Wikipedia

Oberon (måne)

en av Uranus' måner

Oberon (eller Uranus IV) er den ytterste av de store månene til planeten Uranus. Den er den nest største og den nest mest massive av Uranus' måner, og den niende mest massive månen i solsystemet. Oberon ble oppdaget av William Herschel i 1787, og har fått navnet sitt etter den mytiske kongen av feene som er en skikkelse i Shakespeares En midtsommernattsdrøm. Månens bane ligger delvis utenfor Uranus' magnetosfære.

Oberon

Oberon
Foto: Voyager 2
Oppdagelse
Oppdaget avWilliam Herschel[1]
Oppdaget11. januar 1787[1]
Baneparametre
Store halvakse583 520 km
0,0039 AE[2]
Eksentrisitet0,0014[2]
Omløpstid13,463234 jorddøgn[2]
Inklinasjon0,058°[2][a]
ModerplanetUranus
Fysiske egenskaper
Gjennomsnittlig radius761,4 ± 2,6 km[5]
Overflatens areal7 285 000 km²[b]
Volum1 849 000 000 km³[c]
Masse3 014 000 000 000 000 000 000 kg ± 2,5 %[6]
Middeltetthet1,63 ± 0.05 g/cm³[6]
Gravitasjon ved ekvator0,348 m/s²
0,036 g[d]
Unnslipningshastighet0,726 km/s[e]
Rotasjonantat bundet[3]
Overflaterefleksjon
Temperatur70–80 K[7] 
Tilsynelatende størrelsesklasse 14.1[8]
Atmosfæriske egenskaper
Atmosfærisk trykk0 pascal

Det er sannsynlig at Oberon ble dannet fra en akkresjonsskive som omga Uranus like etter at planeten ble dannet. Månen består av omtrent like mengder is og stein, og er sannsynligvis differensiert til en steinete kjerne og en isete mantel. Det er også mulig at det er et lag av væske i grensen mellom mantelen og kjernen. Overflaten av Oberon, som er mørk og noe rødaktig i fargen, synes å primært ha blitt formet av nedslag av asteroider og kometer. Den er dekket av en rekke nedslagskratre, noen opp til 210 km i diameter. Oberon har også et system av chasmata (graben eller forkastninger) dannet gjennom skorpeutvidelse som et resultat av at det indre utvidet seg tidlig i utviklingen av månen.

Kun én gang har Uranus-systemet blitt utforsket på «nært» hold. Det skjedde da Voyager 2 tok flere bilder av Oberon i januar 1986, og kartla 40 % av månens overflate.

Oppdagelse og navngivning rediger

Oberon ble oppdaget av William Herschel 11. januar 1787, på samme dag som han oppdaget Uranus' største måne, Titania.[1][9] Han meldte senere fra om oppdagelsen av ytterligere fire måner,[10] men dette ble senere funnet å være falske oppdagelser.[11] I nærmere femti år etter oppdagelsen, ble ikke Titania og Oberon observert med andre instrumenter enn William Herschels,[12] til tross for at månen kan ses fra jorden med dagens amatørteleskoper.[8]

Alle av Uranus' måner er oppkalt etter skikkelser oppfunnet av William Shakespeare eller Alexander Pope. Navnet Oberon stammer fra Oberon, kongen blant feer i En midtsommernattsdrøm.[13] Navnene på de fire Uranus-månene som var oppdaget på det tidspunktet, ble foreslått av Herschels sønn, John, i 1852 på forespørsel fra William Lassell.[14] Lassell hadde oppdaget de andre to månene, Ariel og Umbriel året før.[15]

Oberon ble i begynnelsen henvist til som «Uranus' andre måne», og i 1848 fikk den betegnelsen Uranus II av William Lassell,[16] selv om han enkelte ganger bruker William Herschels nummerering – hvor Titania og Oberon er II og IV).[17] I 1851 nummererte Lassell de fire kjente månene med romertall etter rekkefølge fra planeten, og siden har Oberon blitt betegnet som Uranus IV.[18]

Bane rediger

Oberon går i bane rundt Uranus med en avstand på ca. 584 000 km, og er med det den fjerneste av de fem store månene.[f] Banen har en liten eksentrisitet og inklinasjon i forhold til Uranus' ekvator,[2] og omløpstiden er ca. 13,5 dager – sammenfallende med rotasjonsperioden. Med andre ord, er Oberon en synkron satellitt, tidevannslåst, med den ene siden alltid vendt mot planeten.[3] Det meste av Oberons bane befinner seg utenfor Uranus' magnetosfære.[19] Som et resultat blir overflaten direkte truffet av solvinden.[7] Dette er viktig, fordi den bakre[g] halvkulen til måner som går innenfor en magnetosfære treffes av magnetosfærisk plasma, som roterer med planeten.[19] Denne formen for bombardement kan føre til at bakre halvkuler formørkes, noes som faktisk er observert ved alle Uranus' måner, med unntak av Oberon (se under).[7]

Siden Uranus går i bane rundt solen liggende nesten på siden, og månene går i bane rundt ekvatorplanet, er månene (inkludert Oberon) gjenstand for ekstreme sesongvariasjoner. Både nordlige og sørlige poler tilbringer 42 år i komplett mørkre, og deretter 42 år i kontinuerlig sollys, der solen står nær senit over en av polene ved hver solverv.[7] Under forbiflyvningen med Voyager 2 i 1986 ble den sørlige halvkulen studert ved sommersolverv, mens nesten hele den nordlige halvkulen lå mørklagt. Hvert 42. år, når Uranus har et jevndøgn og ekvatorplanet skjærer jorden, kan det oppstå gjensidige okkultasjoner av Uranus' måner. En slik hendelse, som varte i rundt seks minutter, ble observert 4. mai 2007, da Oberon okkulterte Umbriel.[20]

Sammensetning og indre struktur rediger

Oberon er den nest største og mest massive av Uranus' måner etter Titania, og den niende mest massive i solsystemet.[h] Tettheten til Oberon ligger på 1,63 g/cm³,[6] noe som er høyere enn hva som er typisk for Saturns måner, og dette indikerer at den består av omtrent like deler med vannholdig is og tette ikke-is-komponenter.[21] Sistnevnte kan være bergarter og karbonholdige materialer, inkludert tunge organiske forbindelser.[3] Tilstedeværelsen av vannholdig is støttes av spektroskopiske observasjoner, som har avdekket krystallinsk vannholdig is på månens overflate.[7] Absorpsjonsbandene til vannholdig is er sterkere på Oberons bakre halvkule enn på den førende.[g] Dette er motsatt av hva som er observert på Uranus' øvrige måner, hvor den førende halvkulen har tydeligere trekk av vannholdig is.[7] Hva denne asymmetrien kommer av er ikke kjent, men det kan være relatert til det som på engelsk kalles impact gardening (dannelsen av jord via nedslag), som er sterkere på den førende halvkulen.[7] Meteorittnedslag synes ofte å frese opp is fra overflaten, og etterlate mørke materialer (ikke is) etter seg.[7] Det mørke materialet kan ha blitt dannet som et resultat av en strålingsprosess av metanklatrater eller strålingsformørking av andre organiske forbindelser.[3][22]

Oberon kan være differensiert med en steinete kjerne omgitt av en isete mantel.[21] Hvis dette er tilfelle, er radien på kjernen (480 km) ca. 63 % av Oberons radius, og massen er ca. 54 % av den totale massen – forhold gitt ut ifra månens sammensetning. Trykke i sentrum av Oberon er ca. 0,5 GPa (5,0 kbar).[21] Den nåværende tilstanden til ismantelen er usikker. Hvis isen inneholder tilstrekkelig ammoniakk eller annen frostvæske, kan Oberon inneha et lag av flytende væske i grensen mellom kjernen og mantelen. Tykkelsen på dette havet, hvis det eksisterer, er opp mot 40 km og temperaturen er rundt 180 K (−93 °C)[21] Den indre strukturen av Oberon er imidlertid svært avhengig av dens termiske historie, som per i dag er lite kjent.

Overflateformasjoner og geologi rediger

 
Et dataprojisert bilde av Oberon i falske farger. Den vite regionen har enda ikke blitt fotografert av et romfartøy. Det store krateret med den mørke bunnen (til høyre for midten) er Hamlet; Othello ligger nedenfor til venstre, og 'canyonen' Mommur Chasma oppe til venstre.

Oberon er den nest mørkeste av de store Uranus-månene etter Umbriel.[4] Overflaten fremviser en sterk opposisjonseffekt, der reflektiviteten faller fra 31 % ved fasevinkel på 0° (geometrisk albedo) til 22 % ved en fasevinkel på 1°. Oberon har også en lav Bond-albedo på ca. 14 %.[4] Overflaten er generelt rød i fargen, med unntak av nyere nedslagsrester som er nøytrale eller blåaktig i fargen.[23] Oberon er faktisk den rødeste blant alle de større månene til Uranus. Den bakre og førende halvkulene er asymmetriske: sistnevnte er mye rødere enn førstnevnte, siden den inneholder mer mørkerødt materiale.[22] Det at overflaten blir rødaktig er ofte et resultat av romvær forårsaket av at overflaten bombarderes av ladde partikler og mikrometeoritter opp gjennom solsystemets eksistens.[22] Fargeasymetrien på Oberon er dog mest sannsynlig forårsaket av akkresjon av rødaktig materiale som går i spiral i de ytre delene av Uranus-systemet, muligens fra irregulære måner, noe som ville oppstått primært på den førende halvkulen.[24]

Forskere har identifisert to klasser med geologiske formasjoner på Oberon: kratere og chasmata ('canyon'-dype, langstrakte forsenkninger med bratte sider[25] som sannsynligvis ville blitt beskrevet som riftdaler eller skrenter hvis det var på jorden).[3] Overflaten av Oberon er den mest kraterbelagte av alle Uranus-månene, med en tetthet av kratere som nærmer seg metning – det vil si at dannelsen av nye kratere balanseres av ødeleggelsen av de gamle. Dette høye antallet kratere indikerer at Oberon har den eldste overflaten blant Uranus-månene.[26] Diameteren på kratrene går helt opp til 206 km for det største av de kjente,[26] Hamlet.[27] Mange store kratere er omgitt av lyst materiale fra nedslag (strålesystem) som består av relativt fersk is.[3]

De største kratrene, Hamlet, Othello og Macbeth, har bunner som er dekket av svært mørkt materiel avleieret etter at de ble dannet.[26] En topp med en høyde på ca. 11 km ble observert på noen Voyager-bilder nær den sørøstlige randen av Oberon,[28] som kan være den sentrale toppen til et stort nedslagsbasseng med en diameter på rundt 375 km.[28] Overflaten av Oberon er avskåret av et system av canyoner, som likevel er mindre utstrakt enn de som er funnet på Titania.[3] Sidene i canyonene er sannsynligvis skråninger dannet av normale forkastninger,[i] som kan være enten gamle, eller ferske: sistnevnte skjærer gjennom de lyse avleiringene ved noen kratre, noe som antyder at de ble dannet senere.[29] Den mest fremtredende canyonen på Oberon er Mommur Chasma.[30]

Oberons geologi ble påvirket av to konkurrerende krefter: danelsen av nedslagskratre og engodgen fornyelse.[29] Førstnevnte påvirket månen gjennom hele historien, og er først og fremst ansvarlig for hvordan overflaten ser ut i dag.[26] Sistnevnte prosess var aktiv i en periode etter månens dannelse. De endogene prosessene var primært tektoniske av natur, og førte til dannelsen av canyoner, som faktisk er gigantiske sprekker i isskorpen.[29] Canyonene utslettet deler av den eldre overflaten.[29] Oppsprekkingen av skorpen ble forårsaket av at Oberon ekspanderte med ca. 0,5 %,[29] en hendelse som fant sted i to faser og ga et skille mellom eldre og yngre canyoner.

Opphavet til de mørke flekkene, som primært finnes på den førende halvkulen og nede i kratere, er ikke kjent. Noen forskere har kommet med hypoteser om at de kommer av isvulkaner (tilsvarende til månehav),[26] mens andre mener at nedslag kastet opp mørk materiale begravd under den rene isen (skorpen).[23] For sistnevnte tilfelle må Oberon i det minste være delvis differensiert, med skorpen av is liggende ovenpå det ikke-differensierte indre.[23]

Navngitte overflateformasjoner[31]
Formasjon Oppkalt etter Type Lengde (diameter), km
Mommur Chasma Mommur, fransk folklore chasma 537
Anony Antony krater 47
Caesar Julius Caesar 76
Coriolanus Coriolanus 120
Falstaff Falstaff 124
Hamlet Hamlet 206
Lear King Lear 126
MacBeth Macbeth 203
Othello Othello 114
Romeo Romeo 159
Overflateformasjoner på Oberon er oppkalt etter skikkelser og steder forbundet med Shakespeares verker.[32]

Opprinnelse og evolusjon rediger

Det antas at Oberon ble dannet fra en akkresjonsskive eller subtåke, det vil si en skive av gass og støv som enten eksisterte rundt Uranus i en tid etter planetdannelsen eller ble dannet av et kjempenedslag som mest sannsynlig førte til Uranus' skjevhet.[33] Den nøyaktige sammensetningen av subtåken er ikke kjent. Den relativt høye tettheten til Oberon, og andre Uranus-måner, sammenlignet med Saturns måner indikerer imidlertid at den kan ha vært relativt fattig på vann.[j][3] Betydelige mengder karbon og nitrogen kan ha vært til stede i form av karbonmonoksid og N2 i stedet for metan og ammoniakk.[33] Månene som ble dannet i en slik subtåke ville inneholdt mindre vannholdig is (med CO og N2 fanget som klatrat) og mer bergarter – noe som kunne forklart den høyere tetheten.[3]

Oberons akkresjon varte sannsynligvis i flere hundretusener år,[33] og nedslagene som fulgte med akkresjonen gjorde at månens ytre lag ble varmet opp.[34] Den høyeste temperaturen på rundt 230 K (−43 °C) ble nådd i en dybde på ca. 60 km.[34] Etter at månen var ferdig dannet, ble lagene under overflaten avkjølt, mens det indre av Oberon ble varmet opp av henfall av radioaktive grunnstoffer som fantes i bergartene.[3] Lagene som ble avkjølt nær overflaten trakk seg så sammen, samtidig som det indre utvidet seg. Dette førte til sterk spenning i månens overflate, noe som igjen førte til oppsprekking. Dagens system av canyoner kan være et resultat av denne prosessen, som varte i omtrent 200 millioner år,[35] og antyder at enhver endogen aktivitet fra dette opphørte milliarder av år siden.[3]

Den opprinnelige akkresjonsoppvarmingen sammen med kontinuerlig henfall av radioaktive grunnstoffer var sannsynligvis tilstrekkelig til å smelte isen,[35] hvis der samtidig fantes noen form for «frostvæske» (i form av ammoniakkhydrat) eller noen salter.[21] Ytterligere smelting kan ha ført til at isen skilte seg fra bergartene og dannelsen av en kjerne av bergarter og en mantel av is. Et lag av flytende vann ('hav') rikt på oppløst ammoniakk kan ha blitt dannet i skillet mellom kjernen og mantelen.[21] Den eutektiske temperaturen til denne blandingen er 176 K (−97 °C).[21] Hvis temperaturen falt under dette punktet, ville havene ha vært frosset nå. Frysingen av vann ville ha ført til at det indre utvidet seg, noe som også kan ha bidratt til dannelsen av canyon-lignende graben.[26] Likevel, den nåværende kunnskapen om Oberons utvikling er ganske begrenset.

Utforskning rediger

Se også: Utforskning av Uranus

Så langt, er de eneste nærbildene tilgjengelig de som ble tatt av Voyager 2-sonden under dens forbiflyvning av Uranus i januar 1986. Siden sondens nærmeste passering av Oberon var 470 600 km,[36] har de beste bildene en grov oppløsning på ca. 6 km.[26] Bildene dekker ca. 40 % av overflaten, men bare 25 % av overflaten ble avbildet med en oppløsning som muliggjør geologisk kartlegging.[26] På tidspunktet for forbiflyvningen stod den sørlige halvkulen rett mot solen, så den mørklagte nordlige halvkulen kunne ikke kartlegges.[3] Ingen andre romfartøyer har besøkt Uranus-systemet, og ingen andre oppdrag er planlagt dit i overskuelig fremtid.

Fotnoter og litteraturhenvisninger rediger

Fotnoter
  1. ^ Mot Uranus' ekvator. Jet Propulsion Laboratory
  2. ^ Overflatens areal er avledet fra radiusen r:  .
  3. ^ Volumet v er avledet fra radusen r:  .
  4. ^ Overflategravitasjonen er avledet fra massen m, gravitasjonskonstanten G og radiusen r:  .
  5. ^ Unnslipningshastigheten er avledet fra massen m, gravitasjonskonstanten G og radiusen r: √2Gm/r.
  6. ^ De fem store månene er Miranda, Ariel, Umbriel, Titania og Oberon.
  7. ^ a b Den bakre halvkulen er den halvkulen som ligger vendt bort fra baneretningen, mens den førende, eller fremre, halvkulen er den som alltid vender med baneretningen.
  8. ^ De åtte mer massive månene er Ganymedes, Titan, Callisto, Io, månen, Europa, Triton og Titania. Jet Propulsion Laboratory, NASA
  9. ^ Noen canyoner på Oberon er graben. Plescia 1987, s. 14918–14932
  10. ^ For eksempel Tethys, en av Saturns måner, har en tetthet på 0,97 g/cm³, noe som betyr at den inneholder mer enn 90 % vann. Grundy et al. 2006, s. 543–555
Litteraturhenvisninger
  1. ^ a b c Herschel 1787, s. 125–129.
  2. ^ a b c d e Jet Propulsion Laboratory.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l Smith et al. 1986, s. 43–64.
  4. ^ a b c Karkoschka, Hubble 2001.
  5. ^ Thomas 1988, s. 427–441.
  6. ^ a b c Jacobson et al. 1992, s. 2068–2078.
  7. ^ a b c d e f g h Grundy et al. 2006, s. 543–555.
  8. ^ a b Newton & Teece 1995, s. 109.
  9. ^ Herschel 1788, s. 364–378.
  10. ^ Herschel 1798, s. 47–79.
  11. ^ Struve 1848, s. 44–47.
  12. ^ Herschel 1834, s. 35–36.
  13. ^ Kuiper 1949, s. 129.
  14. ^ Lassell 1852, s. 325.
  15. ^ Lassell 1851, s. 15–17.
  16. ^ Lassell 1848, s. 43–44.
  17. ^ Lassell 1850, s. 135.
  18. ^ Lassell, brev 1851, s. 70.
  19. ^ a b Ness et al. 1986, s. 85–89.
  20. ^ Hidas, Christou & Brown 2008, s. L38–L40.
  21. ^ a b c d e f g Hussmann, Sohl & Spohn 2006, s. 258–273.
  22. ^ a b c Bell & McCord 1991, s. 473–489.
  23. ^ a b c Helfenstein et al. 1990, s. 489–490.
  24. ^ Buratti & Mosher 1991, s. 1–13.
  25. ^ Gazetteer of Planetary Nomenclature.
  26. ^ a b c d e f g h Plescia 1987, s. 14918–14932.
  27. ^ USGS: Uranus: Oberon: Hamlet.
  28. ^ a b Moore et al. 2004, s. 421–443.
  29. ^ a b c d e Croft 1989, s. 205C.
  30. ^ USGS Astrogeology: Mommur.
  31. ^ USGS Astrogeology.
  32. ^ Strobell & Masursky 1987, s. 964–965.
  33. ^ a b c Mousis 2004, s. 373–380.
  34. ^ a b Squyres et al. 1988, s. 8779–8794.
  35. ^ a b Hillier & Squyres 1991, s. 15665–15674.
  36. ^ Stone 1987, s. 14873–14876.

Litteratur rediger

Trykt litteratur
Litteratur på nett

Eksterne lenker rediger

 Portal:Astronomi
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oberon_(måne)&oldid=22783552»