Menneskeofring

Menneskeofring er en religiøs praksis der mennesker blir drept på rituelt vis, gjerne i en seremoni, som et offer til en guddom eller ånd. Menneskeofringer har forekommet i en rekke kulturer verden over.

Det er flere fortellinger om menneskeofringer i Bibelen. Bildet viser en engel som stopper den gudfryktige Abraham, stamfar til jødefolket, i å ofre sønnen Isak slik Gud har befalt.

Maleri: Verkstedet til Rembrandt, 1636

.

Ofring som forsonende handling kan forstås som en gave til åndsmakter eller avdøde i håp om å blidgjøre dem.^{[trenger referanse]} Et meget kjent eksempel er kristendommens fortelling om at Jesus Kristus, som var «sant menneske og sann Gud» ifølge treenighetslæren, døde på korset som et sonoffer for å gjenopprette fellesskapet mellom Gud og de syndige menneskene.^{[trenger referanse]} Selv om mange kristne og teologer ikke betrakter Jesu «stedfortrederdød» som en menneskeofring i vanlig forstand, kan hans konkrete offerdød på korset som en gjerning for å ta den guddommelige straffen som menneskene fortjener, anses som en variant av denne religionshistoriske tradisjonen.^{[trenger referanse]}

Erstatningsoffer har vært en høvdings, konges eller dronnings tjenestefolk eller slektninger som ble drept for å bli med herskapsfolket i livet etter døden.

En variant av menneskeofringer i enkelte stammesamfunn er kannibalisme.

Da verdensreligionene oppstod under aksetiden I jernalderen, ble menneskeofring mindre vanlig i Europa. Skikken kom til å bli sett på som barbarisk i førmoderne tider i antikken. I den nye verden i Amerika fortsatte menneskeofring på utstrakt vis, men i varierende grad fram til den europeiske koloniseringen av Amerika.

I moderne tid har menneskeofring blitt svært sjeldent. De fleste religioner fordømmer praksisen, og dagens sekulære lover betrakter skikken som mord. I et samfunn som fordømmer menneskeofring, er begrepet ritualmord isteden benyttet. Også ofring av dyr for å sone eller takke guddommer, for eksempel i form av slaktoffer og brennoffer, har forsvunnet eller blitt omformet til rituelle slaktninger.

Opphav og kontekst

Carl Larssons monumentalmaleri «Midvinterblot» fra 1915 viser et blot på midtvinterdagen da sagnkongen Domalde skal ha latt seg ofre for å avslutte en rekke med uår.

Ideen med menneskeofring har sine røtter dypt i forhistorien innen menneskelig væremåte. Fra dens historiske forekomster synes det hovedsakelig å ha vært assosiert med enten neolittisk eller nomadiske kulturer i utkanten av sivilisasjonen, men også de tidlige landbrukskulturene. Hodejakt var å ta hodet til en drept fiende for seremonielle eller magiske hensikter, lykke eller prestisje. Mange førmoderne stammesamfunn drev på med denne praksisen.

Da arkeologen Gabriel Gustafson gravde ut Osebergskipet i Tønsberg i 1904, ble det funnet to kvinnelik i gravhaugen, hvorav den ene kan ha blitt ofret som tjenestekvinne for den andre. I tillegg ble det ofret 15 hester, fire hunder og én okse.

Foto: Oldsaksamlingen/Kulturhistorisk museum i Oslo

Mennesker har blitt ofret ved flere tilfeller i mange kulturer. ofring har blitt praktiog i mange forskjellige kulturer. De ulike rasjonelle tankegangene bak menneskeofring er de samme som motiverer religiøse ofringer generelt. Menneskeofringer har til hensikt å bringe god lykke og formildne gudene eksempelvis i sammenhengen med dedikasjonen av en fullført konstruksjon av et tempel eller bro. Det er en kinesisk legende som hevder at tusenvis av mennesker er gravlagt i Den kinesiske mur.

I oldtidens Japan forteller legender om hitobashira, «menneskesøyler», hvor unge kvinner ble gravlagt levende ved fundamentet eller i nærheten av byggverk for å beskytte bygningene mot katastrofer eller angrep fra fiender. En bortimot identisk trope eller motiv opptrer i det serbiske episke diktet Reisningen av Skadar (serbisk: Зидање Скадра) hvor ofringen av en ung mor som fortsatt diet sitt barn for å beskytte byen Skadar (i dag Shkodër i nordvestlige Albania) mot et overnaturlig vesen kalt Vila i serbisk mytologi.

Menneskeofring og kannibalisme hos aztekerne framstilt i «Kodeks Tudela», et illustrert manuskript trolig nedtegnet i Mexico på 1550-tallet av lokale kunstnere for spanske erobrere.

For gjenoppbyggingen av den store pyramiden i aztekisk Tenochtitlan i 1487 ble det hevdet at hele 80 400 ganger i løpet av fire dager ble drept. Selv om tallet er overdrevet, er det sannsynlig at et enormt antall mennesker ble ofret for pyramiden.

Menneskeofring ble også praktisert for å vinne gudenes gunst i krig. I den homeriske legende ble Ifigeneia ofret av sin far Agamemnon for å få suksess i Trojakrigen. I henhold til den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) sverget Jefta å gi til Gud den første skapning som kom ut av huset for å møte ham om han vant slaget mot ammonittene. I henhold til Dommernes bok: «Da Jefta kom hjem til huset sitt i Mispa, kom datteren hans ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var det eneste barnet hans, han hadde ingen sønn eller datter utenom henne. Da han fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, for en sorg du volder meg, for en ulykke du bringer! Jeg har gitt Herren et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.» Det er en parallell i fortellingen om Abraham som ble satt på prøve av Gud og krevde hans sønn Isak. Abraham gjorde klar ofringen og sto klar med kniven da Gud lot engler gripe inn. Da Norge sto overfor en stor dansk hær, lot Håkon jarl sin sju år gamle sønn Erling bli ofret til sin personlige guddom Torgerd Holgebrud for å vinne seier i de påfølgende slaget ved Hjørungavåg. Torgerd ble blidgjort som følge av offeret og grep inn i slaget på jarlens side. Hun viste seg i luften med et stort følge av valkyrjer. De stormet på prustende hester og sendte et piskende haglvær mot jarlens fiender. Det er ikke utenkelig, som i dette tilfellet, at norrøne menn ofret til valkyrjene i krig, selv om det antagelig i de fleste tilfeller ga offer i form av dyr, mat og drikke eller kostbarheter.

Den tyske misjonæren Adam av Bremen har gitt skildringer av den offentlige kulten i Uppsala. Han forteller at det ble ofret ni mennesker av hankjønn og deres blod benyttes for å forsone gudene. Kroppene ble hengt opp i en lund ved tempelet. Sannhetsverdien i disse kristne fortellingene er omdiskutert, men også Snorre Sturlason nevner menneskeofringer i den kronologisk eldste av sine sagaer, Ynglinge-saga. En kong Aun i Uppsala blotet for å få et langt liv og gjorde så ved å ofre sin sønn til Odin. Det gjentok han hvert tiende år med en ny sønn, og da han hadde ofret den niende sønn var han så gammel at han drakk fra et horn som et spedbarn. Da han ville ofre den tiende sønnen grep svearne inn og kongen døde. Bloting av mennesker var øyensynlig noe man grep til når man trengte et sterkt offer til gudene. Snorre forteller at da det var sult og nød i Svitjord (Sverige) ofret man okser da høsten slo feil, og da ofret man mennesker, men heller ikke denne høsten ble bedre. Da holdt høvdingene i Uppsala råd og bestemte seg for å ofre sin konge. De drepte ham, blotet for godt år, og farget offerbenkene med blodet hans.

En nesten fem hundre år gammel mumie av ei femtenårig inka-jente funnet i ruiner ved vulkanen Llullaillaco i Andesfjellene i Salta-provinsen nordvest i Argentina. Dette og to barnelik ble oppdaget i 1999 i en høyde av 6700 m. Alle kroppene var usedvanlig godt bevart.

I en del oppfatninger av et etterliv vil den døde få fordeler av ofre som ble drept i hans gravferd. Mongoler, skytere, tidlige egyptere og ulike folk i Mesoamerika kunne høvdingen ta det meste av sin husholdning, inkludert tjenere og konkubiner med seg til den neste verden. Egypterne fant øyensynlig ut at figurer og statuer kunne tjene som symboler på det følget som fulgte farao til dødsriket framfor å menneskeofring.

Menneskeofring kan ha vært et ritual som ble praktisert i et stabilt samfunn, og kan også ha vært gjort for øke samfunnsmessige tilknytninger, slik sosiologi har teoretisert, både ved å skape bånd som minsket samfunnsmessige spenninger og skapte forening. Ved å kombinere menneskeofring og dødsstraff kunne man fjerne enkeltindivider som man mente hadde negativ effekt på samfunnets stabilitet (kriminelle, religiøse eller seksuelle avvikere, farlige kvinner, utenlandske slaver eller krigsfanger). Da antikkens Athen frigjorde seg fra tyranni og oligarki ved det athenske demokrati ble dødsstraff erstattet med forvisning. Utenfor religionens rammer kan menneskeofring ha vært resultatet av vanviddsutbrudd og blodtørst hvor massedrap kulminerte med at samfunnet igjen falt til ro. Utbrudd av dødsstraff under de europeiske heksejaktene, eller den franske revolusjonens skrekkveldet viser tilsvarende sosiologiske mønstre. Sosiologen Stanley Cohen innførte begrepet moralsk panikk i 1972 for tilsvarende hendelser.

Mange kulturer viser spor av førhistorisk menneskeofring i deres mytologier og religiøse tekster, men opphører praksisen før begynnelsen av historisk tid. De bibelske fortellingene om Abraham og Isak kan vurderes som eksempler på en etiologisk myte som forklarer avskaffelsen av menneskeofring. Vediske Purushamedha (bokstavelig «Menneskeofring») er allerede en ren symbolsk handling i dens eldste bevitnelse. I henhold til Plinius den eldre ble menneskeofring i antikkens Roma forbudt av en bestemmelse av det romerske senatet i 97 f.Kr., skjønt på denne tiden hadde praksisen blitt så sjelden at bestemmelsen var stort sett en symbolsk handling. Menneskeofring straks den ble forbudt ble vanligvis erstattet av enten dyreofring eller av en symbolsk ofring med dukker eller avbildninger som med ritualene med Argei i Roma.

Menneskeofring i Skandinavia

Det har blitt gjort en rekke arkeologiske funn som påviste sannsynlige bevis på menneskeofring i Danmark, Norge og Sverige.

De velkjente våpenofringene var ikke alltid etter strid, i Skedemosse, Öland ble det funnet store mengder våpen i myrjorda som hadde tørket ut i mellomtiden, sammen med store mengder bein etter hester, som hadde blitt ofret i minst tusen år fra førromersk tid til vikingtid. Restene fra minst førti mennesker er også funnet der. Det var ikke bare menn utenom kvinner og barn som hadde blitt funnet i det store offerstedet. Liknende funn var gjort i Lillmyr på Gotland, Hassle Bösarp i Skåne og Äverstaåan i Närke hvor hester, mennesker og våpen som kan skyldes kalendariske ofringsritualer, har blitt dokumentert av arkeologene.

Fra Hundstrup mose i Sjælland ble rester etter fire voksne menn, to barn og fem spedbarn funnet, gjennom strontiumisotopanalyser ble det avslørt at de fleste ikke kom fra disse traktene, en av mennene endog var ikke av skandinavisk herkomst. De kom fra tidsperioden mellom 500 og 830 e.kr. Dette skaper grunnlag for spekulasjoner om at dette var ofrede slaver. I 1939 ble et dike anlagt i nordre del av innsjøen Bokaren ved Uppsala i Sverige, og det var gjort funn av menneske- og hestebein. Flere hester hadde blitt lagt på en treplattform ute på innsjøen sammen med to mennesker, en kvinne og en mann, som var blitt drept - og i 2015 var flere rester fra et voksent menneske og et barn funnet. Skadene på samtidige beinrester vist at de var utsatt for samme vold som kan ha hendt under rituell ofring. Innsjøen lå mot gården Hov, hvis navnet kan antyder kultplass eller tempel. Dateringsopplysningene er ikke tydelig, men det kan under tvil stadfestes til 970 e.kr.

Liknende spor var funnet i Hederviken i Närtuna bare tre mil sør for Bokaren, der var en treplattform også funnet med menneskebein fra opptil tolv mennesker og en hest, som var sunket ned i innsjøen som i nyere tid har tørket ut, sammen med åtte båter. Undersøkelsene av beinrestene avslørt at de døde var utsatt for vold og skjending, den ene var dels gnaget på av hunder. Ikke lenge vekk var det også gjort funn av tre hodeskaller og menneskebein i Knivsta, som vist at til sammen syv mennesker hadde blitt sunket ned i tjernet, noe av dette hadde hopet seg opp i en haug. Det er flere steder hvor det også var gjort funn, som Björklingeån ved Lövsta nord for Gamla Uppsala, Fyrisån ved innløpet til sjøen Föret og Valmose i Rislev, Danmark. I det danske funnstedet var fem mennesker deponert sammen med 13 hester i folkevandringstiden.

Et mulig funn var registrert i Norge, da et hodeskalle etter en kvinne var oppdaget i leirlaget under en myr i Vea, Nord-Trøndelag. Bare hodeskallet var funnet, som hadde tilhørte en ung kvinne i 20-30 år som hadde levd i romersk jernalder - og det var oppdaget at dette hadde vært eksponert i lang tid før det kastes ut i myra. Liknende omstendigheter var også oppdaget omkring et skjelett i Skorpa, Nordland. Dette skjelettet etter en kvinne var også eksponert for naturelementene og var deretter deponert ned i vannet, dels oppløst - det vist preg av å ha blitt flyttet i mellomtiden. I Knivsta og Närtuna var det observert at de døde hadde blitt oppstykket og eksponert etter disse var drept med våpenbruk. Måten disse var funnet i ettertiden, tyder på at de hadde blitt deponert i slutten.

Et grotesk funn var i Ströja ved Norrköping, Östergötland hvor en storgård fra folkevandringstiden var oppdaget og utgravd, arkeologene fant fragmenter etter fire hodeskaller - to av dem kom fra kvinner - som lå på noe som minnet om et alter utenfor hallbygningen, sammen med en mengde dyrebein som avslørt at de var utsatt for ekstrem vold fremfor slakting som hvis disse var rituelt ofret.

Se også

• Ofring

Litteratur

• Aldhouse-Green, Miranda (2001): Dying for the Gods, Trafalgar Square, ISBN 0-7524-1940-4
• Carrasco, David (2000): City of Sacrifice: The Aztec Empire and the Role of Violence in Civilization, Moughton Mifflin, ISBN 0-8070-4643-4
• Girard, René (1979): Violence and the Sacred, overs. av P. Gregory; Johns Hopkins University Press, ISBN 0-8264-7718-6
• Jensen, Adolf E. (1963): Myth and Cult among Primitive Peoples, University of Chicago Press
• Hughes, Dennis D. (1991): Human Sacrifice in Ancient Greece, Routledge ISBN 0-415-03483-3
• Hughes, Derek (2007): Culture and Sacrifice: Ritual Death in Literature and Opera, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-86733-7
• Kahaner, Larry (1994): Cults That Kill, Warner Books. ISBN 978-0-446-35637-4
• Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn, Oslo: Pax, ISBN 82-530-2607-2
• Valeri, Valerio (1985): Kingship and Sacrifice: Ritual and Society in Ancient Hawaii, University of Chicago Press, ISBN 0-226-84559-1
• Wikström, Klas (2023): Vikingatidens människooffer, Natur & Kultur, ISBN 978-91-27-18280-6

Eksterne lenker

• (en) Human sacrifice – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Human Sacrifice in Legends and Myths