Myting
Myting (trolig av lat. mutare i betydningen mutere som betyr endre, skifte eller bytte) eller fjærfelling viser til prosessen med å felle gamle fjær til fordel for nye hos fugler. Myting tilsvarer hamskifte hos andre dyr.
Ferdig utvokste fjær er døde strukturer som gradvis slites og derfor trenger fornying. Flertallet fuglearter bytter derfor ut fjæra årlig, selv om noen arter kan myte flere ganger om året. Mange arter myter fjærene i tiden rett etter hekkingen. Noen arter myter hele fjærdrakten på en gang, eller kun flygefjærene, og blir flygeudyktige for en tid, mens andre arter myter fjærene i et bestemt mønster for å unngå å bli flygeudyktige. Noen bytter for eksempel ut en og en fjær gjennom hele året, slik at det kan gå flere år før hele fjærdrakten er byttet ut. Store rovfugler er et eksempel på det siste.[1]
Pingviner er flygeudyktige sjøfugler som myter hele fjærdrakten på en gang. Under mytingen (typisk 3-4 uker) mister imidlertid pingvinene flyteevnen og må oppholde seg på land. Siden pingviner ernærer seg i sjøen taper vekten seg kraftig i denne perioden. For noen arter kan vekttapet utgjøre mer enn 50 prosent.
Gjess og ender er eksempler på arter som myter alle flygefjærene samtidig og blir flygeudyktige for en periode (typisk 3–7 uker).[1]
Ryper er et eksempel på arter som myter flere ganger årlig, i det artene bytter mellom sommerdrakt og vinterdrakt. Om våren blir de spraglete etter en delvis fjærfelling, mens de blir hvite utpå høstparten etter en fullstendig fjørfelling.[1]
Spurvefugler er et eksempel på arter som bytter ut fjærdrakten etter et bestemt mønster og forblir flygedyktige under mytingen.
Referanser rediger
- ^ a b c Hogstad, Olav. (2016, 20. mai). Fjærfelling. I Store norske leksikon. Hentet 13. august 2016 fra https://snl.no/fj%C3%A6rfelling.
Eksterne lenker rediger
