Mongolenes hemmelige historie

Mongolenes hemmelige historie (samtidig mongolsk: Mongγol-un niγuca tobčiyan) er en bok som er skrevet av en ukjent forfatter for den kongelige mongolske familie en gang etter Chingis Khaans død i 1227 e.Kr., kanskje rundt 1240 e.Kr.

Oppsettet for en kinesisk utfaver fra 1908 av Mongolenes hemmelige historie. Mongolsk tekst i kinesisk transkripsjon, med gloser forklari til høyre for hver rekke.

Mongolenes hemmelige historie eksisterer ikke lenger i noen original utgave. Den ble sannsynligvis opprinnelig skrevet med uyghursk skrift, men de overlevende kopiene har alle opprinnelse i en kinesisk avskrift/oversettelse fra 1300-tallet. Mongolenes hemmelige historie betraktes som mongolenes første litterære verk. Boken er også den eneste samtidige nedskrivning om Chingis Khaans liv. Verket er den eneste direkte kilden vi har til kunnskap om mongolenes liv i middelalderen. Derfor er boka en uvurderlig kilde for historikere, lingvister, etnografer og etnologer.

Boken

Mongolenes hemmelige historie ble oversatt og omskrevet med kinesiske skrifttegn fra originalen, som trolig enten var skrevet med mongolsk skrift, uyghursk skrift, eller 'phags-pa-skrift. Kun et lite mindretall mener at boken også opprinnelig ble skrevet med kinesiske skrifttegn. Kopien ble laget en gang på 1300-tallet og inneholder mongolsk tekst i en kinesisk fonetisk avskrift og samtidig også en kinesisk oversettelse. Lingvistisk er mongolsk språk i den altaiske språkfamilien og er i slekt med tyrkiske språk.

Innholdet

Chingis Khaan, eller Temüjin, som var det navnet foreldrene ga ham, ble født våren 1162. Det har blitt tolket som et viktig varsel om hans storhet, at det nyfødte barnet holdt en stor klatt blod i den ene hånden. Da Temüjin var tre eller fem år gammel ble han overlatt til en annen klan, idet familien skiftet leirplass.

Da Temüdsjin var åtte år ble han gjenforenet med familien sin. Temüjins far, Yesügei, beordret ham til å lete etter en hustru. Slik ble Temüjin forlovet med Bourtai. Etter mongolsk skikk begynte Temüjin å arbeide for svigerforeldrene. Slik skulle han betale brudeprisen, noe som tilsvarte flere års arbeid. Da Temüjins far ble drept av tartarene ble Temüjin ble hentet for å være tilstede ved farens begravelse. Temüjin, hans mor Hoelin og resten av familien hans ble utstøtt av klanen ved farens død. Derfor måtte Temüjin hjelpe sin mor med å brødfø familien ved å jakte på rotter og hunder, og fiske ved hjelp av fiskekroker laget av nåler hans mor sydde med.

Temüjin inngikk en allianse med adelig gutt, en fjern slektning på farens side, skjønt Temüjin selv ble ansett som «svart-beinet», en av folket. Da Temüjins eldre halvbror Begter ønsket å inngå ekteskap med Temüjins mor, hvilket var tillat i henhold til mongolsk lov, sammensverget Temüjin og en yngre bror seg og myrdet Begter Dermed brakte Temüjin morens raseri over seg, men ble på samme tid familiens overhode.

Mellom 10 og 15 år gammel ble Temüjin erklært lovløs blant mongolene. Han ble senere tatt til fange. Han fikk til straff å bære et tungt åk av tre rundt nakken, mens han ble sendt fra familie til familie i den aristokratiske klanen Tayichiud, som hadde fanget ham. Tayichiud-klanen var ansvarlig for å holde ham fanget og forbedre ham, om mulig. En tjener av klanen fattet sympati for ham og stelte sårene som det gnagende åket ga ham. Da Temüjin rømte fra fangenskapet ved å bruke åket som et våpen, holdt familien hans ham skjult, deretter ga ham mat og en hest til å flykte med.

Da Temüjin var rundt 16 år, dro han for å kreve sin hustru Börte. Det fikk han, med svigerforeldrenes velsignelse. Börte hadde nemlig blitt for gammel til å giftes bort til god pris. Hennes far var glad for å få henne bortgiftet, og hun var fornøyd med Temüjin som ektemake. Temüjin brukte medgiften han fikk til en jakke av sabel, som en gave for vinne allianse med Torghil, eller Ong-klanen.

Da Temüjin var rundt 18 år ble Börte kidnappet av den samme klanen som hans mor var blitt utstøtt fra. Temüdsjin erklærte krig mot klanen, i allianse med Ong-klanen.

Da Temüjin var rundt 20 år inngikk han en allianse med Jamuka. Alliansen holdt seg likevel ikke, ettersom Jamuka forventet at Temüjin og hans klan ville underkaste seg. Temüdsjin nektet å være underdaning, og løsrev seg fra sin anda, eller halvbror, med sin familie og andre tilhengere. Splittelsen skapte en borgerkrig mellom nomadene i det området som vi i dag kaller Mongolia.

Da Temüjin var 27 år tok han tittelen khan, høvding, over mongolene, og etter at et større antall aksepterte tittelen begynte han å etablere et nytt politisk system, et system som belønnet lojalitet og talent framfor familie og venner. Dette førte til at det ble krig med Jamukha. Jamukha slo hardt ned på Temüjins tilhengere, med den unnskyldningen at Jamuka hevnet tyveri av kveg. Men dette skaffet Temüdsjin sympati hos de øvrige mongolene.

Da Temüjin var 33 år gikk han og Ong Khan til et angrep på tartarene. Angrepet skjedde først og fremst fordi mongolene hadde en handelsavtale med jurkinene, som konkurrerte med tartarene. Alliansen med jurkinene ble av kort varighet. Temüjin gikk til angrep på dem, ødela hæren deres og tok kvinner og barn til fange.

Da Temüjin var 35 år erklærte Jamukha seg for khan, og de to, Jamukha og Temüjin, gikk inn i et motsetningsforhold til døden.

Forskningshistorie

Kunnskapen om denne boken var stort sett ukjent inntil en russisk munk og sinolog, Palladij Kafarov, som var ved den russisk-ortodokse kirkes misjon i Kina, kom over boken. I 1866 oversatte han, med betydelige vanskeligheter, den kinesiske delen til russisk. Navnet på den russiske oversettelsen var «Старинное монгольское сказание о Чингис-хане» (En gammel mongolsk fortelling om Chingis Khaan). Den ble utgitt i Leningrad (dagens St. Petersburg) i 1941, i Berlin i 1948, og Paris i 1949.

Omkring år 1900 kom den japanske historiker Naka i besittelse av en kopi hele teksten til den hemmelige historie, og fremla en kommentert japansk oversettelse av den – imidlertid uten å offentliggjøre den mongolske teksten. Slik var det umulig for andre mongologer å bygge noe særlig på hans arbeid.

I 1903 ble hele teksten publisert på kinesisk av den kinesiske lærde mongolog og boksamler Ye Dehui under den parafraserte tittel «Yuandynastiets hemmelige historie» (kinesisk: 元朝秘史, pinyin: Yuáncháo bìshǐ). Men det var først i 1920 at den franske sinolog Paul Pelliot ved sine artikler i Journal Asiatique gjorde de vesterlandske forskere oppmerksom på denne utgaven, og han begynte på sin side å finne frem til den mongolske teksten.

Den tyske sinologen Erich Haenisch klarte i 1941 til slutt å presentere den fullstendige mongolske ordlyd og utgav den samme år sammen med en ordbok og en oversettelse til tysk. Pelliots arbeid ble imidlertid ikke utgitt før i 1949, posthumt.

På grunnlag av Haenisch' og Pelliots arbeider ble det senere foretatt en rekke oversettelser til forskjellige språk.

Den første fullstendige engelske oversettelsen, kalt «The Secret History of the Mongols: For the First Time Done into English out of the Original Tongue and Provided with an Exegetical Commentary», ble gjort av Francis Woodman Cleaves i 1982. Cleaves' noe gammeldagse og stive språk falt ikke alle i smak, og mellom 1971 og 1985 utga den australske forskeren Dr. Igor de Rachewiltz en nytolket oversettelse i 11 bind, med omfattende noter som ikke bare kommenterte oversettelsen, men også de ulike aspektene ved mongolsk kultur.

Boken er også utgitt i et kortere sammendrag ved Jack Weather i hans «Genghis Khan and the Making of the Modern World», i 2004.

Litteratur

Б.Сумьяабаатар: Монголын Нууц Товчооны хэлбэрсудлал. - The Morphology of the Mongolian Secret History. 1997

• Manfred Taube (Übers.): Geheime Geschichte der Mongolen. Beck, München 2005, ISBN 3-406-53562-3.
• Michael Halliday: The Language of the Chinese ‘Secret History of the Mongols’. Blackwell, 1956. (Neuauflage in Jonathan J. Webster (Hrsg.): Collected Works of M. A. K. Halliday [韩礼德文集]. Peking University Press 北京大学出版社, Beijing 2006; Band 8: Studies in Chinese Language. [汉语语言研究], ISBN 978-7-301-13009-4, S. 5–171)
• Walther Heissig: Die Geheime Geschichte der Mongolen: Dschingis Khan, Geser Khan und König Finster – Epen, die Geschichte schrieben. Düsseldorf 1981.
• B. Sumiyabaatar/Б.Сумъяабаатар: Монголын Нууц Товчоо. Үсгийн галиг. - The Transliteration of the Mongolian Secret History (MSH=SHM), 1990
• B. Sumiyabaatar: Монголын Нууц Товчооны хэлбэрсудлал. - The Morphology of the Mongolian Secret History. 1997.
• B. Sumiyabaatar: Чингисийн алтан ургийн Угийн бичиг ба Гэрийн уеийн бичмэл. - The Genealogy of the Genghis’s Mongols. 2002, ISBN 99929-55-52-X.
• B. Sumiyabaatar: Чой Гихо, "Монголын Нууц Товчоон. Монгол үсгийн анхны галиг. - The first Mongolian transliteration of the Mongolian Secret History. 2005, ISBN 89-5726-275-X.
• B. Sumiyabaatar: А. Позднеев. Транскрипция палеографического текста „Юань-чао-ми-ши“. - A. Posdneew. Transkription of the paleografical text „Yuan-chao-mi-shi“. 2005.
• B. Sumiyabaatar: Монголын Нууц Товчооны толь. - Indexes to the Mongolian Secret History. 2008, ISBN 978-99929-895-7-9.
• B. Sumiyabaatar: Монголын Нууц Товчооны толь: Монгол • Нангиад, Нангиад • Монгол толь. Үсэг: А, Б. - The Dictionary of the Mongolian Secret History: Mongolian-Chinese, Chinese-Mongolian dictionary, " A-B". 2010, ISBN 978-99962-842-1-2.
• B. Sumiyabaatar: Монголын Нууц Товчоон, Хэлбэрсудлал I. - The Mongolian Secret History. Morphology I. 2012, ISBN 978-99962-842-6-7.

Eksterne lenker

• Secret History of the Mongols: full tekst, historie, oversatt til russisk, tysk, fransk m.v.
• The Secret History of the Mongols: delvis tekst (engelsk)
• Timothy May: Extensive review of the publication of Rachewiltz' translation and notes September 2004
• Lingua Mongolia Arkivert 24. april 2009 hos Wayback Machine.