Wikipedia

Meroë

Meroë var grekernes og romernes navn på hovedstaden i fortidens etiopiske rike og på området mellom Nilen, Atbara og Den blå Nilen. Byen var hovedstaden i kongedømmet Kusj i flere århundrer.

Kulturminnene på Meroëøya
   UNESCOs verdensarv   
Nubiske pyramider i Meroë
LandSudans flagg Sudan
StedButana
Innskrevet2011
Kriterium I, II, III, IV, V
Se ogsåVerdensarvsteder i Afrika
ReferanseUNESCO nr. 1336
Meroë ligger i Sudan
Meroë
Meroë (Sudan)
Dronningens pyramide i Meroë.

Det kusjiske kongedømmet Meroë ga sitt navn øya Meroë som var den moderne regionen Butana, et området grenset opp av Nilen (fra elven Atbara til Khartoum), Atbara, Etiopia og Den blå Nilen. Byen Meroë lå ved ytterkanten av Butana, og det var to andre meroittiske byer i Butana; Musawwarat es-Sufra, og Naqa.[1]

Stedet for byen Meroë er markert av mer enn to hundre pyramider i tre grupper, skjønt mange av disse er i dag i ruiner. De er identifisert som nubiske pyramider på grunn av deres særskilte størrelse og proporsjoner.

Meroë etterfulgte et eldre etiopisk rike i Napata lengre ned ved Nilen, noe nedenfor 4. katarakt. Det eldre Meroë, Napata i inskripsjonene, var opprinnelig bosatt og sivilisert av egyptere og underlagt Egypt, men ble senere uavhengig og til med utgangspunktet for et egyptisk dynasti, det 25. egyptiske dynasti (707 - 663 f. Kr.), hvor Bibelens Sa’is (Andre Kongebok 17:4) og Tirhaka (Andre Kongebok 19:9) hørte til. Det yngre Meroë beholdt sin uavhengighet da Egypt kom inn under fremmede herskere. Den dronning Kandake, som er omtalt i Apostlenes gjerninger 8:27 var antagelig herskerinne i Meroë.

Meroë, som først ble nevnt av Herodot, ble besøkt av greske kjøpmenn, og Eratosthenes' astronomiske ekspedisjon bestemte noenlunde hvor det lå. Riket overlevde en krig mot romerne, og ble en handelspartner, men senere ble riket herjet av afrikanske stammer. Allerede på keiser Neros tid var derimot landet nedenfor Meroë, tidligere et område for mange byer, bortimot øde, og ble erobret av kongedømmet Aksum, med hovedstad i Aksum i dagens Etiopia, på 300-tallet e.Kr.

Historie rediger

 
Relieff av en hersker, en «kandake» som kalles Kandake Amanitore. Kandake var mer en tittel enn et navn.
 
Meroë ligger nordøst for Khartoum, hovedstaden dagens Sudan.

Meroë var den sørlige hovedstaden til Napata eller det meroitiske kongedømme som eksisterte i tiden ca. 800 f.Kr. til ca. 350 e.Kr. I henhold til delvis dechiffrerte meroitiske tekster var navnet på byen Medewi.[2] Utgravninger har avdekket bevis på betydningsfulle kusjiske graver av høy rang fra napataiske perioden, ca. 800 f.Kr. til ca. 280 f.Kr., i nærheten av bosetningen kalt for den vestlige gravlund.

Kulturen i Meroë utviklet seg fra 25. egyptiske dynasti som hadde sin opprinnelse i Kusj. Byens betydning økte gradvis fra begynnelsen av den meroitiske perioden, særlig fra styret til Arrakkamani (ca. 280 f.Kr.) da kongelige gravhauger ble overført til Meroë fra Napata (Gebel Barkal).

En berømt episode i de tidligste tradisjoner i Meroë er da Aleksander den store og hans hær skal ha ankommet. I henhold til legenden ble grekerne konfrontert av en påstått genial militær formasjon av hæren til dronning Kandake av Meroë fra toppen av en elefant, og Aleksander fant det best å trekke tilbake sine soldater. Hele fortellingen om konfrontasjonen mellom Aleksander og Kandake synes å være oppdiktet.[3][4]

Romerrikets erobring av oldtidens Egypt førte til sammenstøt ved grensen og ekspansjon av både Meroë som Roma.[5] Det synes som i stridighetene og konfliktene som fulgte kom ikke Meroë dårligst ut, og herjet selv bosetninger i og nærheten av Aswan, hogde hodet av en statue av keiser Augustus og gravla det under sine tempeltrapper.[6] Striden gikk til og fra inntil i keiser Augustus' tid begge parter møtes på øya Samos hvor det ble inngått en fredsavtale. Meroë kom i gang med et handelsforbindelse med Roma og Middelhavet. Imidlertid begynte Meroë å svinne hen som en maktfaktor på 100- eller 200-tallet e.Kr., utmattet av kriger og av nedgangen i dets tradisjonelle industrier.[7]

Meroë er nevnt kortfattet på 100-tallet e.Kr. i det greske geografiverket Periplus Maris Erythraei:

2. «Kysten på høyre hånds side nedenfor Berenike er landet til berberne. Langs kysten er fiskespiserne, som lever i spredte huler i smale daler. Lengre inn i innlandet er det berbere, og bortenfor dem villflesk-spisere og kalv-spisere, hver stamme styrt av dets sjef, og bortenfor dem, lengre inn innlandet, i landet mot vest, der ligger en by kalt for Meroë».
—Periplus Maris Erythraei, kapittel 2

Byens siste periode er markert av seiersstele av en hersker fra Aksumriket hvor navnet har gått tapt, reist på stedet til Meroë. Fra hans beskrivelse på gresk var han «konge av aksumittene og omerittene» (det vil si fra Aksum og Himyar) og er antagelig en konge som styrte en gang rundt år 330 e.Kr. Ytterligere to inskripsjoner i den gamle etiopiske skriften ge'ez har blitt funnet i nærheten av pyramidene, men det er uklart om de er samtidige med den kongelige stelen eller tilhører en senere dato.

Sivilisasjon rediger

 
Halskjede fra Meroë som består av perler og hieroglyfer av Ankh, Djed, Horus' øue, etc.
 
Pyramidene i vest med de adelige gravene.

Meroë var sentrum for et blomstrende kongedømme. Grunnlaget for rikdommen var en sterk jernindustri foruten også en internasjonal handel som involverte land så langt borte som Kina og India.[8] Meroës jernvinning og produksjon av metall og metallarbeider var omfattende, og ble eksportert til resten av Afrika og til internasjonal handel. Det egyptisk vannhjulet sakia ble brukt for transportere vann langs irrigasjonsanlegg for å øke jordbruksavlingene.[9] I sin tid var jern et av de viktigste metaller verden over, og meroittiske metallarbeidere var blant de beste i verden.

 
Meroittisk skrift.

Meroë eksporterte også tekstiler basert på bomull og arbeidet på dette produktet nådde sitt høydepunkt i Nubia en gang rundt 400 f.Kr. Dessuten var Nubia rik på gull. Juveler var også et eksportprodukt. Handel med «eksotiske» dyr fra lengre sør i Afrika var ytterligere et trekk ved deres økonomi. Det er mulig at det egyptiske ordet for gull, nub, var kilden til navnet Nubia.

På sitt høydepunkt kontrollerte herskerne i Meroë Nildalen nord og sør i en distanse på mer enn 1000 km.[10]

Kongen av Meroë var en aristokratisk hersker som delte sin autoritet kun med dronningmoren, eller kandake. Imidlertid har dronningmorens rolle forblitt uklar. Administrasjonen besto av skatteministere, seglbærere, overhoder av arkivene, sjefskriverne og andre.

Ved 200-tallet f.Kr. ble et nytt, egenutviklet alfabet, det meroittiske alfabetet, etablert. Det besto av 23 bokstaver og erstattet det egyptiske skriftspråket som til da var i bruk. Meroittisk alfabet var opprinnelig avledet og utviklet fra egyptiske hieroglyfer. Det ble utviklet i den napatanske perioden (rundt 700-300 f.Kr.), og er bevitnet første gang på 100-tallet f.Kr. For en tid var det også mulig å skrive nubisk av det påfølgende nubiske kongedømme.[11]

Riket dyrket også sørlige egyptiske guddommer som Apedemak, løvesønnen til Sekhmet (eller Bast avhengig av regionen). De fortsatte å dyrke egyptiske guddommer som ble brakt til dem, som Amon, Tefnut, Horus, Isis, Tot, og Satis, skjønt i en mindre grad.

Arkeologi rediger

 
Plan over det nordlige pyramidefeltet ved Meroë.

Å bedrive moderne arkeologi i Sudan har vært vanskelig på grunn av den pågående borgerkrigen, se blant annet Darfur-konflikten. Stedet Meroë ble oppdaget i 1821 av den franske mineralogen Frédéric Cailliaud (1787–1869), som utga et illustrert verk som beskrev ruinene. En del utgravninger på jakt etter kostbarheter ble utført i liten skala i 1834 av Giuseppe Ferlini som oppdaget (eller hevdet å ha oppdaget) ulike oldtidsfunn, hovedsakelig i form av smykker som i dag er huset i tyske museer i Berlin og München.

Ruinene ble undersøkt mer omsorgsfylt i 1844 av den tyske arkeologen og filologen Karl Richard Lepsius som brakte med seg plantegninger, skisser, og kopier, foruten fortidsgjenstander, tilbake til Berlin. Ytterligere utgravninger ble gjort av den engelsk egyptologen E. A. Wallis Budge i årene 1902 og 1905. Resultatet av dette arbeidet ble utgitt i hans bok The Egyptian Sudan: its History and Monuments (London, 1907). Sir Reginald Wingate, guvernør av Sudan, tok grep om stedet, og fikk laget veg til og mellom pyramidene.

Det ble funnet at pyramidene hadde jevnlig blitt bygget over gravkamre som inneholdt levninger av lik som var enten brent eller begravd uten å bli mumifisert. De mest interessante objektene som ble funnet var relieffer på murveggene i gravkamrene, allerede blitt tolket av Lepsius; disse presenterte navn og representasjoner av deres dronninger, de nubiske kentaker, en del konger, og noen kapitler av Dødeboken; en del steler med inskripsjoner på det meroittiske språket, og en del beholdere av metall og keramikk. De beste av relieffene ble tatt ned, stein for stein, i 1905 og satt opp igjen, delvis i London og delvis i Khartoum.

 
Dekorativ plate i pyramiden N12 (2005).

I 1910 som en konsekvens av en rapport ved Archibald Sayce ble det gjort utgravninger i jordhaugene i byen og i gravområdene, nekropolis, ved John Garstang på vegne av Universitetet i Liverpool. Garstang oppdaget ruinene av et palass og flere templer som var blitt bygget av herskerne i Meroë.

Byen består av tre deler:

  • Den såkalte kongelige bydelen som var omgitt av en mur og trolig palasser, men også andre viktige bygninger.
  • Tempelkompleksene for Amon.
  • Et boligområdet av byen hvor de øvrige befolkningen bodde.

I den kongelige bydelen var palasser og administrative bygninger. Spesielt bemerkelsesverdig er det såkalte romerske badet. Dette var en spa i stilen med hva som ble bygget rundt Middelhavet. Badet var i en klassisk stil med skulpturer og veggmalerier.

Den store tempel for Amon er orientert bort fra Nilen og ser mer til den stigende solen. Til dette tempelet er flere mindre templer rundt gruppen. I underkant av åtte km unna i øst finnes gravplasser med mange pyramider.

Halvveis mellom hjemsted og pyramidene ligger det såkalte Soltempelet (M 250). Denne bygningen ble gjort fra et indre tempel og dette anlegget ble omgitt av en mur. I tempelet fantes det et bilde av anlegget, slik at arkeologene kunne foreta en rimelig nøyaktig rekonstruksjon.[12] Det såkalte Tempel 292 er også kjent som «Augustus' tempel» da det ble funnet bronselevninger av keiser Augustus. Det er mulig dette er deler av tyvgods eller erobringer fra striden med romerne. I tempelet var det malerier som er bevart kun i kopier.[13]

Referanser rediger

  1. ^ «The Island of Meroe», UNESCO World Heritage
  2. ^ Török, 1998
  3. ^ Gutenberg, David M. (2003): The Curse of Ham: Race and Slavery in Early Judaism, Christianity, and Islam. Princeton University Press.
  4. ^ Morgan, J.R. & Stoneman, Richard (1994): Greek Fiction: The Greek Novel in Context. Routledge. ISBN 0415085071. ss. 117–118
  5. ^ I år 23 f.Kr. invaderte den romerske guvernør av Egypt, Publius Petronius, landet Nubia som svar på et nubisk angrep på sørlige Egypt, han herjet den nordlige regionen og plyndret Napata i år 22 f.Kr. før han dro nordover igjen.
  6. ^ «Bronze head of Augustus». British Museum. 1999.
  7. ^ «Nubia», BBC World Service
  8. ^ Stofferan, Steve & Wood, Sarah: Lecture 30: Ancient Africa Lectures, Purdue University
  9. ^ Ring, Trudy; Salkin, Robert M.; La Boda, Sharon: International Dictionary of Historic Places
  10. ^ Adams, Nubia, s. 302.
  11. ^ «Meroe: Writing», Digital Egypt, University College, London
  12. ^ Datagenerert rekonstruksjon av templene
  13. ^ Shinie, P. L.; Bradley, R. J. (1981): «The Murals from the Augustus Temple, Meroe». I: Simpson, W. K.; Davies, W. M. (red.): Studies in Ancient Egypt, The Aegean, and the Sudan. Essays in honor of Dows Dunham on the occasion of his 90th birthday, 1. juni 1980. Boston, ISBN 0-87846-197-3, ss. 167–172.

Litteratur rediger

  • Bianchi, Steven (1994): The Nubians: People of the ancient Nile. Brookfield, Conn.: Millbrook Press. ISBN 1562943561.
  • Davidson, Basil (1966): Africa, History of A Continent. London: Weidenfeld & Nicolson. pp. 41–58.
  • Adams, W. Y. (1977): Nubia: Corridor to Africa, London: Allen Lane, pp. 294–432.
  • Shinnie, P. L. (1967): Meroe, a civilization of Sudan. Ancient People and Places. 55. London/New York: Thames and Hudson.
  • Török, László (1997): The Kingdom of Kush: Handbook of the Napatan-Meroitic Civilization. Handbuch der Orientalistik. Erste Abteilung, Nahe und der Mittlere Osten. 31. Leiden: Brill. ISBN 9004104488.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Meroë&oldid=23499397»