Nekromantiker

Nekromantiker, på norsk også kalt nekromant, (dannet av gresk: νεκρός (nekrós), «død», og μαντεία (manteía), «spådom») er en person som behersker nekromanti, det vil si utøver dødemaning og spådomskunst på grunnlag av opplysninger om framtida og annet som ånder etter avdøde angivelig skal besitte. Åndemanere i forskjellig varianter er kjent fra mytologi, religion og folketro over hele verden. I vestlig kulturhistorie er det eksempler på spådomskyndige dødningemanere blant annet fra Bibelen og klassisk oldtid, fra middelalderens svartekunst og nyere tiders spiritisme.

I religion og folketro kan en nekromantiker påkalle åndene til de døde og spå ved å ta del i deres kunnskap om framtida. Bildet viser Spåkvinnen fra En-Dor, den mest kjente dødemaneren i Bibelen, som henter fram gjenferdet av profeten Samuel på befaling av israelittenes kong Saul. Kongen blir slått ut da Samuel forteller at Gud vil straffe folket hardt fordi de ikke drepte fienden. Dagen etter blir Saul drept i et slag mot filisterne.

Tegning: Gustav Doré 1866

På engelsk ble necromancer synonymt med «ondskapsfull trollmann», og derfra har ordet kommet inn i moderne fantasylitteratur, rollespill og filmer. I populærkulturen brukes gjerne necromancer og «nekromantiker» som betegnelse på en type magiker som har makt over gjenferd.

Nekromantikere i religion og folketro

Nekromantikere var opprinnelig spåmenn og -koner, sjamaner og hekser som angivelig hadde evnen til å mane fram ånder fra dødsriket og tiltvinge seg del i åndenes påståtte overnaturlige innsikt. Ved hjelp av besvergelser og magiske ritualer, iblant også ved bruk av avdødes kroppsdeler, kunne de påkalle ånder og komme i kontakt og kommunisere med de døde på samme måte som spiritistiske medier sies å kunne i moderne overtro. Mange fortellinger og forestillinger handler om folk som oppsøke åndemanere når de trenger råd og hjelp fra avdøde slektninger og forfedrenes ånder.

Nekromantikere kunne i tillegg angivelig kommandere ånder og øve makt over gjengangere. Dødemanerne kunne for eksempel vekke lik til live som viljeløse slaver, «levende døde» eller zombier.

En jotne som Goya tenkte seg dem.

Ifølge Moseloven i Det gamle testamentet, israelittenes rettesnor, var det strengt forbudt å vende seg til åndemanere og gjenferd. Likevel henvendte Saul, den første kongen i Det gamle Israel, seg til spåkvinnen fra En-Dor for å søke råd fra profeten Samuel. Gjenferdet av Samuel forteller at Gud vil straffe Saul og israelittene fordi de ikke utryddet fiendestammen amalekittene, slik han hadde befalt. Gud vil nå la filisterne overvinne israelsfolket. Spåkvinnen fra En-Dor er det mest kjente mediet i Bibelen, og blir på norsk også omtalt som heks, trollkvinne, spåkone og sannsiger.

Hading og hans fostermor

Sagnkongen Gram av Danmark ble drept av kong Svipdag fra Norge. Kong Grams sønn Hading ble oppfostret av jotnekvinnen Hardgreip som lærte ham alle idretter. Som voksen dro Hading sammen med fostermoren ut i verden for å hevne sin far. Underveis gikk de inn i et hus der det lå en død mann. Hardgreip ristet runer i en spon og ba Hading legge sponen under tungen på den døde; slik ville han få vite sin skjebne. Hading gjorde slik hun sa, og den døde reiste seg og sa: «Hvem drar meg opp i dagen mot min vilje? En ulykke kommer over den som er skyld i min unyttige vandring opp Helveien, men du Hading skal komme frelst igjennom.»

Mer ble det ikke sagt, men neste natt ble Hardgreip drept av andre jotner, mens Hading klarte seg og senere drepte sin fars drapsmann Svipdag.

Volven Groa, hentet tilbake fra de døde av sin sønn Svipdag, fremfører tryllesanger for å verne sønnen.

Groa-galderet

Svipdag var selv en dødemaner. Groa-galderet i Den eldre Edda beretter om hvordan han påkalte den døde moren sin, volven Groa, med bønn om hjelp mot den onde stemoren sin, som tvang ham av gårde for å prøve å befri Menglød. Diktet er en oppramsning av de galderne - tryllesanger - moren hans bruker, da hun våkner til live og forsøker å beskytte sønnen mot farene underveis.

Hjadningekampen

Både Saxo og Snorre forteller om hjadningene, men emnet er eldre. På 800-tallet har Brage den gamle det med i et kvad. Det er kilden til kenninger fra 900-tallet der «kamp» blir kalt «Hognes uvær», mens et skjold kunne kalles «Hedins armers røde måne».

Da Frøya en morgen oppdaget at Brisingamen var stjålet, fattet hun straks mistanke til Odin, men han ville bare returnere smykket hvis hun lyktes med å få to mektige konger med 20 vasaller til å slåss uopphørlig, ved at de falne reiste seg igjen og fortsatte kampen. Det lovet Frøya, og iverksatte Hjadningekampen slik: Sagnkongen Hogne av Danmark hadde en datter, skjoldmøyen Hild. En dag ble hun bortført af havkongen Hedin Hjarrandesson, og kong Hogne skyndte seg etter med en stor flåte dit Hedin lå i havn. Hild kom ned til sin fars skip og bød ham en halsring som bot for kvinneranet. Hun syntes nok hun var mer verd enn dette, det syntes faren hennes også, men da Hedin kjapt tilbød mengder med gull som bot, svarte Hogne at det var for sent. Han hadde alt trukket sitt sverd Dåinsleiv (= Dødningearv), smidd av dvergene, og var det først trukket, måtte noen bøte med livet. Dermed begynte slaget so ble kjent som Hjadningekampen (= Hedinsmennenes kamp). Mennene sloss til mørket falt på, og kongene gikk om bord igjen. Men Hild var dødemaner, og hun ble hos de falne om natten og manet livet tilbake i dem. Neste morgen, da kongene møttes på slagmarken igjen, hadde de falne reist seg. Slik fortsatte det. Hjadningene kommer til å kjempe til ragnarok.

Ordet «hjadning» er avledet av navnet Hedin, noe som i seg selv viser at sagnet må være eldgammelt, og står svært nær myten om Odins einherjer som også gjenoppstår hver morgen til fornyet kamp. Personnavnet Hedin er det norrøne ordet hedinn (= skinn, pels), som i ulfhednar (= ulvepelser), Harald Hårfagres kjernetropper og hans navn på berserker.

Dronning Dagmar i folkevisen

Med tidligere tiders primitive metoder var det vanskelig å sikre seg at en person virkelig var død, så det hendte iblant at folk våknet til live igjen etter å ha ligget i koma. I folkevisen hører vi om Valdemar Seiers ektefelle, dronning Dagmar, som døde i barsel i 1212. Den fortvilte enkemannen tryglet de tilstedeværende om å samles i bønn for å kalle Dagmar til live igjen. Det lyktes, men i folketroen gleder ikke de døde seg over å bli hentet tilbake, og det gjorde ikke dronningen heller.

Dagmar reiste seg fra båren opp,

hennes øyne var blodig røde.

Hun hadde like fullt skaffet seg den overnaturlige kunnskapen man den gang ventet av de døde, og hun kom med sin spådom om kongens neste ekteskap (et råd han ikke tok til følge), før hun måtte tilbake:

Nå er det tid jeg farer herfra,

jeg får ikke lenger lide [dvs. bli].

Nekromantikere i fantastiske fortellinger

Nekromantikeren er en type magiker som er mye brukt i fantasy-historier. Der skildres de ofte som bleke, innelukkede og onde, selv om det også er eksempler på nekromantikere som har brukt evnene sine til å gjøre det gode. Et eksempel på dette finnes i fantasy-romanene Sabriel, Lirael og Abhorsen av Garth Nix.

Sauron, en ond trollmann i J. R. R. Tolkiens fantastiske fortellinger, kalles the Necromancer i den engelske originalversjonen av Hobitten.

Se også

• Trollmann
• Spådomskunst
• Nigromanti, svartekunst
• Spiritisme