Nahuatls ortografi

Nahuatls ortografi beskriver metodene og konvensjonene som har blitt tatt i bruk for å uttrykke variantene av nahuatl i et gitt skriftsystem, og settet av bokstaver, grafemer og diakritiske tegn som har blitt brukt til dette formålet.

Nahuatl har blitt skrevet med veldig ulike ortografier, siden ingen institusjon har styrt rettskrivninga. Dette gjelder fortsatt for klassisk nahuatl, som er et utdødd språk som er dokumentert i mange historiske kilder og i historisk litteratur, men rettskrivninga til de moderne dialektene av nahuatl styres nå av det meksikanske Secretaría de Educación Pública (Utdanningsdepartementet). De har imidlertid enkelte vanskeligheter med å sette ortografiske standarder ut i livet.

Denne artikkelen beskriver og sammenligner noen av de ulike transkripssjonssystemene for det fonologiske systemet i nahuatl som har blitt brukt opp gjennom åra.

Fonemer i klassisk nahuatl

Konsonanter

	Labiale	Alveolare	Palatale	Velare	Glottale
Plosiver	p	t		k / kʷ	ʔ
Frikativer		s	ʃ
Affrikater		tɬ͡ / ts͡	tʃ͡
Approksimanter	w	l	j
Nasaler	m	n

Vokaler

	Framre		Sentrale		Bakre
	Lang	Kort	Lang	Kort	Lang	Kort
Høy	iː	i
Midtre	eː	e			oː	o
Lav			aː	a

Ortografisk historie

Da spanjolene erobra Mexico, besto aztekernes skriftsystem for det meste av piktografer samt enkelte ideogrammer. Når det var nødvendig kunne de også bruke et syllabisk skriftsystem. Diego Durán skrev hvordan tlacuilòquê (kodeksmalerne) kunne gjengi en latinsk bønn med dette systemet, men det var vanskelig å bruke. Det aztekiske systemet var praktisk til å skrive ned stamtrær, astronimisk informasjon og skattelister, men det kunne ikke representere vokabularet til et muntlig språk på samme måte som skriftsystemene til europeerne eller mayaene kunne. Det aztekiske skriftsystemet var ikke ment for å skulle leses, men for å fortelles; kodeksene var hovedsakelig piktografisk lærehjelp, og lange tekster ble memorisert.

Spanjolene introduserte det latinske alfabetet, som da ble brukt til å skrive ned en stor mengde aztekisk prosa og poesi. Viktige leksikalske verker (for eksempel Alonso de Molinas klassiske Vocabulario fra 1571) og grammatiske beskrivelser (for eksempel Horacio Carochis Arte fra 1645) brukte varianter av denne ortografien.

Ortografien til klassisk nahuatl var ikke perfekt, og den ble brukt i mange varianter, delvis på grunn av dialektale forskjeller og delvis på grunn av ulike tradisjoner og preferanser som ble utvikla. Også den spanske ortografien var langt fra standardisert på denne tida. Selv om neste alle skrevne varianter av nahuatl i dag har en latinbasert ortografi, er det fremdeles store dialektale forskjeller, og betydelige diskusjoner angående hvordan man skal skrive ulike lyder. Noen av hovedspørsmålene er:

• Om man skal gjøre som i spansk og skrive /k/ av og til som <c> og andre ganger som <qu>, eller bare bruke <k>
• Hvordan man skal skrive /kʷ/
• Hva man skal gjøre med /w/, som varierer sterkt fra sted til sted, og til og med innen en enkelt dialekt
• Hvordan man skal skrive saltillo, som fonetisk er enten en glottal plosiv ([ʔ]) eller en [h], som har blitt stava både <j>, <h> og <'>, men som tradisjonelt ofte ble utelatt i når man skrev

Det er også flere andre spørsmål, blant annet:

• Om man skal representere vokallengden i skriftspråket, og i så fall hvordan
• Om man skal representere allofoner, lydvarianter, som høres annerledes ut enn spanske fonemer, og i så fall hvordan (spesielt varianter av o som ligger nær u)
• I hvilken grad den rettskrivninga som brukes for en variant skal tas i bruk for andre varianter

Historiske transkripsjonsmetoder

Da spanjolene begynte å transkribere nahuatl til det latinske alfabetet, brukte de, som naturlig er, den spanske ortografien som grunnlag for transkripsjonen. Lydene /tʃ͡/ (norsk <tsj>), /ʃ/ (norsk <sj>) og plosivene /p t k/ fantes både på spansk og nahuatl, men det spanske språket mangla både /ts͡/, /tɬ͡/ og den glottale plosiven /ʔ/.

Nahuatl ble dermed skrevet med en ortografi som ligna veldig på den spanske, med enkelte unntak:

• Trykket lå på nest siste vokal (bortsett fra når siste vokal var <c>).
• <x> representerte /ʃ/ (som den tidligere gjorde på spansk).
• <ll> representerte dobbel <l>.
• <tl> ble brukt for /tɬ͡/, en ustemt alveolar lateral affrikat. Dette er en lyd som ikke fins i noe europeisk språk, men som er vanlig i indianske språk i Nord- og Mellom-Amerika.
• Både <cu> og <uc> representerte /kʷ/.
• Både <hu> og <uh> representerte /w/.
• <h> som ikke var etterfulgt av <u> representerte det glottale stoppet /ʔ/.
• <z> representerte /s/ (som i latinamerikansk spansk).

I porstkoloniale tider hadde ikke nahuatl noen standardisert ortografi, og dokumenter fra den tida bruker veldig varierende ortografier:

• Både <u> og <o> representererte /o/.
• <u> alene kunne erstatte <uh> eller <hu> for å representere /w/.
• Den glottale plosiven ble noen ganger skrevet, og andre ganger ikke.
• Vokallengden ble noen ganger markert, og andre ganger ikke.
• Både <y> og <i> kunne representere vokalen /i/.
• Både <i> og <y> kunne representere konsonanten /j/.
• Bokstaven <ç> kunne bli brukt for å representere /s/.

Cariochis transkripsjon

I 1645 skrev jesuitten Horacio Carochi en grammatikk for klassisk nahuatl. For dette formålet utvikla han en ortografi, som var unik i den forstand at den markerte både vokallengden og det glottale stoppet (saltillo). Ortografien hans ble seinere brukt i arbeider og dokumenter av enkelte jesuitter, men fikk aldri sitt store gjennombrudd på grunn av at kong Karl II forbød bruken av indianske språk i sitt rike og den seinere utvisninga av jesuittene fra Ny-Spania i 1767.

Cariochis ortografi ble ytterligere modifisert av Michel Launey i hans grammatikk for klassisk nahuatl. Denne transkripsjonen viser vokallengden ved å legge til en makron over lange vokaler: <ā, ē, ī, ō>. Den viser også saltillo ved å markere den foregående vokalen med en grav aksent <à, ì, è, ò> hvis den forekkomer midt i et ord eller med en sirkumfleks aksent <â, î, ê, ô,> hvis den forekommer i slutten av et ord. Enkelte andre transkripsjoner skriver glottalt stopp som en <h>. Mange moderne varianter av nahuatl har imidlertid /h/ som et fonem istedenfor den glottale plosiven. Historiske kilder, og også transkripsjoner av dagens lingvister, bruker ingen standardisert transkripsjon og markerer ikke vokallengde eller saltillo i det hele tatt. Det er imidlertid essensielt å markere begge deler for å gi en riktig beskrivelse av klassisk nahuatl.

1900-tallet

På 1900-tallet tok det meksikanske utdanningsdepartementet i bruk et alfabet for sine tospråklige utdanningsprogrammer på landsbygda i Mexico, og denne beslutninga har hatt en del innflytelse. Dette systemet passer imidlertid ikke for alle varianter av nahuatl, på grunn av de fonologiske forskjellene mellom dem. Denne ortografien markerer ikke verken vokallengde eller saltillo, og bruker <j> for å representere lyden <h> i de dialektene som har denne lyden. Grafemet <k> brukes for lyden /k/, og /w/ skrives <u>.

Moderne ortografi

Nahuatl har ennå ikke fått en offisiell ortografi, og lingvistene jobber stadig med å utvikle en standard. I de seineste åra har det kommet en ny norm som blir brukt i de fleste ordbøker, læremidler og undervisning, og som skal danne grunnlaget for en offisiell rettskrivning. Denne rettskrivninga har som intensjon å følge det internasjonale fonetiske alfabetet i større grad, og å være en mer logisk transkribering av språket. Alfabetet består av følgende bokstaver:

a w ch e h i k ku l m n o p s t tl tz x y

Blant de 19 bokstavene finner man fire digrafer: <ch>, <ku>, <tz> og <tl>. Digrafene fungerer som de øvrige bokstavene, og representerer enkle fonemer. I og med at en digraf fungerer som én enkelt bokstav, har man forsøkt å unngå å bruke to bokstaver som også brukes i andre fonemer, for å unngå forvirring. Fonemet /ts͡/ er ikke summen av /t/ og /s/, og for å markere dette, skrives det ikke som <ts>, men som <tz>, ettersom <z> ikke forekommer alene i alfabetet. Fonemet /kʷ/ er heller ikke summen av /k/ og /w/, og man har derfor valgt å skrive det som <ku> (siden <u> ikke forekommer alene i alfabetet). Digrafen <ch> brukes til å skrive fonemet /tʃ͡/ ettersom <c> ikke representerer noe fonem alene. Man fant imidlertid ikke noe annet alternativ enn <tl> for å skrive fonemet /tɬ͡/, og har altså valgt å bruke denne digrafen selv om den består av to bokstaver som begge representerer et fonem når de står alene. Fonemene /w/ og /ʃ/ har i tidligere ortografier blitt uttrykt henholdsvis med digrafene <hu> og <sh>, men ettersom disse fonemene kan uttrykkes med enkle bokstaver (<w> og <x>) har man sett dette som en bedre løsning. Saltillo markeres med <h>, mens vokallengde ikke markeres i denne ortografien.

Denne ortografien brukes i artiklene om nahuatl i norskspråklige Wikipedia, bortsett fra når eksemplene kommer fra klassisk nahuatl, som er et utdødd språk og har en mer eller mindre innarbeida ortografi.

Nahuatlspråklige Wikipedias ortografi

Wikipedia på nahuatl bruker en ortografi som bygger på Carochis klassiske ortografi, men bruker en <h> istedenfor aksenter for å markere saltillo. Makron blir brukt for å markere lange vokaler. Mange utenlandske bokstaver, slik som <b> og <k>, brukes bare for å skrive utenlandske navn. <cu> uttrykker fonemet /kʷ/, og <hu> uttrykker fonemet /w/. <cu> og <hu> kan også skrives som henholdsvis <uc> og <uh>.

Alfabetet som brukes består av 25 bokstaver og er som følger:

a c ch cu e hu i l m n o p qu t tl tz x y z ā ē ī ō ll h

Se også

• Nahuatl
• Nahuatls grammatikk
• Ortografi

Litteratur

• Canger, Una. 2002. "An Interactive Dictionary and Text Corpus for Sixteenth- and Seventeenth-Century Nahuatl." in Making Dictionaries – Preserving Indigenous Languages of the Americas. Ed. William Frawley, Kenneth Hill, and Pamela Munro. University of California Press.
• Canger, Una. 1990. Review, An Analytical Dictionary of Nahuatl (Karttunen). International Journal of American Linguistics 52. 188-196.
• Carochi, Horacio. 1645. Arte de la Lengua Mexicana con la Declaracion de los Adverbios Della (Gjenopptrykt Mexico, 1759, 1892). Faksimileutgave av Ruyz, Mexico, 1645.
• Croft, Kenneth. 1951. Practical Orthography for Matlapa Nahuatl. International Journal of American Linguistics 17. 32-36.
• Launey, M. 1979. Introduction à la Langue et à la Littérature Aztèques t.1: Grammaire. Paris: L'Harmattan.