Offentlig Landmobil Telefoni

Offentlig Landmobil Telefoni (OLT) var det første mobiltelefonnettet i Norge. Det ble opprettet 1. desember 1966 og ble nedlagt i 1990 (stopp for nye konsesjoner var 1. november 1989). Ved introduksjonen av NMT i 1981 var det ca. 22 000 abonnenter på OLT. OLT var manuelt, og ikke et automatisk mobilsystem, og regnes derfor som før "1G".

Tekniske egenskaper og bruk

Nettet benyttet frekvensmodulasjon (FM) på frekvenser ved 160-162 MHz for mobile sendere, og ca. 168-170 MHz for basestasjonene. Det var manuelle mobiltelefonsentraler i de største byene i landet. Mobiltelefonbrukerne ble utstyrt med dekningskart som anga hvor basestasjonene var og med fargede felter som viste i hvilket område det kunne forventes dekning. Basestasjonene hadde enten en felles oppkalls- og arbeidskanal, eller de hadde en oppkallskanal og flere arbeidskanaler. Mobiltelefonbrukeren måtte passe på å skifte oppkallskanal når han kjørte over i dekningsområdet til nye basestasjoner, ellers ville det være umulig å få innkommende telefonsamtaler. Det var 64 2-frekvens kanaler i dette båndet. En mobiltelefonbruker kunne stille inn alle de 64 kanalene manuelt og lytte på de samtalene han ønsket. Distriktslegene var en av de vanlige brukergruppene for dette nettet. Det var ikke alltid vellykket å snakke om sykdom på et åpent radiosamband.

Dupleks - semidupleks

De fleste mobiltelefonene benyttet semidupleks slik at mobiltelefonbrukeren ikke kunne høre hva samtalepartneren sa mens han selv snakket og holdt inne senderknappen. De dyrere fastmonterte modellene hadde dupleks forbindelse slik at begge kunne snakke i munnen på hverandre og oppfatte alt. Dette oppnåes ved å bruke to radiofrekvenser for hver kanal. Det vil si at når en kanal er valgt sender mobiltelefonen på en frekvens. Basestasjonen sender på en frekvens som er 8 MHz høyere enn den andre frekvensen. Disse telefonene hadde antennen koblet til et dupleksfilter som tillot senderen å sende på sin frekvens uten å forstyrre signalet fra basestasjonen.

Oppkall

Oppkallet til sentralen var en tone på 2400 Hz. Oppkallet til mobiltelefonene var et signal med 5-toner, slik at hver telefon hadde sitt 5-sifrede nummer.

Sambandet for politi og enkelte helseradiokanaler hadde kanaler i det samme frekvensbåndet. Derfor kunne mobiltelefonene også utstyres med politi- eller helseradiokanaler og brukes i disse lukkede nettene. Da apparatene etterhvert fikk større båndbredde var det også mulig å bruke dem som Maritim VHF-radioer.

Telefonene var ofte en koffert med montert antenne utvendig, med telefonrør eller løs mikrofon og høyttaler, et oppladbart batteri og en innmontert radioenhet. Det vil være riktigere å kalle enheten slepbar enn bærbar. Da VHF håndapparater ble vanligere var det mulig å få programmert disse som manuelle mobiltelefoner, ofte med begrenset kanalbestykning og vekt omkring ett kilo.

Kilder

• Mobiltelefonens historie i Norge fra Norsk Telemuseum