Neue Zeitschrift für Musik
Neue Zeitschrift für Musik (forkortet NZfM) er et tysk musikkmagasin som tar for seg samtidens musikkstrømninger.
Den første utgaven kom ut 3. april 1834 og tidsskriftet har siden utkommet nesten uten avbrudd. Tidsskriftet ble opprinnelig gitt ut to ganger ukentlig og hadde et format på fire tospalters sider. Fra juli 1847 ble omfanget utvidet til stort sett åtte sider. NZfM er per 2013 et månedsmagasin.
Historikk rediger
Begynnelsen rediger
Tidsskriftet, som det første året bar navnet Neue Leipziger Zeitschrift für Musik, ble stiftet av Robert Schumann sammen med sin senere svigerfar Friedrich Wieck og pianistene Julius Knorr og Ludwig Schuncke. Knorr var redaktør, men mye syk, Wieck ofte var på reise og Schuncke viste seg å mangle litterært talent[1], så det meste av ansvaret falt på Schumann. Han hadde planlagt å bidra i to år, men for å redde NZfM fra nedleggelse, endte han opp med å være redaktør i hele ti år.
Medvirkende i Schumanns tid rediger
I den første tiden ble bladet skrevet av en dels fiktiv, dels virkelig krets av kunstnere og kunstnervenner som Schumann kalte Davidsbündler («Davidsforbundet»). Hver av de virkelige bidragsyterne skrev under en rekke ulike pseudonymer, Schumann selv brukte 33, hvorav Florestan und Eusebius var det han brukte hyppigst. Schumann gav i sine omtaler tydelig uttrykk for sitt syn på den nye generasjon musikere, eksempelvis Chopin, Berlioz og Brahms. Andre betydelige bidragsytere de første årene var Oswald Lorenz og innen klaverteknikk og -pedagogikk Friedrich Wieck.
Oswald Lorenz rediger
1. juli 1844 overtok Oswald Lorenz som redaktør etter Schumann, men Franz Brendel kjøpte snart tidsskriftet og var ansvarlig redaktør fra 1. januar 1845.[2] Den mest kjente artikkelen i Brendels redaktørtid var nok Richard Wagners antijødiske artikkel Das Judentum in der Musik, som han under pseudonymet K. Freigedank («Fritanke») fikk publisert 3. september 1850 (vol. 33, nr. 19). Styret for Musikkonservatoriet i Leipzig mente at artikkelen vanæret minnet om konservatoriets jødiskættede grunnlegger Felix Mendelssohn, og framsatte krav om at Brendel gikk av, men kravet førte ikke fram og Brendel fortsatte som ansvarlig redaktør til han døde i 1868.
Alfred Heuß og kampen mot det «ikke-tyske» rediger
I 1920-årene var musikkviteren Alfred Heuß bladets dominerende skikkelse. Heuß har ansvaret for at det en gang så framskrittsvennlige tidsskriftet ble omskapt til et organ for reaksjonære og nasjonalistiske krefter. Den tyske historikeren Oliver Hilmes har påvist at Heuß gjorde NZfM til et bolverk mot avantgarden og alt som ble oppfattet som «utysk», og at bladets musikkideologi under NS-staten ikke var begynnelsen, men heller kulminasjonen av en lengre utviklingstrend. Under Heuß' tid ble ikke samtidens verk underlagt en individuell analyse, i stedet var foregav de fordomsfulle mottakelsene ved hjelp av enkle «killer-phrases» å ha oppdaget og identifisert årsakene til komplekse samfunnsmessige kriser. De massesuggestivt virkende skinnargumentene bidro til en dogmatisk sortering i «godt» og «dårlig» som munnet ut i en dom over verkenes eksistensberettigelse, med til dels skjebnesvangre konsekvenser for skaperne.[3][4]
I 1925 karakteriserte Alfred Einstein NZfM som «kamporganet for tysk og mot ny og internasjonal musikk».[5][6]
Verlag Schott og NZfM idag rediger
Verlag Schott i Mainz overtok og drev tidsskriftet fram til 1920, deretter fra 1956 til 1959 og endelig fra 1991. I takt med musikkutviklingen dekker tidsskriftet nå moderne musikk, klangkunst, jazz, rock, verdensmusikk og historiske musikkformer. Hvert nummer har et hovedtema og inneholder ellers komponistportretter, intervjuer med representanter for samtidens musikkliv, analytiske bidrag og en mengde omtaler av musikkutgivelser.
Referanser og noter rediger
- ^ Schuncke døde dessuten sent samme år
- ^ Annette Vosteen (ed.): Répertoire International de la Presse Musicale. Neue Zeitschrift für Musik 1834–1844 bind I Katalog 1834–1838: innledning s. xxi–xxvi
- ^ [... daß Heuß] «die Zeitschrift für Musik in der ‚Weimarer Republik‘ zu einem Bollwerk gegen die Avantgarde und alles vermeintlich‚ Undeutsche‘ führte, daß die Musikideologie im NS-Staat nicht den Beginn, sondern den Gipfelpunkt einer längeren, folgenreichen Entwicklung darstellt. Der Geist, der die Artikel des Monatsblattes zunehmend prägt und besonders an den Rezensionen zeitgenössischer Werke abzulesen ist, beruht nicht auf differenzierter Analyse, sondern greift weitverbreitete Vorurteile auf. Sogenannte ‚killer-phrases‘ täuschen vor, die Ursachen komplex empfundener gesellschaftlicher Krisen zu erkennen und zu benennen; tatsächlich tragen die massensuggestiven wirkenden Scheinargumente jedoch zu einer dogmatischen Spaltung in ‚Gut‘ und ‚Böse‘ bei und richten schließlich in verhängnisvoller Weise über die Existenzberechtigung von Werken und deren Schöpfern.»
- ^ Oliver Hilmes, Der Streit ums «Deutsche», s. 7
- ^ «das Kampfblatt für deutsche, gegen Neue und Internationale Musik»
- ^ Das neue Musiklexikon, s.721. Berlin: Hesse 1926.
Litteratur rediger
- Oliver Hilmes: Der Streit ums "Deutsche" – Alfred Heuß und die Zeitschrift für Musik, Hamburg: von Bockel 2003, 136 s.
Eksterne lenker rediger
|
(de) Innholdsfortegnelser og lenker til digitaliserte utgaver – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden |