Odo av Bayeux
Odo av Bayeux (født ca. 1035, død 1097) var en normannisk biskop av Bayeux og engelsk jarl av Kent, halvbror av Vilhelm Erobreren, og var på et tidspunkt den nest mektigste i England, etter kongen. Han mistet tilliten, ble fengslet, og deltok deretter i et mislykket opprør mot Erobrerens etterfølger. På vei til Midtøsten på det første korstog døde han på Sicilia og ble gravlagt i Palermo.
| Odo av Bayeux | |||
|---|---|---|---|
 Odo, Bayeux-teppet | |||
| Født | ca. 1035 Bayeux, Normandie | ||
| Død | januar / februar 1097 Palermo, Sicilia | ||
| Beskjeftigelse | Biskop | ||
| Far | Herluin de Conteville | ||
| Mor | Herleva | ||
| Søsken | Vilhelm I av England Robert av Mortain | ||
| Barn | John av Bayeux | ||
| Nasjonalitet | Normannisk | ||
| Gravlagt | Palermo katedral | ||
| Språk | Fransk | ||
Liv og virke rediger
Tidlig liv rediger
Odo var sønn av Vilhelm Erobrerens mor Herleva og Herluin de Conteville. Grev Robert av Mortain var hans yngre bor. Det er usikkerhet heftet til datoen for hans fødsel. En del historikere har foreslått at han ble født en gang rundt 1035. Hertug Vilhelm gjorde ham til biskop av Bayeux i 1049, og det kan antyde at han ble født en gang rundt 1030, noe som gjør ham til rundt nitten år framfor fjorten på den tiden.
Den normanniske erobringen og etter rediger
Selv om han ble ordinert som kristen prest, var det ingen hindring for ham for å bli kjent som soldat og statsmann. Han fant og bekostet skip for invasjonen av England og er en av de meget få beviselige forkjempere av Vilhelm Erobreren (engelsk: «Companions of the Conqueror»), kjent for å ha deltatt i slaget ved Hastings i 1066. Bayeux-teppet, antagelig bestilt av ham som utsmykning av hans egen katedral, synes å fremstille det som om han faktisk ikke kjempet, det vil si ødslet blod, ved Hastings, men heller oppmuntret soldatene bak dem. Den latinske merknaden brodert inn i teppet over hans bilde sier: «Hic Odo Eps (Episcopus) Baculu(m) Tenens Confortat Pueros»; på norsk: «Her Odo biskopen holder en klubbe styrker guttene». Det synes som om hans status som geistlig forbød ham å holde et sverd,[1] men klubben var et vanlig våpen i middelalderen og ble ofte benyttet som symbol på lederskap,[2] særlig av hertug Vilhelm selv, som vist på Bayeux-teppet. Odo ble fulgt av en annen Vilhelm som bar hans kors, og et følge av tjenere og medlemmer fra hans husholdning.[3]
Året etter invasjonen, i 1067, ble Odo gjort til jarl av Kent (og erstattet da den beseirede jarl Leofwine Godwinson), og i en del år var han en tillitsfull kongelig minister. Ved en del tilfeller da Vilhelm var fraværende i England for å være tilstede i Normandie, fungerte Odo som de facto regent av England,[4] og tidvis ledet han de kongelige styrker for å slå ned opprør, eksempelvis jarlenes opprør i 1075. Den nøyaktige sfæren for hans makt er derimot ikke avklart i ettertid. Det er også tilfeller hvor han fulgte Vilhelm tilbake til Normandie.
I løpet av denne tiden skaffet Odo seg enorme eiendommer i England, i et omfang bare overgått av kongen selv: han hadde land i 23 grevskap, hovedsakelig i sørøst-England og i East Anglia. Hans fremste residenser i England var ved Dover, Rochester, Deddington i Oxfordshire og Snettisham i Norfolk.[5]
Dom, fengsling og opprør rediger
I 1076 ble Odo stilt for retten foran en stort råd i løpet av tre dager ved Penenden Heath i Kent, anklaget for å svindlet kronen og erkebispedømmet Canterbury. Til sist ble han dømt til å gi fra seg en rekke eiendommer og hans formue ble viderefordelt.[6]
I 1082 ble han brått fratatt alle ære og fengslet for å ha planlagt en militær ekspedisjon til Italia. Bakgrunn og hans eventuelle motiver er uklare. Kronikører som skrev en generasjon senere hevdet at Odo aktet å gjøre seg selv til pave, men det er vanskelig å vurdere den historiske påliteligheten i dette.[7] Hva som enn lå bak, er det åpenbart at Vilhelm Erobreren var kraftig irritert og allerede hadde begynte å betvile halvbrorens hederlighet og lojalitet. En teori har antydet at Odo hadde til hensikt å forsvare paven mot den tysk-romerske keiseren.[8] Uansett årsak ble Odo nødt til å tilbringe fem år i fengsel, og alle hans engelske eiendommer og besittelser ble inndratt av kronen. Hans posisjon som jarl av Kent ble også tilbakekalt, dog ikke som biskop av Bayeux.
På sitt dødsleie i 1087 var Vilhelm Erobreren motstrebende overtalt av sin halvbror Robert av Mortain til å frigi Odo. Etter at Vilhelm var død, reiste Odo tilbake til England. Vilhelms eldste sønn, Robert Curthose, etterfulgte ham som hertug av Normandie, mens Roberts bror Vilhelm Rufus etterfulgte ham som konge av England.[9] Odo støttet Robert Curthoses krav på England, men opprøret i 1088 mot Vilhelm Rufus feilet. Kongen tillot dog Odo å forlate kongeriket. Senere gikk Odo inn i tjenesten til hertug Robert Curthose i Normandie.[10]
Sammen med Robert Curthose dro Odo på det første korstog. Han stoppet i Palermo på veien til Midtøsten hvor han besøkte den normanniske grev Roger (hvis sønn Roger II av Sicilia ble konge av Sicilia), og døde i Palermo i januar eller februar 1097. Hans nevø Robert Curthose greide aldri å bli konge av England, men kom seg til Midtøsten og tilbake til Normandie. Underveis giftet han seg med en grandniese av grev Roger, og muligens ble prospektet av dette ekteskapet diskutert med Odo i 1097 som hans forslag.[8] Odo ble gravlagt i Palermokatedralen på Sicilia. Selv om han aldri ble gift, hadde han minst en sønn, John av Bayeux, som senere ble prest hos sin fetter, kong Henrik I av England.
Odos omdømme rediger
Lite godt er nedtegnet om Odo. Det ble sagt at hans store rikdom ble anskaffet ved utpressing og tyveri. Odo var en gåtefull skikkelse for kronikøren Orderic Vitalis, som skrev noen tiår etter hans død. Orderic framstilte ham som sjenerøs, høvisk og ambisiøs, og «en slave av jordiske trivialiteter». Orderic knytter jevnlig frasen «sekulær» til Odo; hans spising, drikking, slåssing og elskov. Han er beskrevet som en blanding av dyder og synder, og senere er det syndene som framheves. Det er særlig hans rolle i å anskaffe seg mest mulig eiendommer og rikdommer fra angelsakserne - og siden hans rolle i opprøret mot Vilhelm Rufus - som bidrar til en slik fremstilling. Alt i alt var han knapt verre eller bedre enn mange av sine samtidige, inkludert de geistlige selv.[11] Han støttet dog kunsten, var en stor arkitekt, og grunnla klosteret i Saint-Martin de Troarn i 1059 og ombygget katedralen i sitt bispedømme. Det er sannsynlig at det var han som bestilte Bayeux-teppet, kanskje som dekor og propaganda i katedralen. Det er mulig han også støttet en tidlig versjon av Rolandskvadet.[12]
Referanser rediger
- ^ En slik grunn til å holde en klubbe ble fremmet i Douglas, David C.; Greenaway, George W., red. (1959): «The Bayeux Tapestry» i: English Historical Documents 1042-1189, London, s. 238. Imidlertid, ettersom hertug Vilhelm selv blir vist bortenfor på teppet også med en klubbe, har en slik teori sine svakheter.
- ^ Oakeshott, Ewart (1980): European Weapons and Armour, s. 62-63. Forfatteren argumenterer for at klubben er et symbol på lederskap i middelalderens krigføring.
- ^ Gameson, Richard (1997): The Study of the Bayeux Tapestry, Boydell & Brewer Ltd, s. 69
- ^ Bates, David (2004): «The Character and Career of Odo, Bishop of Bayeux (1049/50–1097)»
- ^ «Odo, Earl of Kent and Bishop of Bayeux», English Monarchs
- ^ Ireland, William Henry (1829): England's Topographer, s. 653.
- ^ Disse hendelsene skjedde under investiturstriden mens pave Gregor VII var i store vanskeligheter grunnet sin konflikt med den tysk-romerske keiser Henrik IV og pavens posisjon var i uklar.
- ^ a b Mendola, Luigi: «Odo of Bayeux»
- ^ Orderic Vitalis (1854): The ecclesiastical history of England and Normandy, bind 2. Guizot, François, M.; Delisle, Léopold. H.G. Bohn, s. 433–436
- ^ Ordericus Vitalis (1854): The ecclesiastical history of England and Normandy, bind 2, s. 450–452
- ^ Rowley, Trevor (2011): The Man Behind the Bayeux Tapestry, The History Press, upaginert
- ^ Brown, Shirley Ann (1979): The Bayeux Tapestry and the Song of Roland (PDF) i: Olifant 6, 3 & 4/vår & sommer 1979
Litteratur rediger
- Bates, David (September 2004): «Odo, earl of Kent (d. 1097)» i: Oxford Dictionary of National Biography (utgave online). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/20543.
- Bates, David (1975): «The Character and Career of Odo, Bishop of Bayeux (1049/50–1097)» i: Speculum 50, s. 1–20.
- Ireland, William Henry (1829): England's Topographer: or A New and Complete History of the County of Kent. London: G. Virtue.
- LePatourel, John (September 1946): «The Date of the Trial on Penenden Heath» i: The English Historical Review 61 (241): 378–388. doi:10.1093/ehr/LXI.CCXLI.378.