Muhammad Ahmad
Muhammad Ahmad ibn Abd Allah al-Mahdi (arabisk: محمد بن السيد عبد الله بن فحل, Muhammad bin as-Sayyid ʿAbdallāh ibn Fahl, eller Muḥammad Aḥmad b. as-Sayyid ʿAbd Allāh b. Faḥl; født 12. august 1844 på niløyen Labab ved Dunqula i dagens Sudan, død 22. juni 1885 i Omdurman) var en muslimsk opprørsleder for Mahdistopprøret i Sudan. Han var sterk motstander av den egyptiske overhøyhet i landet, og hadde som mål å gjøre slutt på det utenlandske styre og opprette en ren muslimsk stat. Han erklærte seg i 1881 som mahdi, direkte etterkommer etter Muhammed, og hans religiøse bevegelse var opphavet til en bred nasjonal oppstand i 1883. Store deler av Sudan kom under opprørernes kontroll, og i 1885 ble hovedstaden Khartoum inntatt. Al-Mahdi døde samme år, og hans etterfølgere led nederlag for de britiske styrker i 1898. Hans tilhengere ble kalt mahdier eller dervisjer.
| Muhammad Ahmad | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. aug. 1844[1][2][3][4] Dongola | ||
| Død | 22. juni 1885[1][5][2][3] (40 år) Khartoum | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, teolog, militær leder, motstandskjemper, slavehandler | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Sultanatet Darfur Khedivatet Egypt Mahdist Sudan | ||
| Gravlagt | Umm Durmān The Mahdi's tomb | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Muhammed Ahmed ble født i det som den gang var Egypt, fikk undervisning på en skole i Kairo og ble ansatt som skatteoppkrever i Sudan. En strid med guvernøren fikk ham til å forlate tjenesten, hvorpå han takket være vellykkede forretninger med slaver, elfenben og strutsefjær blev den ledende mann blant Sudans mektige slavehandlere.
Opprørsleder, mahdi rediger
Muhammed Ahmed gjorde seg først mer bemerket ved å gå i opposisjon mot datidens ledere ved å kreve streng etterfølgelse av gjendende forbud mot sang, dans og andre verdslige adspredelser. En voksende skare tilhengere samlet seg rundt ham.
Han begynte med sin religiøse forkynnelse å forene religion medlivlig politisk agitasjon i det på grunn av alle slags misforhold gjærende egyptiske Sudan og fremtrådte til slutt som mahdi og imam.
Etter at den egyptiskstøttede myndighetene forgjeves hadde forsøkt å arrestere ham, foretok han i 1881 etter profeten Muhammeds mønster en hijra (flukt) fra Abba til det sørlige Kordofan. Han stod snart, med sin religiøse forkynnelse, som samlende for de mange forskjellige uroelementer, og ble leder for et virkelig opprør, det såkalte mahdistopprøret. Etter erobringen av Khartoum, der den britiske general Charles George Gordon falt, hadde Muhammed Ahmad sitt høykvarter i Omdurman, som hersket over så godt som hele det egyptiske Sudan.
Ahmads død og ettermæle rediger
Han døde imidlertid av tyfus få måneder etter. Hans etterfølger lot reise staselige gravbygningen (kubba) til Ahmads ære, men dette ble ødelagt ved Omdurmans erobring av Herbert Kitchener i september 1898 for ikke å bli et samlingspunkt for mahdistene. Ahmands knokler ble brent, og asken kastet i Nilen.
Til sin etterfølger hadde Ahmad utsett kalif Abdullah ibn Seijid Muhammed av baggara-stammen. Denne stammens krigerske skarer hadde vært hans sterkeste støttespillere. Abdullah var den som sørget for å reise gravmæle over Ahmad.
Muhammeds Ahmads lære inneholdt foruten visse rituelle regler krav om streng verdensforsakelse, særskilt hva gjaldt alkohol, tobakk, sang og dans. Han oppfordret ivrig til giftermål blant sine tilhengere. Fremfor alt krevde han ubetinget tro på hans guddommelige oppdrag, og undertrykte de religiøse studier som kunne gi anledning til tvil om denne. Avvikelser fra hans påbud ble grusomt straffet. Hans blodige velde innebar ikke noen ny stat i det ulykkelige Sudan, hvis tilstand tvert i mot ble forverret ved de seirendes ville fremferd.
Under sin tidligere livsbane har han blitt skildret en virkelig imponerende person, men fra sin asketiske forkynnelse synes han etter hvert å ha avveket grundig, og særlig under den korte glansperioden etter Khartoums fall sies hans liv å ha vært den orientalske despotens av vanlig type.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som al-Mahdi, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/al-Mahdi-Sudanese-religious-leader, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Prabook, Prabook-ID 1344236[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Mahdi, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mahdi, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Muhammad Ahmed, Find a Grave-ID 9506208, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Slatin Pasja: Feuer und Schwert im Sudan. F.A.Brockhaus, Leipzig, 1896
- Arnold Höllriegel: Die Derwischtrommel - Das Leben des erwarteten Mahdi. Wegweiser Verlag Berlin. 1931.
- Donald Feathertone: Omdurman 1898. Osprey, London 1993, ISBN 1-85532-368-0.
- Winston S. Churchill: Kreuzzug gegen das Reich des Mahdi. Eichborn, Frankfurt am Main 2008, ISBN 978-3-8218-6204-0, (Die Andere Bibliothek 282), (original: The River War. A Historical Account of the Reconquest of the Soudan. London 1899).
- Peter Clark: The Battle of Omdurman in the Context of Sudanese History. In: Edward M. Spiers (Hrsg.): Sudan. The Reconquest Reappraised. Frank Cass Publishers, London 1998, ISBN 0-7146-4749-7, S. 202–222.
- Ralf Höller: Mohammed Achmed. Islamische Fundamentalisten im Lande des Mahdi. Derselbe in: Der Kampf bin ich. Rebellen und Revolutionäre aus sechs Jahrhunderten. Seite 189 ff., Aufbau TB 8054, Berlin 2001, ISBN 3-7466-8054-9.
- Fabian Leonard Lindner: Der Mahdi-Aufstand: Ein zerrissenes Land unter dem Banner des Islam. AV Akademikerverlag, Saarbrücken 2014, ISBN 978-3-639-47313-1.
- Robin Neillands: The Dervish Wars. Gordon and Kitchener in the Sudan 1880 – 1898. John Murray Publishers Ltd., London 1996, ISBN 0-7195-5631-7.
- Wilfried Westphal: Sturm über dem Nil. der Mahdi-Aufstand, aus den Anfängen des islamischen Fundamentalismus. Parkland, Sigmaringen 1998, ISBN 3-89340-025-7.
- John Obert Voll: The Sudanese Mahdi. Frontier Fundamentalist. In: International Journal of Middle East Studies 10, 1979, ISSN 0020-7438, S. 145–166.