Near Space Network

Near Space Network (NSN) er et verdensomspennende nettverk av bakkebaserte radiokommunikasjonsantenner og geostasjonære satellitter som brukes til kommunikasjon med satellitter, romfartøyer og andre objekter som går i bane i nærheten av Jorden. Nettverket kan kommunisere på en avstand av opp til omkring 2 millioner kilometer, noe som betyr at både Månen og Lagrange-punktene er innenfor rekkevidde.^[1] Near Space Network styres og administreres av NASAs Goddard Space Flight Center i Maryland, USA.

Nettverket benytter både statlige og kommersielle aktører. De geostasjonære TDRS-satellittene er NASAs, og (per 2023) er 8 av de 13 oppskutte fremdeles operative (7 i drift og én i reserve).^[2] Internasjonale deltagere omfatter per 2023 svenske SSC, norske KSAT og Sør-Afrikas SANSA.^[3]

Historie rediger

På midten av 1950-tallet (før NASA var opprettet) begynte USA å bygge antennenettverket Minitrack for å fange opp signaler fra USAs første satellitt. Imidlertid endte Minitrack i stedet opp med å følge Sovjetunionens - og verdens - første menneskapte satellitt, Sputnik 1 i 1957. Minitrack ble videreutviklet til Satellite Tracking and Data Acquisition Network (STADAN).

Med stadig mer avanserte satellitter - og USAs ambisjoner om bemannede romferder - Mercury-programmet, ble et nytt antennenettverk bygd, først kalt Mercury Space Flight Network (MSFN - senere omdefinert til Manned Space Flight Network). STADAN og MSFN vokste og ble mer omfattende, og ble begge brukt under Apollo-programmet - det ene til telemtri-data, og det andre til direktekommunikasjon (CapCom - Capsule Communicator). Australia bidro med flere bakkestasjoner, og stasjonen nær Honeysuckle Creek var den som mottok levende bilder av Neil Armstrongs første steg på månen under Apollo 11-ferden (antennen ble i 1984 flyttet til Tidbinbilla der Deep Space Network per 2023 har en av sine tre bakkestasjoner). I 1975 ble STADAN og MSFN slått sammen til Spaceflight Tracking and Data Network (STDN).

Begrensningene til bakkebasert radiokommunikasjon for kommunikasjon med objekter i lav jordbane (innenfor rekkevidde bare omkring 15% av omløpet) gjorde at NASA forsto at radiokommunikasjonen måtte ha radiolinker i rommet - nærmere bestemt i form av geostasjonære satellitter. I 1983 ble de første satellittene i Tracking and Data Relay Satellite (TDRS-systemet) skutt opp. Dette førte til at kommunikasjonssystemet på slutten av 1980-tallet ble delt opp i to nettverk; det rombaserte Space Network (SN) med TDRS-satellittene, og det (sterkt reduserte) bakkebaserte Ground Network (GN). Ground Network ble til Near Earth Network som i oktober 2020 ble slått sammen med Space Network (SN) og omdøpt Near Space Network.^[4]

Norsk deltagelse rediger

Svalbard satellittstasjon på Platåberget utenfor Longyearbyen

Kongsberg Satellite Services (KSAT) er bidragsyter i den kommersielle delen av nettverket. Selskapets bakkestasjoner på Svalbard, ved forskningsstasjonen Troll i Antarktis (TrollSat), og i Punta Arenas i Chile er per 2023 en del av Near Space Network.^[5]