Mick Taylor
Michael Kevin Taylor (født 17. januar 1949 i Welwyn Garden City, Hertfordshire i England) er en gitarist som er mest kjent som et tidligere medlem av The Rolling Stones fra 1969 til 1974.
| Mick Taylor Mick | |||
|---|---|---|---|
 Taylor med Rolling Stones i 1972 i San Francisco | |||
| Født | 17. jan. 1949[1] (75 år)Welvyn Garden City (Storbritannia) | ||
| Beskjeftigelse | Gitarist, komponist | ||
| Ektefelle | Rose Millar[2] | ||
| Partner(e) | Susan McMinamin[3] | ||
| Barn | Chloe Taylor | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Medlem av | The Rolling Stones | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Pseudonym | Little Mick | ||
| Sjanger | Bluesrock, blues, hardrock, rock[4] | ||
| Instrument | Gitar,[5] bassgitar, tangentinstrument, slagverk, Slidegitar | ||
| Aktive år | 1965– | ||
| Plateselskap | Columbia Records, Decca Records, Atlantic Records, EMI, Virgin Records, CBS Records, Rolling Stones Records | ||
| IMDb | IMDb | ||
Han regnes av mange Stones-kjennere som den beste musikeren som noensinne har spilt med bandet[6], og spiller på noen av deres klassiske album inkludert Let It Bleed, Sticky Fingers, Exile on Main St. og Goats Head Soup. Siden han trakk seg fra The Rolling Stones i desember 1974 har Taylor jobbet med en rekke andre musikere og gitt ut flere soloalbum. Han var rangert som nummer 37 på Rolling Stone Magazines 2012 liste over de 100 beste gitarister gjennom tidene.[7] Keith Richards siteres fra sine memoarer Life:
Jeg var i ærefrykt noen ganger av å lytte til Mick Taylor, alt var der i hans spill - den melodiske touchen, en vakker toneklang og måten å lese en sang.
Mick Taylor har ved siden av å være soloartist spilt i band med navn som John Mayall og Bob Dylan, men det er nok først og fremst perioden med gitarmakker Keith Richards han er mest kjent for.
Som 20 åring ble Mick Taylor våren 1969 medlem av The Rolling Stones. Han etterfulgte Brian Jones som hadde fått sparken. Hans første bidrag var på singelen «Honky Tonk Women», og hans første opptreden med bandet var i Hyde Park 5. juli 1969 foran et par hundre tusen tilskuere.
Han overleverte sin avskjedsøknad til Mick Jagger i desember 1974.
Ron Wood ble hans etterfølger, og Wood fikk offisielt medlemskap i 1976.
I juni 1973 spilte han med Mike Oldfield på scenen på Queen Elizabeth Hall i en forestilling av Oldfields Tubular Bells. Taylor ble bedt om å ta del i dette prosjektet av Richard Branson da han følte Oldfield var ukjent siden han nettopp hadde blitt signert til Branson plateselskap, Virgin Records. Taylor var også med Oldfield på en BBC TV-sending i november 1973.
Tidlig liv rediger
Mick Taylor vokste opp i Hatfield, Hertfordshire, og begynte å spille gitar allerede som niåring. Som tenåring dannet han band med sine skolekamerater, og de begynte snart å arrangere konserter sammen, under navnet The Juniors (eller the Strangers). De kom til og med på TV og fikk gitt ut en single. Deler av bandet ble rekruttert for en ny gruppe, kalt The Gods. I 1966 åpnet The Gods for bandet Cream ved Startlite Ballrom i Wembley.
Da Taylor var 16 år gammel (1965) hadde han en kveld kommet for å se John Mayall & the Bluesbreakers collegekonsert i Hatfield sammen med noen bandkamerater. Eric Clapton møtte ikke opp av en eller annen grunn, og etter at Taylor hadde snakket med Mayall i pausen endte han på scenen som gitarist, spillende på Claptons gitar. For at Taylor skulle få slippe inn måtte han faktisk lyge på alderen.
Taylor begynte å bli kjent som et musikalt vidunderbarn og ble spurt om å bli med i the Bluesbreaker etter Peter Greens oppsigelse. Før han fylte 18 spilte Taylor inn album og turnerte sammen med den engelske blues-pioneren John Mayall. Fra 1966 til 1969 utviklet Taylor sin flytende, følsomme og bluesbaserte gitarstil. Han er også sett på som en av de mest eminente slidegitaristene.
Utgivelser rediger
- (1979) Mick Taylor
- (1990) Stranger in This Town
- (1991) Too Hot for Snakes (Carla Olson & Mick Taylor)
- (2000) Stone's Throw
- (2003) 14 Below
Med John Mayall's Bluesbreakers rediger
- (1967) Crusade
- (1968) Diary of a Band Volume 1 & 2
- (1968) Bare Wires
- (1968) Blues from Laurel Canyon
- (1969) Primal Solos
Med The Rolling Stones rediger
- (1969) Through the Past, Darkly (Big Hits Vol. 2) («Honky Tonk Women»)
- (1969) Let It Bleed
- (1970) 'Get Yer Ya-Ya's Out!'
- (1971) Sticky Fingers
- (1972) Exile on Main St.
- (1973) Goats Head Soup
- (1974) It's Only Rock 'n Roll
- (1981) Tattoo You (Taylors bidrag innspilt i 1972)
- (2011) The Brussels Affair '73 (Konsert innspilt i 1973)
Med Bob Dylan rediger
- (1983) Infidels
- (1984) Real Live
- (1985) Empire Burlesque
- (1991) The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961–1991
Referanser rediger
- ^ Discogs, Discogs artist-ID 300117, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.robinmillar.org.uk[Hentet fra Wikidata]
- ^ ultimateclassicrock.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182
- ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 2745, Wikidata Q99181182
- ^ «Rolling Stones enlist Bill Wyman and Mick Taylor for O2 Arena concerts», The Guardian
- ^ Mick Taylor ... 100 Greatest Guitarists Arkivert 11. september 2012 hos Wayback Machine., Rolling Stone
- ^ Intervju med Mick Taylor. 2005
Eksterne lenker rediger
- (en) Mick Taylor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Mick Taylor på Internet Movie Database
- (en) Mick Taylor hos The Movie Database
- (en) Mick Taylor på Discogs
- (en) Mick Taylor på MusicBrainz
- (en) Mick Taylor på Songkick
- (en) Mick Taylor på AllMusic
- It's Only Rock'n Roll, The Rolling Stones Fan Club
- En liste over Mick Taylor-intervjuer