Wikipedia

Norsk bergindustrihistorie

Norsk bergindustrihistorie utgjør størstedelen av Norges industrihistorie. Bergverk er en primærnæring, men sekundærnæringer som smelteverk og verkstedindustri vokste opp rundt gruvene. Lokalt bar dermed virksomheten preg av industrivirksomhet.

Fra Kongens gruve, tegning av Johannes Flintoe fra 1834 som forestiller arbeid i gruvene på Kongsberg.

Kobber ble utvunnet særlig i Trøndelag og i fjellbygdene på vannskillet mot Østerdalen. Kvikne og Ytterøya ble drevet fra rundt 1630, deretter Røros (1644) som ble den store produsenten i nær 300 år. Det var langvarig og til dels stor produksjon på Løkken og senere noe produksjon i Folldal og Selbu. Etter at Kvikne-verket som det første ble etablert i 1632 ble det reist flere små smeltehytter nedover Orkladalen. Det kom noen mindre verk i Gudbrandsdalen, Sogn, Hardanger og Telemark. I nyere tid er særlig Sulitjelma gruber (1887) av betydning. Kobber er bundet i kobberkis CuFeS2 og utvinnes i en energikrevende smelteprosess, noe som blant annet på Røros førte til snauhogst over store områder. Det var en fordel med tilgang til elv og vannkraft ved gruvene og smeltehyttene. For en del av gruvene er datering av driften usikker.[1][2][3][4]

Middelalderen rediger

De første spor av metallutvinning i Norge finnes i Oslofeltet, der det sannsynligvis ble skjerpet på sølv og jern fra 1200- til 1500-tallet. I middelalderen ble flere hundre steinkirker oppført, for det meste av kalkstein eller kleberstein. Nidarosdomen stod ferdig i 1320.

1500-tallet rediger

Den første ordinære gruvedriften med ordnede privilegier foregikk ved Gullnes kobberverk i Telemark, hvor kong Frederik I i 1524 utstedte kongelige privilegier til biskop Mogens av Hamar. Driften varte til i 1537. Året etter tok kong Christian III kontakt med noen tyske bergfolk, og utstedte i 1538 de første mutingssedler (som måtte utstedes av bergmesteren for at eiendomsretten til funn skulle være gyldig) for Norge. I 1539 ble så den første bergordningen innført i Norge, med mutingssedler etter prinsipp fra saksisk bergrett og i sin helhet skrevet på tysk.

Akersberg gruve og gruvene i Telemark er nevnt i Agricolas publikasjon i 1556. De første jernverkene ble anlagt på 1540-tallet ved Fossum (Skien) 1542 og i Hakadal. Den første registrerte jerngruve fra 1538 finnes i Østhagan landskapsvernområde i Grua på Hadeland.

En tid var det 18 små jernverk i drift fra en rekke små, rike forekomster på Sør- og Østlandet. Noen av de viktigste jernverkene var Nes, Fossum, Ulefoss, Fritzøe, Bærum, Eidsvoll og Froland. De var basert på trekullsmelting.

På Ytterøy i Trondheimsfjorden kan det ha vært utvunnet kobber fra tidlig på 1500-tallet.[5] 27. juli 1516 skriver erkebiskop Erik Valkendorf at han hadde fått lokalisert et «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem». Historiker og statsgeolog Rolf Falck Muus[6] «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem» kan også ha vært i Selbu, Meldal, Løkken, Meråker eller Kvikne.[7][8] Dette kan være landets eldste kobberverk.

 
De fleste gruvene i Arendalsfeltet fremstår i dag som en åpning med bratte sider ned mot et vannspeil. Det er rester av murer rundt gruveåpningen. Vegetasjon skjuler det meste, og trerøtter fører til at disse kulturminnene forvitrer. De fleste gruvene er mer eller mindre fylt med søppel. Dette bildet er fra Solborg gruver ved Stoa.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen

1600-tallet rediger

Kobber-forekomstene i Trøndelag ble drevet fra begynnelsen av 1600-tallet. Kvikne kobberverk startet år 1630, som et av landets første kobberverk av noen betydning. Senere kom det kobberverk på Røros Kobberverk i 1644, Løkken Verk i 1652, Selbu i 1713 og Folldal gruver i 1741.

I 1635 ble gitt kongelig tillatelse til kobberdriften på Ytterøya «som for tiden ligger stille», noe som skulle bety at det var drift tidligere. Ytterøya mangler vassdrag som kunne forsynt det stor vannhjulet som ble brukt i smelteprosessen. Smeltehytten ble derfor lagt på Ekne på fastlandet (i den senere Levanger kommune). Malmen inneholdt bare 3 % kobber, og det gikk med mye ved for å smelte ut ren kobber. Bønder i hele distriktet, også på Frosta og i Leksvik, leverte etter pålegg ved til smeltingen samt til fyrsetting i gruven på Ytterøya, noe som førte til snauhogst av store områder.[9][7] Det er noe usikkert i hvilke perioder av 1600-1700-tallet det var drift i gruvene.[3] Gruvene på Ytterøya ble drevet til 1912[10]

Den første effektive masovn ble reist ved Bærums Verk i 1622. Masovnen var den utløsende teknologiske faktor for jernverksdrift en rekke steder i Oslofeltet frem mot år 1700; og spesielt i Arendalsfeltet.

I 1657 utkom Geologica Norvegica skrevet av slottsprest Mikkel Pederssøn Escholt[11] på Akershus. Den omhandlet jordskjelv, og tok opp farene forbundet med gruvedrift, for i gruvene trivdes angivelig spøkelser, «iblant hvilke somme gjør berg-gesellene ingen skade...men somme av sådanne spiritibus og spøkelser er farlige, så de dreper gesellene».[12]

Det sensasjonelle sølvfunnet i Sandsvær i 1623 innvarslet et solid løft for bergindustrien i Norge. Etableringen av Kongsberg sølvverk og bergstaden Konningsberg (Kongsberg) utviklet seg til landets største industrivirksomhet i førindustriell tid. Omfanget av driften gjorde byen til Danmark-Norges senter for ekspertise på gruvedrift. Norges første høyere utdanningsinstitusjon ble etablert på Kongsberg, Bergseminaret som var Europas første institusjon for høyere utdannelse i bergteknikk.

Hollenderne trengte stein til utfyllinger langs sjøkanten og til stadig nye diker. Stein av god kvalitet (gneis og granitt) fantes i rikelige mengder og passe størrelser i Norge, og ble av naturlige og geografiske årsaker hentet primært i fjordene langs sørlandskysten. Eksportmengden kan kanskje noe anekdotisk belyses med at flere av de eldre byområdene i Amsterdam ble sagt å ligge på norsk grunn.

I 1675 ble funnet kobberforekomster ved Åsterudtjern på Holleia i Ringerike, noe som førte til regulær gruvedrift i området fra 1688 og framover.

1700-tallet rediger

Fra 1700-tallet og frem til siste årtusenskifte var bergverkene hjørnesteinsbedrifter for bygdene og Norges økonomi.

I 1708 ble det funnet kobber i Selbu.[3]

Fra 1737 til 1815 ble det brutt ut alunskifer ved Alunverket fra Ekebergskrenten i Oslo.

Fra 1753 ble det tatt ut marmor i Lier ved Drammen som blant annet leverte stein til Marmorkirken i København.

Dit gikk også marmor fra Marmorøyen i Bergen. To marmorsager i Hopsfossen like ved tok også imot marmor fra åren inne ved det nåværende Paradiskrysset. Fra Hop ble marmor fraktet i småbåter over Nordåsvannet til Straume, og derfra med skip videre, først og fremst til København, til Christiansborg slott i 1730-årene, og i 1740-årene til byggingen av Marmorkirken. Driften ble lagt ned i 1750-årene og frem til Werner Hosewinkel Christie kjøpte øyen og driften i 1775. Da Christie kjøpte Hop i 1784, kom marmoruttakene i gang igjen, både på Hopsholmen og i Korsdalen på Paradis med fire ansatte. De to marmorsagene på Hop var i drift frem til Christies død i 1822.[13]

Den første betong-konstruksjon i Norge var Farrisdammen i Larvik som ble bygget i 1767.

I 1773 ble Blaafarveværket etablert som kongelig verk. Vervet utvant kobolt.

I 1789 ble også gruvedriften ved Åsterudtjern på Holleia i Ringerike utvidet med blant annet produksjon av kobolt.

1800-tallet rediger

Krisen under Napoleonskrigene førte til at kongen måtte pantsette Blaafarveværket til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg. I 1821 ble verket solgt til et tysk-engelsk konsortium som til slutt bestod av Benjamin Wegner og Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg. Under Wegners ledelse, frem til 1848, utviklet verket seg til Norges største industribedrift og verdens største produsent av koboltblått.

Etter bybrannen i Hamburg i 1842 ble nordmarkitt fra Grefsen og Grorud i Christiania anvendt til kaier, broer, bygningssokler, trapper og til Oscarsborg festning. Fra 1870-tallet var iddefjordsgranitt dominerende som bygningsstein spesielt til brolegging og gateanlegg.

I 1840- og 50-årene ble det tatt ut svovelkis fra Ytterøen gruver for produksjon av svovelsyre ved Leren kromfabrikk i Trondheim. Dette prosjektet var mislykket, men i 1848 fant bergmester Wilhelm Mathias Sinding en metode, og produksjon av svovelsyre kom i gang ved Lysaker Chemiske Fabrik i 1858. Ytterøya ble på 1860-tallet landets største bergverk med flere hundre ansatte som stod for 25-40 % av verdensproduksjonen av svovelkis.[4] Rundt 1860 ble det et oppsving på grunn av etterspørsel etter svovelkis til Storbritannia på grunn av prisøkning på svovelkis fra Sicilia. Gruvene ble kjøpt av britiske forretningsfolk, og på det meste var 500 personer sysselsatt i driften.[7] Svovelkis ble brukt til å fremstille svovelsyre, et råstoff ved produksjon av fosfatgjødsel. På Ytterøya var 1867 et toppår med produksjon av 40.000 tonn svovelkis som dekket en betydelig del av verdens etterspørsel.[8]

Før Ytterøya var det en mindre produksjon i Hardanger rundt 1840.[14] Flere svovelkisgruver kom i drift; i 1865 på Vigsnes og senere på Varaldsøy og på Stord. Sulitjelma gruber kom i drift i 1888. På 1890-tallet fulgte Kjøli og Killingdal nord for Røros, rundt år 1900 Løkken Verk og Folldal gruver. Produksjonen gikk opp fra 60.000 tonn årlig til over 100.000 tonn. Anlegg av jernbane Trondheim-Støren-Røros samt lokale jernbaner og taubaner forenklet gruvedriften betraktelig og la grunnlag for et oppsving. Jernbanen erstattet hestetransport og gjorde det mulig å erstatte ved/trekull med koks og steinkull i smeltingen. Røros tok som det første bergverk i landet i bruk pressluftbor og elektrisitet til belysning og transport (1896).[4]

Lektor i mineralogi, proberkunst og fabrikanlæg ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania Theodor Scheerer publiserte i 1845 en analyse av etter et funn av magnetkis ved Åsterudtjern på Holleia i Ringerike i 1837 som inneholdt 2,8 % nikkel. Scheerer var også hyttemester ved Blaafarveverket der malm med kobolt var drevet siden 1773. På 1800-tallet fikk koboltproduksjonen et oppsving, og etterhvert kom også nikkelgruver i drift: Ringerikes Nikkelverk, senere i Bamble, Askim, Sigdal, Flåt nikkelgruve i Evje og tilslutt Senja og Skjækerdalen.

Leeren Chromfabrik ved Lerfossen i Trondheim startet produksjon av krom-farger i 1837. Den tyskfødte bergassessor Wilhelm Dunker (1775-1844) i Christiania fant i 1817 en metode for dette. Malm med kromførende serpentinitt ble for det meste hentet fra Feragenfeltet ved Røros og Alvdal.

På midten av 1800-tallet ble et stort antall apatitt-forekomster funnet og utnyttet i Kragerø-området. Fosfatmalmen ble brukt til gjødsel-produksjon. I 1872 ble det funnet apatitt i Bamble, og Ødegården Verk ble etablert for å drive ut apatitt på stedet.

I 1882 konstaterer J.H.L. Vogt at landet var delt inn i tre bergdistrikter:[15]

  • det østre søndenfjeldske bergdistrikt
  • det vestre søndenfjeldske bergdistrikt
  • det nordenfjeldske bergdistrikt

1900-tallet rediger

Produksjonen av svovelkis tok seg opp i mellomkrigstiden og var på det meste over 1 millioner tonn årlig, noe som utgjorde 10 % av verdensproduksjonen.[4] Rundt år 1900 var svovelkis det viktigste bergverksproduktet i Norge. Interessen for kisforekomsten var så stor at den norske stat gjennom «Grong-loven» (et tillegg til Bergverksloven, vedtatt 1918) sikret staten retter til mutbare malmer i Grongfeltet.[14] Folldal verk innstilte svovelkisproduksjonen i 1993 som den siste svovelkisprodusenten i Norge.[14] Norsk kjemisk industri ble for en stor del bygget opp rundt forekomstene av svovelkis.[16] Svovelkisen i Joma (Røyrvik) var antakelig den største forekomsten i Norge og ble drevet av Grong Gruber.[17]

Norsk Jernverk ble etablert i 1946 og startet drift på magnetitt og hematitt i Mo i Rana i 1964 på malm fra Dunderlandsdalen. Aktieselskapet Sydvaranger ble etablert i 1904 og ble etterhvert Norges største bergverk.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det brutt titan-malm i Kragerøfeltet. Den første tiden var det rutil fra bl.a. Blåfjell gruver i Sogndal, men i 1916 ble det utviklet en metode for ilmenitt. Storgangen i Egersundfeltet gav store mengder ilmenitt, og i 1954 ble Tellnes-forekomsten funnet og satt i produksjon i 1960. A/S Titania driver på denne forekomsten fremdeles.

På begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke molybden-forekomster, spesielt i Flekkefjord-området satt i produksjon; Kvina og Knaben, og i Telemark; Dalen og Bandaksli. Utvinningen fra disse forekomstene dabbet av etter den annen verdenskrig, mest fordi der var andre felter i verden som var mere lettdrevet, og dermed økonomisk lønnsomme. Per 2008 er der igangsatt begrenset drift i det gamle dagbruddet på Knaben.

På Svalbard ble det igangsatt industriell bryting av steinkull i årene frem mot første verdenskrig. Store Norske Spitsbergen Kulkompani ble stiftet i 1916.

I 1931 ble det bygget et smelteverk i Thamshavn der svovel ble utvunnet direkte fra svovelkis.

Fra 1950-tallet ble en rekke kis- og kobberforekomster satt i produksjon: Bleikvassli, Skorovas, Tverrfjellet, Bidjovagge, Joma, Lergruvbakken på Røros og Repparfjord.

I 1988 startet Nikkel & Olivin A/S brudd på noritt i Ballangen i Nordland for utvinning av nikkel, kobber, olivin og pukk.

I dag utgjør naturstein størst andel av inntektene fra bergindustrien. Larvikitt ble brutt fra 1880-årene og utgjør nå mesteparten av dette. Videre brytes granitt fra Iddefjord, Flisa og Trysil. Skifer brytes på Otta og i Oppdal. I Trøndelag og Nordland gir marmor størst eksport-inntekt. I Alta brytes kvartsskifer. I Hellvik, mellom Egersund og Sirevåg, drives ut kvitstein i form av labradoritt, som knuses til singel og eksporteres til flere land, der den brukes til veidekke (hvit asfalt) og i bygningsindustrien.

Det meste av kalksteinen i Norge går til sementproduksjon. Frantzefoss Bruk A/S tar ut kalk i Brevik og Bærum. I Møre og Romsdal produseres Hustad-kalk. Videre produseres kalk i Verdal i Trøndelag, og i Nordland produseres kalk fra Drevja i sør til Kjøpsvik i nord. Norsk Jernverk drev også et kalkbrudd i Mo i Rana.

A/S Olivin ble etablert i 1948 og startet uttak av olivin (dunitt) i Vanylven.

Kvarts og feltspat med høy renhet til porselen-produksjon er tatt ut på begge sider av Oslofjorden siden 1700-tallet. Pegmatitt-ganger gir råstoff til blant annet Porsgrunds Porselænsfabrik som ble etablert i 1885. De senere år brukes i stedet nefelinsyenitt til keramisk industri. På Stjernøya i Finnmark startet North Cape Minerals produksjon i 1961. Denne er i 2020 fortsatt i drift, nå drevet av det belgiske selskapet Sibelco.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Lundberg, Nils (1986). Grunnfjellet i norsk industri. Norsk metallurgisk selskap. ISBN 8299140706. 
  2. ^ Nissen, Gunnar Brun (1976). Røros kobberverk 1644-1974. [s.n.] ISBN 8271750089. 
  3. ^ a b c Østensen, Per Øyvind (1999). Smeltehytter for koppar i Midt-Norge. Norge: Norsk bergverksmuseum. ISBN 8291337187. 
  4. ^ a b c d Bjørlykke, Knut mfl (2000). Geologi, ressurser og miljø. Institutt for geologi, Universitetet i Oslo. ISBN 8292213007. 
  5. ^ Askheim, Svein (25. januar 2023). «Norsk bergindustrihistorie». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 29. januar 2023. 
  6. ^ «Rolf Falck Muus». Lokalhistoriewiki. Besøkt 27. mars 2021. 
  7. ^ a b c Sandsør, Signe Amalie (2018). Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya - forvaltningen av et ikke fredet kulturminne (masteroppgave). NTNU. Besøkt 29. januar 2023. 
  8. ^ a b Espelund, Arne (1998). Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt. Arketype forlag. ISBN 8299243041. 
  9. ^ Solli, Bjørn (26. desember 2015). «Her startet kobberhistorien i Norge». NRK. Besøkt 29. januar 2023. 
  10. ^ Haugan, Gaute Ulvik (14. april 2016). «(+) Ytterøy ønsker gruveturister». Trønder-Avisa (norsk). Besøkt 29. januar 2023. 
  11. ^ Geologica Norvegica, 1657
  12. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie bind 4, Aschehoug, Oslo 1963 (s. 306)
  13. ^ [1] Kulturminnegrunnlag: Kommunedelplan for Ny-Paradis, Hop, Nesttun og Nesttun vest (s. 40)
  14. ^ a b c Carstens, Halfdan (2000). - bygger i berge. Norsk bergindustriforening. ISBN 8251915937. 
  15. ^ Vogt, J.H.L. (1882). Norges nyttige mineraler og bergarter: deres kjendetegn, forekomstmaade, brug og drivværdighed. Kristiania: Alb. Cammermeyer. s. 33. 
  16. ^ Juve, Gunnar (1988). Malmforekomster =. Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408145. 
  17. ^ Trøndelag. no: Gyldendahl. 1976. ISBN 8205082243. 

Litteratur rediger

  • Anon: Bergverkenes Landssammenslutning gjennom 50 år. 1907-1957. Grøndahl & Søn. Oslo 1957.
  • Hans Wii: 500 års norsk bergverksdrift. Norsk Bergverksmuseum. Skrifter nr. 6.
  • H. O. Christophersen: Fra jernverkenes historie i Norge. Grøndahl & Søn. Oslo 1974.
  • A. Espelund: Iron production in Norway during two millenia. Arketype. Trondheim 1995.
  • R. Falck-Muus: Bergverksdriften. Den historiske og tekniske utvikling i Norge samt dens betydning for landet. Den Norske Ingeniørforening. Festskrift. Oslo 1924.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norsk_bergindustrihistorie&oldid=24354047»