Messapisk

Messapisk er et utdødd indoeuropeisk språk som i antikken ble snakket i de sørligste delene av dagens Italia. Det ble snakket av tre lokale og lapygiske (ikke-italiske) folkegrupper eller stammer i regionen Puglia; messapiere, peuketiere og dauniere. Språket har blitt dokumentert i rundt 300 inskripsjoner som er datert fra 500- til 100-tallet f.Kr. Messapisk kan være beslektet med illyrisk. Språket døde ut etter den romerske republikk erobret regionen Puglia og assimilerte befolkningen i Romerriket.

Messapisk
Brukt i		Romerriket
Region		Puglia i Italia
Utdødd		Ja
Lingvistisk klassifikasjon		Indoeuropeisk Illyrisk ?
Språkkoder
ISO 639-1		ISO 639-3
Glottolog		mess1244

Området utgjorde bortimot dagens provincia di Lecce (tidligere «terra d'Otranto») og synes i nord og nordvest ha strakt seg noe utover grensene til det antikke Calabria. Språkminnemerker (utenom enkelte bevarte ord hos klassiske brevskrivere, eksempelvis i greske kilder bréndos «hjort», bréntion «hjorthode», hvorav antagelig det er avledet stedsnavnet, på gresk Brentésion, latin Brundisium, italiensk Brindisi). Innskriftene som er bevart tilhører tiden 400 (350) -100 (50) f.Kr. og er skrevet med et alfabet som antagelig er lånt fra de greske koloniene (Taras eller Lokroi), og som med tiden er modifisert gjennom lån fra den jonisk-greske alfabet og til sist fra det latinske. Messapisk er indoeuropeisk, men ikke italisk. Det er antatt, blant annet basert på antikke opplysninger, at messapierne (japygerne) har kommet sjøveien til Den italienske halvøya fra motsatt side av Adriaterhavet. Av den grunn er det trolig et illyrisk språk, muligens også en antikk slektning av albansk.

Mulig språklig slektskap

Messapisk og albansk synes å være beslektet, eksempel ved at begge har den felles overgangen av indoeuropeiske o til a, og messapisk vil da representere en sørlig utgave eller avart av illyrisk (mens nordlig illyrisk var representert av venetisk. Det synes derimot å være en forskjell i albansk og venetisk lydsystem ved at de indoeuropeiske palatale konsonanter (k osv.) motsvares av frikativer (s osv.), i den senere derimot av eksplosiv lyd (k osv.); jf. om denne forskjellen mellom såkalt satemspråk og kentumspråk.

Inskripsjoner

Få om noen messapisk inskripsjoner har blitt endelig desiffrert. Fra en inskripsjon fra Vaste, Corpus Inscriptionum Messapicarum 149, er et avsnitt som antagelig besto hovdsakelig av personnavn:

klohi zis thotoria marta pido vastei basta veinan aran in daranthoa vasti staboos xohedonas daxtassi vaanetos inthi trigonoxo a staboos xohetthihi dazimaihi beiliihi inthi rexxorixoa kazareihi xohetthihi toeihithi dazohonnihi inthi vastima daxtas kratheheihi inthi ardannoa poxxonnihi a imarnaihi

En annen inskripsjon (Grotta della Poesia, Melendugno, Lecce), er delvis tolket:

klauhi Zis
Dekias Artahias
Thautouri andirahho
daus apistathi vinaihi

Hør Zevs,
Dekias Artahias
til den fordømte Taotor
sette opp (resten kan ikke tolkes)

Her betyr klauhi antagelig «hør» (urindoeuropeisk *kleu-, «å høre»); Zis har blitt tolket som messapiske Zevs; Dekias er et fornavn (sammenlign med latiniske Decius); Artahias er et patronymikon eller tria nomina (romersk navnkonvensjon) med messapiske genitiv -as-endelse; Thautori er sluttet til å være en fordømt (infernalsk) gud grunnet dets plassering ved siden av hva som synes å være et adjektiv, andirahho (kanskje fra urindoeuropeisk *ndher-, «under»). Det er tilsvarende til Tartaros, et klassisk gresk navn for dødsriket til Hades.

En annen messapisk inskripsjon fra Galatina er datert fra 100-tallet f.Kr.

klohi zis avithos thotorridas ana aprodita apa ogrebis

Språklige detaljer

Adskillelsen av de siste to elementene er uklart (apa, ogrebis, som vist her). Klohi (som klauhi i den foregående inskripsjonen) betyr antagelig «høre». Zis kan være den messapiske Zevs, so mi den foregående inskripsjonen. Aprodita er et lånord fra gammelgresk, Afrodite. Avithos Thotorridas er et messapisk personnavn foruten å vise patronymisk (av fars navn) eller tria nomina i genitiv (-as). Det kan være beslektet med Thautori, som nevnt i inskripsjonen fra Vaste.

Messapiske spark er bevart i en knapp gruppe av kanskje femti inskripsjoner og hvor kun noen få er mer enn personnavn, og i noen få randbemerkning i antikke håndskrifter hos antikke skribenter som ble samlet av Theodor Mommsen (Unteritalische Dialekte, s. 70). Beklageligvis er meget få av originalene til inskripsjonene fortsatt bevart, noen få er i museet i Taranto. De eneste tilfredsstillende avskriftene er de som er gjort av:

1. Mommsen (loc. cit.)
2. John P Droop i Annual of the British School at Athens (1905–1906), xli. 137, som inkluderer for sammenligningens skyld, hvilket leseren må være forsiktig med, noen prøver på «beklageligvis et antall gruppe av forfalskede inskripsjoner».

Et stort antall inskripsjoner som ble samlet av Gamurrini i appendiksene til Fabrettis Corpus inscriptionum italicarum er eksempelvis forfalskninger, og teksten til resten er såpass lite at det knapt kan vurderes. Det tryggeste er derfor å studere tekstene som er samlet av Mommsen, om enn vanskeliggjort ved mangfoldig lesning fra ulike autoriteter. Til tross for disse vanskelighetene er en del betydelig kunnskap om språket etablert.

Siden 1850 har det vært liten framgang i forskningen. Den norske forskeren Alf Torp (1853–1916) i Indogermanische Forschungen (1895), V, 195, behandlet utførende de to inskripsjonene nevnt over, og i stor grad oppsummerer enten sikker eller sannsynlig viten i antagelsene til sine forgjengere. Kun noen få flere ord kan bli fastslått har blitt adskilt og oversatt med sikkerhet; kalatoras (hankjønn genitiv entall) «av en forkynner» (skrevet på en forkynner/kunngjørers stav som en gang var oppbevart i museet i Napoli); aran (akkusativ entall hunkjønn) «dyrkbar jord»; mazzes, «større» (intetkjønn akkusativ entall), de to første stavelser i latinske maiestas; mens tepise (tredje flertall aorist indikativ) «plassert» eller «tilbudt». Personnavnene på inskripsjonene viser det regulære italiske systemet av romerske navnkonvensjonen; og at en del inskripsjoner viser det interessante trekket som opptrer i Tabulae Heracleenses («Tavlene til Heraklea»; funnet ikke langt fra Heraklea Lucania), kanskje et våpenskjold eller tilsvarende funksjon, slik som et triangel eller et anker, som var eget for bestemte familier.

Eksterne lenker

• Civiltà messapica (italiensk)
• «Archaeologists find western world's oldest map». The Telegraph Online, 19. november 2005.
• Messapic