Wikipedia

Nancy Reagan

skuespiller og tidligere førstedame i USA

Nancy Reagan (født som Anne Frances Robbins den 6. juli 1921 i New York City i New York, død 6. mars 2016 i bydelen Bel Air i Los Angeles i California[13][14]) var Ronald Reagans kone, og USAs førstedame da hennes mann var president mellom 1981 og 1989.

Nancy Reagan
FødtAnne Frances Robbins
6. juli 1921[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Manhattan
Død6. mars 2016[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (94 år)
Bel Air[5][6]
BeskjeftigelseFjernsynsskuespiller, filmskuespiller, selvbiograf, politiker, teaterskuespiller, jurist, forretningsdrivende, skuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedSmith College
Latin School of Chicago
Feinberg School of Medicine
Sidwell kvekerskole
EktefelleRonald Reagan (1952–2004)
FarKenneth Seymour Robbins[7]
MorEdith Luckett Davis[8]
BarnPatti Davis[8]
Ron Reagan[8]
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA[9]
GravlagtRonald Reagan president-bibliotek
UtmerkelserPresidentens frihetsmedalje (2002)[10]
Kongressens gullmedalje (2000)
Dana Award for Pioneering Achievement in Health and Education (1986)
CFDA Lifetime Achievement Award (1988)[11]
Los Angeles Times Women of the Year Silver Cup[12]
USAs førstedame
20. januar 1981 – 20. januar 1989
RegjeringRonald Reagan
ForgjengerRosalynn Carter
EtterfølgerBarbara Bush
Californias førstedame
3. januar 1967 – 6. januar 1975
RegjeringRonald Reagan
ForgjengerBernice Brown
EtterfølgerGloria Deukmejian
Signatur
Nancy Reagans signatur
Nancy Reagan på Commons

Før dét var Nancy Reagan Californias førstedame i ektemannens to perioder som guvernør der. Som USAs førstedame besøkte Reagan krigsveteraner, pensjonister og funksjonshemmede, og hun jobbet med en rekke veldedighetsorganisasjoner.

I 1980-årene, mens mannen hennes var president, var hun opptatt med å informere unge mennesker om narkotika og hvilke skadevirkninger den hadde på kroppen og på samfunnet.

Sammen med sin mann ble hun i 2000 tildelt Kongressens gullmedalje.[15] I 2002 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje.[16] Selv delte hun ut Ronald Reagans frihetsmedalje.

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Anne Frances Robbins ble født 6. juli 1921[17][18] ved Sloane Hospital for Women på Manhattan i New York[19][20] som eneste til bilselgeren Kenneth Seymour Robbins (1894–1972)[21] og hans hustru Edith Luckett (1888–1987), som var skuespiller.[22] Nancy Reagan bodde i Flushing, i Queens i New York, under sinr første to leveår.[23] Da hennes foreldre ble skilt straks etter hennes fødsel hadde de allerede vært separert en tid.[24]

I den periode hennes mor reiste omkring i USA for å finne jobb vokste Nancy opp i Bethesda i Maryland de seks kommende årene. Hun ble oppfostret av sin mors søster Virginia og hennes mann Audley Gailbraith.[25] Nancy har beskrevet savnet etter moren i denne tiden: «My favorite times were when Mother had a job in New York, and Aunt Virgie would take me by train to stay with her.»[26]

I 1929 giftet hennes mor seg med Loyal Davis (1896–1982), en høyt fremstående, politisk sett konservativ nevrokirurg som flyttet familien til Chicago.[17] Nancy kom godt overens med sin stefar;[27] hun skrev senere at han var «a man of great integrity who exemplified old-fashioned values».[28] Han adopterte henne formelt 1935,[17] og hun omtalte ham alltid som sin far.[27] Etter adopsjonen byttet hun navn til Nancy Davis (hun ble kalt Nancy fra hun ble født).[24] Hun gikk på The Latin School of Chicago (hun beskriver seg selv som en middelmådig elev) der hun tok eksamen i 1939, hvorpå hun begynte å studere ved Smith College i Massachusetts, der hun tok en eksamen med engelsk og drama som hovedemner i 1943.[22][29]

Skuespillerinne rediger

 
Nancy Davis poserer for fotografering, 1950.

Etter eksamen fikk Davis plass som selger i Chicago på Marshall Field's og som helsefagarbeider.[22] Med hjelp av noen av hennes mors kjente innen teaterverdenen, blant andre Zasu Pitts, Walter Huston og Spencer Tracy,[27] kunne hun imidlertid fortsette sin karriere som skuespiller.

Sin første rolle fikk hun i Pitts turné «Ramshackle Inn» i 1945,[17][22] som ble satt opp i New York. Hennes rolle var som Si-Tchun, en hoffdame[30] i Broadway-forestillingen «Lute Song», en musical om Orienten med Mary Martin og Yul Brynner.[22] Hun fikk rollen etter at produsenten sa til henne «You look like you could be Chinese.»[31]

Etter en vellykket prøvespilling[22] skrev hun syvårskontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer (MGM) i 1949;[17] hun sa senere at «Joining Metro was like walking into a dream world.»[32] Davis framtrådte i elleve større filmer, hun spilte vanligvis en lojal husmor,[33] en ansvarlig ung mor eller en stabil kvinne.[34] Hun beholdt sitt karrierenavn Nancy Davis etter at hun ble gift. Hennes skuespillerkarriere begynte med mindre roller i «The Doctor and the Girl» (1949) med Glenn Ford, fulgt av «East Side, West Side» med Barbara Stanwyck.[35] Hun spilte barnepsykolog i en film noir, «Shadow on the Wall» (1950) med Ann Sothern og Zachary Scott; hun ble beskrevet som «beautiful and convincing» av The New York Times-kritikeren A.H. Weiler.[36] Hun spilte i filmen «The Next Voice You Hear...» (1950), der hun var en gravid husmor som hører Guds stemme i radioen. Filmkritikeren Bosley Crowther fra The New York Times skrev at «Nancy Davis [is] delightful as [a] gentle, plain, and understanding wife.»[37] En senere kritiker roste Davis' overbevisende rolle som gravid kvinne, en rolle som mange andre filmer den gang ifølge kritikeren ikke klarte.[38] I 1951 spilte Davis sin favorittrolle,[39] i «Night Into Morning», en studie i sorg med Ray Milland. Crowther fra The Times' sa at Davis «does nicely as the fiancée who is widowed herself and knows the loneliness of grief,»[40] og en annen kritiker, Richard L. Coe fra The Washington Post sa at Davis «is splendid as the understanding widow.»[41] Davis forlot MGM 1952 i og begynte å søke etter roller med bredere spekter.[42] Kort etter spilte hun i science fiction-filmen «Donovan's Brain» (1953); Crowther sa at Davis, i rollen som en besatt vitenskapsmanns frustrerte og begymrede hustru, «walked through it all in stark confusion» i en «utterly silly» film.[43] Hennes siste rolle var i filmen «Hellcats of the Navy»' (1957), som sykepleieren Lieutenant Helen Blair, sammen med sin mann, som en kritiker kalte «a housewife who came along for the ride».[44] En annen kritiker skrev imidlertid at Davis spilte sine rolle godt, og «does well with what she has to work with».[45]

Forfatteren Garry Wills anser at Davis var en undervurdert skuespiller, fordi hennes begrensede rolle i «Hellcats» var den mest kjente.[34] Selv synes hun å ha nedtonet sine karrieremål. Ifølge PR-materiale fra MGM fra 1949 var hennes største ambisjon å ha et «vellykket og lykkelig ekteskap».[34] Noen tiår senere, i 1975, sa hun: «I was never really a career woman but [became one] only because I hadn't found the man I wanted to marry. I couldn't sit around and do nothing, so I became an actress.»[34] Ronald Reagans biograf Lou Cannon beskrev henne likevel som en pålitelig og solid skuespiller.[34] Etter sin siste film deltok hun i tv-produksjoner som «Wagon Train» og The Tall Man frem til 1962, da hun sluttet i bransjen.[35] Under sin karriere satt hun i styret for Screen Actors Guild i nesten ti år.[46]

Ekteskap og familie rediger

 
Nancy og Ronald Reagan på en båt, 1964.

Under sin skuespillerkarriere hadde Nancy Davis flere forhold med andre skuespillere i Hollywood. Hun kalte Clark Gable, som hun hadde et kort forhold med, den triveligste stjernen hun hadde truffet.[27] Den 15. november 1949 traff hun Ronald Reagan,[47] som da var ordfører for Screen Actors Guild. Hun var redd for at hun skulle forveksles med en annen skuespiller som var svartelistet i Hollywood, så hun kontaktet Reagan for hjelp.[27] De innledet et forhold som snart ble offentlig. En Hollywood-reporter reagerte på at de ikke omgikkes på nattklubbene og beskrev det som «romansen hos et par uten laster».[47] Reagan var skeptisk innstilt til ekteskap etter sin skilsmisse fra Jane Wyman i 1948 og traff forsatt andre kvinner.[47] Til slutt fridde han til Davis i parets favoritbås i restauranten Chasen's i Beverly Hills.[47] De giftet seg den 4. mars 1952. Seremonien, som fant sted i Little Brown Church i San Fernando Valley, var enkel for å ikke tiltrekke seg pressen.[48] De eneste gjestene var skuespilleren William Holden og hans hustru.[47][49] Parets første barn, Patricia Ann Reagan (mer kjent under sitt artistnavn Patti Davis), kom den 21. oktober 1952. Sønnen Ronald Prescott Reagan ble født seks år senere den 20. mai. Nancy Reagan ble også stemor till Maureen Reagan (1941-2001) og Michael Reagan (født 1945), som var Ronald Reagans tidligere barn med Jane Wyman.

 
Familien Reagan 1967, kort før Ronald Reagans tiltreden som Californias guvernør.

Ronald og Nancy Reagans forhold ble beskrevet som nært, ekte og intimt.[50] Som president og førstedame viste paret ofte sin kjærlighet åpent, noe en pressesekretær kommenterte: «De tok aldri hverandre som gitt. De sluttet aldri å kurtisere hverandre.»[51][52] Ronald kalte iblant Nancy «Mommy»; hun kalte ham «Ronnie».[52] Da Ronald Reagan kom på sykehuset etter mordforsøket på ham i 1981 skrev Nancy Reagan i sin dagbok, «Ingenting må skje med min Ronnie. Mitt liv skulle være over.»[53] I et brev til Nancy skrev Ronald: «Alt jeg verdsetter og liker;… alt sville være uten mening om jeg ikke hadde deg.»[54] I 1994 skrev Ronald Reagan: «Jeg har fått vite at jeg er en av millioner av amerikanere som kommer til å rammes av Alzheimers sykdom … Jeg ønsker bare at det var noe vis for meg å skåne Nancy for denne lidelse.»[51] I et intervju med Vanity Fair i 1998 sa Nancy: «Vårt forhold er veldig spesielt. Vi var svært forelskede og er det fortsatt. Når jeg sier at mitt liv begynte med Ronnie, så er det sant. Det gjorde det. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten ham.»[51] Nancy ble med tiden kjent for sitt fokuserte og oppmerksomme blikk, «the Gaze», som hun rettet mot sin mann under hans taler og opptredender.[55] Skuespilleren Charlton Heston beskrev Ronald Reagans død i juni 2004 som slutten av «den største kjærlighetsaffæren i det amerikanske presidentskapets historie».[51]

Filmografi rediger

  • The Doctor and the Girl (1949)
  • East Side, West Side (1949)
  • Shadow on the Wall (1950)
  • The Next Voice You Hear... (1950)
  • Night Into Morning (1951)
  • It's a Big Country (1951)
  • Talk About a Stranger (1952)
  • Shadow in the Sky (1952)
  • Donovan's Brain (1953)
  • Rescue at Sea (også Crash Landing—1955)
  • Hellcats of the Navy (1957)[35]

Litteratur rediger

  • Anthony, Carl Sferrazza (1991). First Ladies: The Saga of the Presidents' Wives and Their Power; 1961-1990 (Volume II). New York: William Morrow and Co.
  • Benze, James G., Jr. (2005). Nancy Reagan: On the White House Stage. United States of America: University Press of Kansas. ISBN 0-7006-1401-X.
  • Beschloss, Michael (2007). Presidential Courage: Brave Leaders and How They Changed America. New York: Simon & Schuster. ISBN 0-684-85705-7.
  • Cannon, Lou (2003). Governor Reagan: His Rise to Power. Public Affairs. ISBN 1-58648-030-8.
  • Klapthor, Margaret Brown (1999). Official White House China: 1789 to the Present. Harry N. Abrams. ISBN 0-8109-3993-2.
  • Reagan, Nancy (2002). I Love You, Ronnie: The Letters of Ronald Reagan to Nancy Reagan. United States: Random House. ISBN 0-375-76051-2.
  • Reagan, Nancy; William Novak (1989). My Turn: The Memoirs of Nancy Reagan. New York: Random House. ISBN 0-394-56368-9.
  • Reagan, Nancy (1980). Nancy: The Autobiography of America's First Lady. United States: HarperCollins. ISBN 978-0-688-03533-4.
  • Reagan, Nancy (1982). To Love a Child. United States: Bobbs-Merrill. ISBN 0-672-52711-1.
  • Schifando, Peter; J. Jonathan Joseph (2007). Entertaining at the White House with Nancy Reagan. New York: William Morrow. ISBN 978-0-06-135012-2.

Referanser rediger

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000016306, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 120478783[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, oppført som Nancy Davis, BNF-ID 16980947b[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b FemBio-Datenbank, oppført som Nancy Davis Reagan, geb. Anne Francis Robbins, FemBio-ID 22831, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.tmz.com, besøkt 6. mars 2016[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nytimes.com, besøkt 6. mars 2016[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 13. mars 2016, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.senate.gov, besøkt 12. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ geoffreybeenefoundation.com, besøkt 20. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ exploringlahistory.com, besøkt 29. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ «Nancy Reagan -- Dead at 94». www.tmz.com. Besøkt 6. mars 2016. 
  14. ^ «Former First Lady Nancy Reagan dead at 94». NY Daily News. Besøkt 6. mars 2016. 
  15. ^ «Congressional Gold Medal Recipients | US House of Representatives: History, Art & Archives». history.house.gov. Besøkt 6. mars 2016. 
  16. ^ «President Honors Recipients of the Presidential Medal of Freedom». georgewbush-whitehouse.archives.gov. Besøkt 6. mars 2016. 
  17. ^ a b c d e Nancy Reagan > Her Life & Times Arkivert 24. oktober 2006 hos Wayback Machine., Ronald Reagan Presidential Foundation. Hämtat 22 september 2007
  18. ^ Da Nancy skrev kontrakt med MGM angav hun fødselsdato 6. juli 1923, og "ble" to år yngre; et vanlig knep blant skuespillere i Hollywood den gang (se Cannon, Governor Reagan, s. 75). Dette førte til en del forvirring
  19. ^ Powling, Anne & John O'Connor & Geoff Barton, New Oxford English, Oxford University Press (1997), s. 79, ISBN 0-19-831192-3
  20. ^ Visse kilder angir feilaktig at hun ble født i Flushing eller ha blitt oppfostret på Manhattan.
  21. ^ Reagan, Nancy (1989), p. 66
  22. ^ a b c d e f First Lady Biography: Nancy Reagan Arkivert 9. mai 2012 hos Wayback Machine., National First Ladies Library. Hämtat 2 juni 2007
  23. ^ Talk and More Talk About Nancy (That One!) in Flushing, David Gonzalez, New York Times, 1991-04-12. Hämtat 29 oktober 2007.
  24. ^ a b Reagan, Nancy (1989), s. 67
  25. ^ The 'just say no' first lady, MSNBC, 18 februari 2004. Hämtat 16 oktober 2007
  26. ^ Reagan, Nancy (1989), s. 71
  27. ^ a b c d e The Biggest Role of Nancy's Life, Lally Weymouth, The New York Times Magazine, 26 oktober 1980. Hämtat 20 oktober 2007
  28. ^ Reagan, Nancy (1989), s. 74
  29. ^ Reagan, Nancy (1989), s. 82
  30. ^ «Lute Song». Internet Broadway Database. Besøkt 18. oktober 2007. 
  31. ^ Reagan, Nancy (1989), s. 85
  32. ^ Reagan, Nancy (1989), s. 88
  33. ^ «Biography for Nancy Davis». Turner Broadcasting System, Inc. 2007. Besøkt 17. oktober 2007. 
  34. ^ a b c d e Cannon, Lou (2003), ss. 75–76.
  35. ^ a b c «Nancy Reagan > Her Films». Ronald Reagan Foundation. Arkivert fra originalen 12. august 2007. Besøkt 8. mars 2007. 
  36. ^ A.H. Weiler (som «A. W.») (19. mai 1950). «Another View of Psychiatrist's Task». The New York Times. Besøkt 18. oktober 2007. 
  37. ^ Bosley Crowther (30. juni 1950). «'The Next Voice You Hear ...', Dore Schary Production, Opens at Music Hall». The New York Times. Besøkt 18. oktober 2007. 
  38. ^ Sindelar, Dave. «The Next Voice You Hear... (1950)». SciFilm. Arkivert fra originalen . Besøkt 17. oktober 2007. 
  39. ^ Reagan, Nancy (1989), s. 91
  40. ^ Bosley Crowther (11. juni 1951). «'Night Into Morning,' Starring Ray Milland as a Bereaved Professor, at Loew's State». The New York Times. Besøkt 18. oktober 2007. 
  41. ^ Richard L. Coe (9. juni 1951). «'Night Into Morning' Is Almost Excellent» (kostar). The Washington Post. Besøkt 9. februar 2008. 
  42. ^ Reagan's America: Innocents at Home. Doubleday. 1987. ISBN 0385182864.  s. 184.
  43. ^ Bosley Crowther (21. januar 1954). «' Donovan's Brain,' Science-Fiction Thriller, Has Premiere at the Criterion Theatre». The New York Times. Besøkt 20. oktober 2007. 
  44. ^ Erickson, Glenn (2003). «Hellcats of the Navy, review one». Kleinman.com Inc. Arkivert fra originalen . Besøkt 17. oktober 2007. 
  45. ^ Harper, Erick (2003). «Hellcats Of The Navy, review two». DVDVerdict. Arkivert fra originalen 18. februar 2008. Besøkt 17. oktober 2007. 
  46. ^ «Screen Actors Guild Presidents». Screen Actors Guild. Besøkt 8. mars 2007. 
  47. ^ a b c d e Cannon, Lou (2003), pp. 77–78.
  48. ^ «Noteworthy places in Reagan's life». The Baltimore Sun. 5. juni 2004. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 11. april 2007. 
  49. ^ «First Ladies: Nancy Reagan». The White House. Arkivert fra originalen 14. januar 2008. Besøkt 8. mars 2007. 
  50. ^ Beschloss, Michael (2007), s. 296
  51. ^ a b c d «End of a Love Story». BBC News. 5. juni 2004. Besøkt 21. mars 2007. 
  52. ^ a b Berry, Deborah Barfield (6. juni 2004). «By Reagan's Side, but her own person». Newsday. Besøkt 15. august 2007. 
  53. ^ Beschloss, Michael (2007), s. 284
  54. ^ «Reagan Love Story». NBC News. 9. juni 2004. Besøkt 25. mai 2007. 
  55. ^ «Up Next for Nancy Reagan: tending her Ronnie's flame». St. Petersburg Times. 13. juni 2004. Besøkt 8. mars 2007. 

Eksterne lenker rediger

  Wikiquote: Nancy Reagan – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nancy_Reagan&oldid=23545353»