Metakommunikasjon
Metakommunikasjon er kommunikasjon om kommunikasjon.
Betegnelsen meta er egentlig en gresk forstavelse som betyr etter. Den blir for første gang brukt i filosofihistorien i verket Metafysikk av Aristoteles. Siden har betegnelsen meta blitt brukt i mange sammenhenger innenfor vitenskapen.
- I metalingvistikken er man opptatt av skillet mellom språket i seg selv og det budskapet språket formidler. Skillet viser blant annet til at lyden av ordet katt representerer et hvilket som helst medlem av arten katt.
- Tilsvarende dreier metamatematikken seg ikke om hvordan man beviser matematiske setninger, men om hva som kan bevises og ikke bevises innenfor et matematisk-logisk aksiomsystem. Innenfor denne vitenskapsgren har Alfred North Whitehead og Bertrand Russell utviklet tesen om diskontinuitet mellom en klasse og dens elementer. En klasse kan ikke være et element i seg selv, og et element kan ikke utgjøre en hel klasse. Element og klasse utgjør forskjellige logiske typer og er på forskjellige abstraksjonsnivå.
Gregory Bateson er inspirert av denne teorien om logiske typer når han utvikler kommunikasjonsteorien sin og beskriver metakommunikasjonsbegrepet. Han definerer metakommunikasjon som kommunikasjon om kommunikasjon. Begrepet viser til det som innrammer kommunikasjonsinnholdet; både kommunikasjonssituasjonen og relasjonen mellom kommunikasjonspartene. Det sentrale poeng er at ikke alle kommunikative budskap er på samme logiske nivå.
Ikke-verbal kommunikasjon rediger
Det vil alltid være til stede kommunikasjon om kommunikasjon, der metakommunikasjon viser til et abstraksjonsnivå som utgjør forholdet mellom de som snakker sammen. I den menneskelige kommunikasjon vil vi bruke forskjellige metakommunikative budskap til å ramme inn den meningsfylte utvekslingen av signaler. Slike budskap kan for eksempel være at nå leker vi sammen eller nå er vi vennlig innstilt overfor hverandre. Denne rammen klassifiserer kommunikasjonen. Disse budskapene forblir gjerne implisitte gjennom ikke-verbale uttrykk som positur, fakter, ansiktsuttrykk og intonasjon.
Slike ikke-verbale uttrykk blir definert som analogt kodet kommunikasjon. Den analoge kommunikasjonen er viktig for å kommunisere om relasjoner. Analog informasjon kan bli mottatt via gester, fakter, lydnivå, stemmeleie og ansiktsuttrykk. Alt ved kommunikasjonen som ikke er verbalisert blir betraktet som analog kommunikasjon. Dette inkluderer tolkninger av den andres bevegelser og handlinger. Kodingsmåten kan karakteriseres som samsvarende. Det er en korrespondanse eller sammenheng mellom tegn og det som tegnet betegner. Hvis et stønn betegner misnøye, kan man tenke seg at det er et samsvar mellom stønnets styrke og misnøyens styrke.
I digital kommunikasjon vil et spesifikt antall av konvensjonelle tegn (for eksempel 1,2,3,X,Y) bli flyttet omkring i henhold til regler kalt algoritmer. Tegnene i seg selv har ingen enkel forbindelse til det de betegner. For eksempel er tallet 5 ikke i seg selv større enn tallet 3. Et navn har en helt konvensjonell forbindelse med den navngitte klasse. Det verbale språk vil nesten alltid fungere som digital kommunikasjon. Mens den analoge kommunikasjonen er kjennetegnet av kommunikasjon gjennom ikke-verbale interaksjonsmønstre, er den verbale kommunikasjonen kjennetegnet av forsøk på å navngi ting og helheter i miljøet.
Verbal kommunikasjon rediger
Velfungerende sosialt samvær er avhengig av at man klarer å tolke metakommunikative budskap riktig slik at man vet hvilken kontekst man befinner seg i. Samtidig må man også være i stand til å kunne verbalisere egne og andres handlinger på en meningsfylt måte. Spørsmål av typen «hva mener du nå?» eller «hvorfor sier du det?» er helt nødvendige for korrigering av pågående kommunikasjon. Slik verbal metakommunikasjon gir mer presis informasjon om hva folk virkelig mener. Eksempelet ovenfor illustrerer likevel at verbal metakommunikasjon i seg selv ikke gir noen garanti for velfungerende kommunikasjon. Det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning.
I psykologien rediger
Innenfor psykologien viderefører Paul Watzlawick Batesons forståelse av metakommunikasjon. Han definerer metakommunikasjon som kommunikasjon om relasjoner. Enhver kommunikasjon har et innholdsnivå og et relasjonelt nivå der relasjonsnivået tilbyr partene definisjoner av relasjonen, og dermed også en definisjon av hverandre. Partene kan være enige om det uttalte kommunikasjonsnivået (innholdsnivået), men samtidig vise at de egentlig er uenige på metakommunikasjonsnivået (relasjonsnivået). Det er ut fra slike antakelser Watzlawick mener relasjonsnivået klassifiserer innholdsnivået i kommunikasjonen, og at evnen til å metakommunisere på en god måte er selve betingelsen for suksessfull kommunikasjon
Litteratur rediger
- Baltzersen, Rolf K. (2008): Å samtale om samtalen. Veiledning og metakommunikasjon. Bergen: Fagbokforlaget