Mot Dag
Mot Dag var et norsk tidsskrift utgitt fra 1921 til 1936, og en kommunistisk organisasjon med samme navn.
| Mot Dag | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Stiftet | 1921 | ||
| Land | Norge | ||
| Medlemmer | Ca. 200 | ||
Det ble etablert i 1921 etter initiativ fra Erling Falk, dels med utspring i debattfora i det sosialdemokratiske studentting i Oslo (senere Studentenes Kommunistorganisasjon); dels fra en Falk-ledet studiesirkel som fra 1919 involverte Viggo Hansteen, Axel Sømme, John Hazeland og Arnold Hazeland. Første redaktør var Sigurd Hoel.[trenger referanse]
Mot Dag var et kollektivt medlem i Det norske Arbeiderparti fra mars 1922 til august 1925, men ble ekskludert etter en rekke uoverensstemmelser. I årene 1927–29 var Mot Dag med i Norges Kommunistiske Parti. Viggo Hansteen var en av meget få medlemmer som ble i NKP da Mot Dag brøt ut.[trenger referanse]
Mot Dags rolle innenfor Ap toppet seg i 1923 da partiet kjempet for sin uavhengighet av Tredje Internasjonale (Komintern) og de 21 opptaksvilkårene - «Moskvatesene». Komintern erkjente at Mot Dag var en opposisjon i Ap, selv om Mot Dag selv på mange måter var oppbygd etter leninistisk modell, ble ledet i kampen ut fra de samme prinsippene. I desember 1922 uttalte Kominterns utsending i Norge, Karl Radek, at han ønsket å se Erling Falk kastet i graven med «knuste knokler». Og det stemte at Falk, i likhet med Martin Tranmæl, var et samlingspunkt i opposisjonen mot Moskva.[1]
Organisasjonen hadde på det meste ca. 200 medlemmer, og da den ble oppløst i 1936, hadde den omtrent 100.[2] Det kan ha svekket bevegelsen at Falk skal ha sagt at kvinner har «mindre hjernevekt» enn menn, og lenge ble kvinner holdt utenfor foreningen. I Mot Dag kom man til enighet gjennom diskusjon, ikke avstemning. Trygve Bull fremholdt i sin bok Mot Dag og Erling Falk fra 1955 at Mot Dag minnet om jesuittordenen med en streng indre disiplin, tilbaketrekning fra den omverden som skulle bekjempes, og hensynsløsheten man la for dagen for å nå målet.[3] Bevegelsen ble beskrevet som en «munkeorden basert på svart magi».[4] Det var Falks interesse for den polske sosiologen Gumplowicz og hans form for svart magi det var snakk om. Frem til Wall Street-krakket i 1929 hadde ingen i Mot Dag lest Karl Marx. Falk var derimot opptatt av John Maynard Keynes og hans uttalelser om følgene av Versaillesfredens vilkår.[5]
På midten av 1930-tallet gjorde Mot Dag et mislykket forsøk på å etablere et nytt arbeiderparti. Etter at den karismatiske lederen Erling Falk ble syk, tok senere leder for Stortingets finanskomité Trond Hegna over den faktiske ledelsen. Mot Dag ble lagt ned i 1936, og de fleste medlemmene fulgte den interne parolen om å melde seg inn i Arbeiderpartiet.[trenger referanse]
De tilknyttede ble kalt «motdagister».[6] Mange kjente forfattere, intellektuelle og senere ledende politikere og embedsmenn var blant dem. Av disse kan nevnes filmregissøren Olav Dalgard, forfatterne Odd Eidem, Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Inger Hagerup, for øvrig en av de få kvinnene som var tilknyttet Mot Dag, senere sjef for Norges militære etterretning Vilhelm Evang, senere sjef for Overvåkingspolitiet Asbjørn Bryhn, senere helsedirektør Karl Evang (formann 1931-) og sosialøkonom (senere professor) Johan Vogt, som sammen med Falk sto bak den første oversettelsen av Kapitalen til norsk. Legen Carl Viggo Lange var med i Mot Dag og ble internert av okkupasjonsmakten under krigen.[trenger referanse]
I 1930 etablerte man[hvem?] Fram forlag, delvis for å gi ut Arbeidernes Leksikon (1933).
Etter den andre verdenskrig var mange av medlemmene ledende i norsk politikk og kulturliv. Norges tre første etterkrigsstatsministre Einar Gerhardsen, Oscar Torp og John Lyng var alle på et tidspunkt med i Mot Dag. Det var også Gro Harlem Brundtlands far, forsvarsminister Gudmund Harlem, Arbeiderpartiets mangeårige partisekretær Haakon Lie, som i likhet med Torp og Gerhardsen ble værende i Arbeiderpartiet da Mot Dag ble ekskludert, Oslos mangeårige ordfører Brynjulf Bull og den senere vesttyske forbundskansler Willy Brandt.[trenger referanse]
Willy Brandt ble kjent med Falk i Oslo, og det tok Brandt ett år å frigjøre seg igjen.[7] «Den gang – og senere – kunne jeg iaktta hvordan sadistiske tendenser kan få sine sublimerte utløp og masochistiske behov hos andre kan tilfredsstilles i et politisk fellesskap. Slike psykiske mekanismer bør avdekkes.»[8] «Det var to ting han hadde til felles med Martin Tranmæl – dette unaturlige forholdet til kvinner, og en dyp gjensidig aversjon.» Våren 1935 trakk Brandt seg bort fra Mot Dag, men fortsatte å ha kontakt med enkeltpersoner i bevegelsen.[9]
Referanser rediger
- ^ https://leksikon.org/art.php?n=1784 Erling Falk
- ^ http://www.leksikon.org/art.php?n=1784 Mot Dag
- ^ Berntsen, Harald: «Erling Falk» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 2. mai 2022 fra [1]
- ^ https://leksikon.org/art.php?n=1784 Mot dag
- ^ Berntsen, Harald: «Erling Falk» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 2. mai 2022 fra [2]
- ^ (no) Mot Dag i Det Norske Akademis ordbok
- ^ [3] Willy Brandt om Erling Falk
- ^ Willy Brandt: Frihet til venstre (s. 83), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-09068-7
- ^ Willy Brandt: Frihet til venstre (s. 84)
- ^ Odd Eidem: «See you later», Zikzak, forlaget Cappelen, Oslo 1983, ISBN 9788202097332
Litteratur rediger
- Trygve Bull, Mot Dag og Erling Falk, Cappelen, 1955
- Trond Hegna, Min versjon, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1983, ISBN 82-05-13027-2
- Trygve Bull og Trond Hegna (red.), Mot dag – Artikler i utvalg, Pax Forlag, Oslo, 1966
- Bentzen, Geir, The ’Mot Dag’ Association, i Socialist History Journal, 2002, gjengitt på Universitetet i Oslos nettsider