NS-Tötungsanstalt Hadamar

NS-Tötungsanstalt Hadamar var en institusjon som ble benyttet av det nasjonalsosialistiske eutanasiprogrammet Aktion T4. Massedrapene fant sted i den gamle bygningen til den nåværende psykiatriske klinikken vitos Hadamar ved Mönchberg i Hadamar i Hessen.

Minnestein over de drepte ved NS-Tötungsanstalt Hadamar.
Adolf Wahlmann og Karl Willig etter arrestasjonen i april 1945.

Idag står det en minnesmerke over ofrene for disse forbrytelsene i Mönchberg.

Beskrivelse rediger

Mellom januar 1941 og mars 1945 ble omkring 14 500 funksjonshemmede og psykisk syke avlivet i gasskamre, gjennom dødelige injeksjoner og medikamenter, såvel som gjennom utsultinger.

Første fase rediger

Et antall ofre på mer enn 10.000 mennesker omfatter den første fase av Aktion T4 i Hadamar. De innbragte ble gasset ved karbonmonoksid og etterpå kremert. Ettersom de ble bragt til Hadamar i busser, kanskje hundre personer om dagen, og røyken fra krematoriene etterhvert fikk lokalbefolkningen til å gjette seg til hva som foregikk, ble det snart stor forskrekkelse blant vanlig folk.

Denne fase ble avsluttet ved anordning fra Adolf Hitler datert 24. august 1941. Protester fra den katolske kirke bidro til stengningen. Også biskop Antonius Hilfrich, i hvis bispedømme Hadamar lå, hadde sendt et protestskriv til Riksjustisministeriet.

Annen fase rediger

Etter en tid gjenopptok man imidlertid i det stille, mer forsiktig, drapsvirksomheten. I denne andre fasen mistet ca 4.500 mennesker livet. Ut i 1942 begynte man å drepe «uønsket» liv. Residerende leger og ansatte, ledet av sykepleiersken Irmgard Huber, drepte flertallet av disse senere ofre direkte. Blant ofrene var tyske funksjonshemmede pasienter, mentalt forvirrede eldre fra utbombede områder, «halvjødiske» barn fra pleieinstitusjoner, psykisk eller fysisk syke tvangsarbeidere og deres barn, tyske soldater og utenlandske Waffen-SS-soldater antatt psykisk uhelbredelige. De aller fleste av ofrene fikk dødelige overdoser av medikamenter som Luminal, Veronal eller injeksjoner med Morfin-Skopolamin eller rett og slett luft; noen andre døde av villet pleieunnlatelse det vil si stort sett sultet i hjel.

Ansvarlige leger rediger

Rettegang rediger

Mellom den 8. og 15. oktober 1945 ble Hadamarprosessen gjennomført mot syv personer avr anstaltens personale.

Navn Verv Dom
Alfons Klein Administrasjonssjef Dødsstraff; henrettet 14. mars 1946
Adolf Wahlmann Lege Livstids fengsel
Heinrich Ruoff Sykepleier Dødsstraff; henrettet 14. mars 1946
Karl Willig Sykepleier Dødsstraff; henrettet 14. mars 1946
Adolf Merkle Administrasjion 35 års fengsel
Irmgard Huber Sykepleierske 25 års fengsel
Philipp Blum Administrasjon 30 års fengsel

Litteratur rediger

  • Lilienthal, Georg: Der Gasmord in Hadamar, in: Neue Studien zu nationalsozialistischen Massentötungen durch Giftgas. Historische Bedeutung, technische Entwicklung, revisionistische Leugnung. Herausgegeben von Günter Morsch und Bertrand Perz unter Mitarbeit von Astrid Ley (Schriftenreihe der Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten, Band 29), Berlin 2011, S. 140–152. ISBN 978-3-940938-99-2.
  • Dorothee Roer, Dieter Henkel (Hrsg.): Psychiatrie im Faschismus. Die Anstalt Hadamar 1933–1945 Psychiatrie Verlag, Bonn 1983, ISBN 3-88414-079-5.
  • Wulf Steglich, Gerhard Kneuker (Hrsg.): Begegnung mit der Euthanasie in Hadamar, Psychiatrie-Verlag 1985, ISBN 978-3-88414-068-0 / Neuauflage Heimdall Verlag 2013, ISBN 978-3-939935-77-3.
  • Gerhard Baader, Johannes Cramer, Bettina Winter: „Verlegt nach Hadamar“. Die Geschichte einer NS-„Euthanasie“-Anstalt. Begleitband zu einer Ausstellung des Landeswohlfahrtsverbandes Hessen; Historische Schriftenreihe des Landeswohlfahrtsverbandes Hessen, Kataloge Band 2; Landeswohlfahrtsverband Hessen, Kassel 1991, ISBN 3-89203-011-1.
  • Peter Chroust u. a. (Hrsg.): „Soll nach Hadamar überführt werden“. Den Opfern der Euthanasiemorde 1933 bis 1945 (Ausstellungskatalog), Mabuse, Frankfurt am Main 1989, ISBN 3-925499-39-3.
  • Uta George, Stefan Göthling (Hrsg.): Was geschah in Hadamar in der Nazizeit? Ein Katalog in leichter Sprache, Ausstellungskatalog der Gedenkstätte Hadamar 2005. (= Geschichte verstehen, Band 1)
  • Uta George u. a. (Hrsg.): Hadamar. Heilstätte – Tötungsanstalt – Therapiezentrum, Marburg 2006, ISBN 978-3-89445-378-7. (Historische Schriftenreihe des Landeswohlfahrtsverbandes Hessen: Quellen und Studien, 12)
  • Uta George: Kollektive Erinnerung bei Menschen mit geistiger Behinderung. Das kulturelle Gedächtnis des nationalsozialistischen Behinderten- und Krankenmordes in Hadamar. Eine erinnerungssoziologische Studie. Klinkhardt, Bad Heilbrunn 2008. ISBN 978-3-7815-1649-6, (Zugleich Dissertation an der Universität Gießen 2007).
  • Kurt Nowak: «Euthanasie» und Sterilisierung im «Dritten Reich». Die Konfrontation der evangelischen und katholischen Kircke mit dem Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses under der «Euthanasie»-aktion (=Arbeiten zur Geschichte des Kirchenkampfes Erg.R.Bd.12), 3.Aufl., Göttingen 1984
  • Marcus Stiglegger (Hrsg.): Birthe Klementowski: Stille/Silence. Euthanasie in Hadamar 1941–1945. Berlin 2010, ISBN 978-3-86505-195-0.
  • Peter Sandner: Verwaltung des Krankenmordes. Der Bezirksverband Nassau im Nationalsozialismus, Psychosozial-Verlag, Gießen 2003, ISBN 978-3-89806-320-3 (= Historische Schriftenreihe des Landeswohlfahrtsverbandes Hessen: Hochschulschriften, 2)