklingen mot et mer demokratisk samfunn og at debattkulturen i dem var av en slik art at begrepet om en borgerlig-kritisk offentlighet lar seg bruke også som beskrivelse av en faktisk tilstand. Blant annet ble flere av dem omdannet til mer formelle institusjoner. For eksempel ble The Oxford Coffee Club etter hvert The British Royal Society. Kaffehuset Lloyd's – der skippere samlet seg – ble med tiden skipsfartsavisen Lloyd's List og forsikringsselskapet Lloyd's. Habermas' forestilling om at «herredømmefrie dialoger» ble gjødslet i disse omgivelsene stemmer, men det han unngår å bemerke er at flertallet av disse kaffehusene ikke hadde dette bumerket og var rensket for en så elevert debattform. Imidlertid er det slik at de historiske eksemplene til Jürgen Habermas har vært vesentlige for utviklingen av teorier omkring offentlige rom. Hos ham blir ikke sjelden offentlighet noe som utspiller seg i et offentlig rom.
Hos Habermas er betydningen av nøytral mark ikke uvesentlig. Et territorium der ingen har noen vesentlige fortrinn gjør at tanken og talen får frie kår fordi «alle» blir likeverdige her. Det offentlige rommet gir denne muligheten gjennom å være institusjonalisert som nøytral mark, "ingen" (med unntak av staten eller det offentlige) – altså alle – eier et slikt rom. Denne kombinasjonen av at det er alles, men også ingens, er dets fortrinn, og kjernen i hva det vil si å være et offentlig rom. Nå betyr ikke det at et slikt rom er rangeringsfritt og at sosiale distinksjoner forsvinner i et slikt territorium. Imidlertid er dette det beste av alle mulige steder for en herredømmefri dialog, og slik blir hos Habermas den sosiale utopien om et rangeringsfritt rom materialisert nettopp i disse offentlige romlige strukturene – som for eksempel kaffehuset utgjør.
Teaterscene og intimitetstyranni rediger
I boka The Fall of Public Man (1974) presenterer Richard Sennett en teori om at utviklingen av det offentlige rom er et resultat av det offentlige livet som oppstår gjennom transformasjonen av det økonomiske systemet på 1800-tallet.
Etter Sennetts syn var offentligheten i opplysningens tidsalder preget av en balanse mellom det private og det offentlige. Det var en form for orden der det offentlige livet hadde en avsondret, men også konkret oppgave. Det er slik at i det offentlige kan personen omgåes fremmede og forskjellighet med en form for profesjonalitet, det er som om det offentlige rommet hos Sennett er et romlig fellesskap der alle deltagerne er klar over at de er skuespillere på en scene. De skal ikke være autentiske og opprinnelige, de skal ikke si akkurat hva de mener. De skal delta i en samfunnshandling der målet er prosessen, der det ikke ligger et ønske til grunn om å være den man «er», rett og slett fordi denne sosiale konstruksjonen ikke anerkjenner det som et gyldig prinsipp utenfor den private sfære. Det er maskeraden og teateret som blir den sosiale koden ute i det territoriet som er åpent – offentlig.
Fremveksten av en industriell kapitalisme, av en gryende sekularisering, endrer på dette. Det er selve modernitetens innpass i bylivet som skaper endring. Det er den nye tids krav til enhet og autentisitet som ødelegger det mer frie og teatralske bylivet som 1700-tallet var preget av. Den nye økonomiske ordenen bryter ned de klassiske parameterne for atferd. Den nye tiden er preget av at de økonomiske strukturene tillater klassevandringer, og derfor blir det paradoksalt nok viktigere å vise hvilke klasse man tilhører, eller i det minste streber etter å tilhøre. Når graden av flytende sosiale posisjoner øker, blir behovet for å etablere en ekthet og troverdighet i forhold til sin egen posisjon viktigere for den enkelte. Den nye friheten til å endre livsløp reder grunnen for et mer stivnet sosialt liv, der individene får sin offentlige rolle ut fra økonomiske posisjoner, og der de offentlige rommene blir mer lukket. Sennett innfører begrepet «intimitetstyranni» for å beskrive denne utviklingen. Her er det å «by på seg selv» og å «stå fram» strategier som blir konvensjonelle. Det er menneskets krav om inderlighet som smelter sammen med ønsket om å predikere sannhet, som bidrar til at det private får en rolle i det offentlige.
Modernistisk arkitektur og konsekvenser for offentlig rom rediger
Et tiår før Sennett problematiserte det fysiske offentlige rommet, lanserte Jane Jacobs sin analyse av de amerikanske byene og bylivet. I boka The Death and Life of Great American Cities fra 1961, trekker hun opp en debatt om modernismen som arkitektur og som byplanleggingsideal. Jacobs er entydig negativ til de endringene som modernismen medfører for byutviklingen gjennom 1900-tallet. I denne sammenhengen er det spesielt relevant å henvise til hennes kritikk av hvordan nye planidealer og arkitektur ødelegger de offentlige rommene.
Jacobs' syn på hva offentlig rom er ligger svært nært Sennetts. Hun frykter også at intimitetstyranniet ødelegger hva et offentlig rom kan være. Det tilbakevendende kravet om harmoni og samvær, om glede og hygge i det offentlige rommet er etter hennes syn destruktivt. Et offentlig rom må ivareta hensynet til forskjellighet i så vel uttrykk som økonomisk og kulturell bakgrunn. Etter hennes syn er et offentlig rom som ikke åpner opp for forskjellighet i realiteten ikke offentlig. Kravet om å være ensartet vil resultere i tilbakevending til det private og til en oppgivelse av den forskjelligheten som en gatestump eller et torg kan oppvise. Jacobs er heller ikke blind for at de bakenforliggende økonomiske strukturene har endret det offentlige rommets karakter. Hennes referanser er først og fremst USA, og det som skjer når byene blir økonomisk og teknisk rasjonelt segregert og soneinndelt.
Etter Jacobs' syn er det den uformelle overvåkningen av en gate – gjennom det sosiale livet i tilknytning til den og i den – som skaper et godt byrom, og slik sett gjør den til et offentlig rom. Hennes påstander har en form for selvinnlysende begrunnelser. Hun hevder at for at et byrom skal være et velfungerende offentlig rom, må det tilfredsstille krav: a) det foregår en form for kontinuerlig aktivitet der, b) det er «eyes upon the street, eyes belonging to those we might call the natural proprietors of the street» og c) et klart skille mellom hva som er offentlig og hva som er privat rom, og det må være en selvinnlysende grensedragning, en som ingen som er i det offentlige rommet er usikker på.
Shoppingsentre og kollektivknutepunkter rediger
Nyere teoretikere på feltet har forsøkt å etablere sterkt normative teorier – i Jacobs' tradisjon –, men har åpnet for at offentligheter også kan oppstå i rom som er skapt av andre romlige konstruksjoner enn de som finnes i de klassiske byformene fra 1800-tallet. Eksempelvis har Maarten Hajer og Arnold Reijndorp i boka In Search of the New Public Domain utgitt i 2001 fremmet påstanden om at offentlige rom i økende grad er steder der mennesker er i transitt – kollektivknutepunkter, shoppingsentre etc. Etter deres syn er det her forskjelligheten og det mellommenneskelige i daglige møter åpenbarer seg. Ergo er det den fysiske utformingen av disse rommene som avgjør om det virkelig blir offentlighet ut av dem og ikke bare store menneskemengder.