Mellomplatonisme

Mellomplatonisme er en moderne betegnelse gitt til et utviklingsstadium av Platons filosofi. Den varte fra rundt 90 f.Kr. da Antiokhos fra Askalon avviste filosofisk skeptisisme i Det nye Akademiet, og varte fram til begynnelsen av nyplatonismen under Plotinos på 200-tallet e.Kr. Mellomplatonisme, som et mellomstadium av platonismen, absorberte mange doktriner fra de rivaliserende filosofiske skolene, peripateerne (Aristoteles) og stoikerne (Zenon fra Kition).

De mest framstående filosofene i denne perioden var Plutark (ca. 45-120), som forsvarte fri vilje og sjelens udødelighet. Han søkte å vise at Gud, i skapelsen av verden, hadde formet materie som beholder for alt ondt, til den guddommelige sjel i verden, men hvor det fortsatte å fungere som kilde til alt ondt. Gud er et transcendent (opphøyd, oversanselig) vesen som fungerer via guddommelige mellomledd. Disse mellomleddene er guder og da daimoner fra populære religioner. Numenios fra Apameia i den romerske provinsen Syria (ca. 160) kombinerte platonisme med ny-pythagorisme, og andre, østlige og orientalske filosofier, i en retning som kom til å bebude nyplatonismen.

Litteratur

• James Allen: «Antiochus of Ascalon» i Edward N. Zalta (red.): Stanford Encyclopedia of Philosophy
• George Karamanolis: «Plutarch» i Edward N. Zalta (red.): Stanford Encyclopedia of Philosophy
• Dillon, John, M. (1977): The Middle Platonists, Ithaca: Cornell University Press.

Eksterne lenker

• Edward Moore: «Middle Platonism» i Internet Encyclopedia of Philosophy
• John Dillon : «Platonism, Early and Middle» i Routledge Encyclopedia of Philosophy 1998 DOI: 10.4324/9780415249126-A089-1