Mellomanglere
Mellomanglere var et angelsaksiske folk fra anglere og deres område som lå innenfor det større kongedømmet Mercia i tidlig middelalder i England.
Opprinnelse og område rediger
Det er sannsynlig at anglerne tidlig på 500-tallet kom inn i Midlands fra East Anglia og det området som kalles for The Wash, et estuar på nordvestsiden av East Anglia på Englands østkyst hvor Norfolk møter Lincolnshire. De som først etablerte seg ble etter hvert kalt for Middil Engli på angelsaksisk (gammelengelsk). Deres område var sentrert i dagens Leicestershire og East Staffordshire, men strakte seg antagelig så langt som til opplandene i Cambridgeshire og Chiltern Hills. Det ga dem et strategisk betydningsfullt område innenfor både Mercia og i England som helhet, og hvor de kunne dominere begge de viktige vegene Watling Street og Fosse Way, og de viktige trafikken på elven Trent, sammen med dens sidegreiner, Tame og Soar.
Mellomanglerne innenfor Mercia rediger
Mellomanglerne ble underlagt det større kongedømmet Merica, åpenbart godt for regimet til Penda (ca 626-655) som åpenbart følte seg sikker nok til å plassere sin base på deres område. Han lot sin eldste sønn Peada bli fostret hos mellomanglerne. Den angelsaksiske skribenten Beda har fortalt at mellomanglerne ble mål for kristen misjonsvirksomhet av fire menn som var akseptert av Peada, og som selv lot seg kristne, delvis for å kunne gifte seg med datteren til kong Oswiu av Northumbria. Denne misjonen kom i 653 og omfattet den senere helgenen Cedd av Northumbria. Peadas konvertering og dåp i Northumbria indikerte muligens en form for manglende enighet eller lokal differensiering innenfor Mercia. Det er ikke sannsynlig at Peada kunne ha forfulgt en såpass forskjellig kurs enn hans far innenfor Mercia uten at han lokal støtte fra mellomanglerne.
Etter Pendas nederlag og død i 655 og mordet på Peada året etter på tilskyndelse fra hans hustru fra Northumbria, klarte Oswiu å dominere Mercia. Han utpekte en av de misjonerende prestene, Diuma fra Irland, til biskop over mellomanglerne og mercianerne. Beda har gjort mye ut av det faktum at det var mangel på prester som førte til at det var en biskop på to folk. Det synes å indikere at mellomanglerne, selv om de utgjorde en sentral del av Merica, var åpenbart atskilt fra resten av Mercia. Diuma døde blant mellomanglerne etter en kort, men i og for seg vellykket misjonering. Hans etterfølger, Ceollach, en annen prest fra Irland, dro hjem etter kort tid av grunner som Beda ikke går nærmere inn på. Han ble etterfulgt av henholdsvis Trumhere og Jaruman.
Wulfhere, en annen sønn av Penda, fortsatte å basere sitt styre over Merica blant mellomanglerne og med det kongelig hovedkvarter i Tamworth. I 669, etter at Jaruman var død, anmodnet han erkebiskopen i Canterbury om å sende en ny biskop. Det var Chad, bror av Cedd. I henhold til Beda ble Chad utsett som «biskop av mercianerne og folket i Lindsey». I dette tilfellet er det ingen tvil om at mellomanglerne var underlagt kategorien mercianere. Det ekslestiske senteret for hele regionen ble etablert på mellomanglernes område da Wulfhere donerte landområder et kort avstand fra Tamworth ved Lichfield slik at Chad kunne etablere et kloster. Det synes som skillet mellom folkene i Mercia ble gradvis fjernet og at det var mulig for dem alle å bli beskrevet som mercianere. Det er mindre åpenbart dette reflekterte forståelsen på Chads tid, eller om det var oppfatningen på Bedas tid, det vil si tidlig på 700-tallet.
Middle Anglia som et politisk og eklektisk senter rediger
Middle Anglia for ble et politisk og eklektisk senter for hele Merica gjennom hele tiden da Mercia eksisterte som et kongedømme, og nådde sitt høydepunkt under Offa av Mercia (757-796) som dominerte det meste av England fra sin base ved Tamworth. Offa var i stand til ha Lichfield bli erklært som et erkebispedømme ved kirkemøtet i Chelsea i 787, men det var et opplegg som kun eksisterte så lenge som Offa levde.
Viktigheten av Lichfield som et kirkelig sentrum levde lengre enn Merica som kongedømme. Det ble et av de rikeste og mest innflytelsesrike bispedømmer i engelsk middelalder, og er således kanskje det mest levende eksempelet på mellomanglernes betydning i engelsk historie.