Wikipedia

Medusa

Medusa (gresk: Μέδουσα, Médousa; «vokter, beskytter»)[1] var i henhold til gresk mytologi et monster, en av gorgonene, generelt beskrevet som å ha ansiktet til et fryktelig kvinnemenneske med levende, giftige slanger som hår. Ved å se direkte på henne ville man bli forvandlet til stein. De fleste kilder beskriver henne som datter av gudene Forkys og Keto,[2] men forfatteren Hyginus i Fabulæ setter inn en generasjon, og oppgir Medusa med et annet ktonisk par som foreldre.[3]

Medusa
«Medusas hode», Caravaggio, 1595-1596
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΜέδουσα
ForeldreForkys og Keto
SøskenStheno, og Euryale
MakePoseidon
BarnPegasus, Khrysaor, og Amphisbaena
AspektStraff, gift
SymbolerEn sirkel med et hjerte med et kryss inni
TeksterServius
Lucanus
Ovid
I andre mytologierMoneta (romersk mytologi)

Medusa ble halshogd av helten Persevs som deretter benyttet hennes hode som et våpen[4] inntil han ga det bort til Athene som plasserte det på sitt skjold. I klassisk tid fungerte bildet av Medusas hode generelt som apotropaion, særskilt som Gorgoneion, det vil si i avskrekkende hensikt for å avvise eller forsvare seg mot det onde.[5]

I antikkens mytologi rediger

De tre gorgonsøstrene — Medusa, Stheno, og Euryale — var alle avkommet av de arkaiske havguddommene Forkys og hans søster og make Keto, ktoniske guder eller monstre fra den tidligste mytologiske tid. Deres slekt er delt med andre søstre, som graiene, fortalt om i dramatikeren Aiskhylos' skuespill Promethevs i lenker, som plasserer begge treenighetene med søstrene langt unna «på Kisthenes forferdelig slette»:

Nær dem deres søstre tre, gorgonene, bevinget
Med slanger til hår — hatet av jordiske menn

Mens de eldste greske vasemalere og relieffskulptører forestilte seg Medusa og hennes søstre som født som monstre, begynte skulptører og vasemalere på 400-tallet f.Kr. å forestille seg henne som vakker, om enn skremmende. I en ode skrevet i 490 f.Kr. av Pindaros snakkes det allerede om «Medusa med vakre kinn».[6]

I en sen versjon av Medusa-myten, fortalt av den romerske poeten Ovid,[7] var Medusa opprinnelig en henrivende vakker ungkvinne, «den sjalu lengselen til mange friere», men da hun ble fanget og voldtatt av Poseidon, «havets herre», i Athenes eget tempel, lot den rasende Athene hennes hår bli forvandlet til slanger og endret hennes ansikt på slikt forferdelig vis at ingen kunne å se på henne uten å stivne til og bli til stein. Innebygget i denne fortellingen er en grov sjåvinistisk moral ved at den voldtatte får skylden for voldtekten, men Ovid lar Persevs beskrive straffen til Minerva (= Athene) som rettferdig og vel fortjent.

Medusas død rediger

 
Persevs med hodet til Medusa, skulptur av Benvenuto Cellini, 1554

I de fleste versjoner av fortellingen ble hun halshogd av helten Persevs som var blitt sendt ut for å skaffe hennes hode av Polydektes, konge på øya Serifos (lokalisert i vestlige Kykladene). I hans erobring mottok han fra Athene et skjold så blankt at det var som et speil, fra Hermes sandaler av gull og med vinger, fra Hefaistos et sverd og fra Hades en usynlighetskappe. Medusa var den eneste av de tre gorgonene som var dødelig, og for å unngå å bli gjort til stein benyttet Persevs skjoldspeilet for å kunne se henne indirekte og således kunne drepe henne. På denne tiden var Medusa gravid med Poseidons avkom, og da Persevs halshogde henne, sprang Pegasus, en bevinget hest, og Khrysaor, en kjempe med et gyllent sverd, ut fra hennes sår.

Forskeren Jane Ellen Harrison har argumentert for at «hennes innflytelse begynte først da hennes hode ble adskilt, og at innflytelsen var iboende i hodet; hun er i et ord en maske med kropp som senere ble føyd til... grunnlaget for Gorgoneion som et kultobjekt, en rituell maske som er misforstått.» [8]

I Odysseen nevner ikke Homer gorgonen Medusa særskilt, men som et av de fryktelige fantomer i Hades:

ti jeg var redd at den stolte Perséfone selv skulle sende
Gorgo fra Hades, hint utyske fælt med det grufulle åsyn.[9]

Harrisons tolkning er at «gorgonen var skapt av frykten, ikke frykten som var gjort av gorgonen».[8]

I henhold til Ovid at Persevs i nordvestlige Afrika flyktet forbi titanen Atlas som sto der og holdt himmelen opp, og Persevs forvandlet ham til stein (jf. Atlasfjellene) da titanen forsøkte å angripe ham.[10] På tilsvarende vis var det sagt at korallrevene i Rødehavet var blitt dannet av Medusas blod som rant over algene da Persevs la fra seg det halshogde hodet ved siden av kysten i løpet av sitt korte opphold i Etiopia hvor han berget og giftet seg med sin framtidige hustru, den vakre prinsesse Andromeda. Enn videre var det sagt at de giftige slangene i Sahara hadde kommet fra spilte dråper av Medusas blod.[11] Blodet til Medusa ble også til avkommet Amphisbaena (en drage med slangehode til hale) da Persevs fløy over Den libyske ørken med hodet i hånden.

Persevs fløy deretter til øya Serifos hvor hans mor var i ferd med å bli tvunget inn et ekteskap med kong Polydektes. Han ble forvandlet til stein etter et blikk på Medusas hode. Deretter ga Persevs gorgonens hode til Athene som plasserte det på sitt skjold, Aigis.[12]

En del klassiske referanser viser til tre gorgonere; Harrison betraktet Medusa som treenighet som ble gjort til en trio av søstre var et sekundær opplegg i myten:

«Den trefoldig formen er ikke primitive, det er kun et tilfelle av en generell tendens... som gjør hver kvinneguddom til en treenighet, noe som har gitt oss horaene, kharitene, erinnyene, og en rekke av andre trefoldige grupper. Det er umiddelbart opplagt at gorgonene er ikke virkelige tre, men en + to. De to ikke drepte søstrene er kun tilbehør grunnet sedvane; den virkelige gorgon er Medusa.»[8]

Moderne tolkninger rediger

 
En arkaisk gorgon, rundt 580 f.Kr., avbildet på det triangulære fronton på tempelet til Artemis på Korfu.
 
Mosaikk av Medusa fra romersk tid, Arkeologiske museum i Athen.

Historiske rediger

Et antall av tidlige klassiske lærde tolket myten om Medusa som kvasihistorisk, eller som et «forfinet» minne av en faktisk invasjon.[13][14] Robert Graves har foreslått historisk gyldighet til myten i The Masks Of God (1968): Legenden om Persevs som halshogger Medusa betyr særskilt at grekerne oversvømmet gudinnens fremste helligdommer og rev gorgonmaskene av hennes prestinner, disse var apotropeiske masker som ble båret for å skremme vekk det profane. Det er å si det skjedde tidlig på 1200-tallet f.Kr., et faktisk historisk brudd, en form for sosiologisk traume som har blitt registrert i denne myten. Det minner mye som Freuds konsept om det latente innhold av en nevrose som er manifestert i innholdet av en drøm; registret, skjønt skjult, registrert i det ubevisste, dog ukjent eller misforstått av det bevisste sinn.[15]

Psykoanalytisk rediger

I 1922 skrev Sigmund Freud Das Medusenhaupt («Medusas hode»; utgitt 1940) og essayet la rammeverket for hans betydelig bidrag til kritikken som omga monsteret. Medusa er presentert av Freud som «den fremste talisman som gir bildet av kastrasjon — assosiert i barnets sinn med oppdagelsen av moderlig seksualitet — og dens benektelse.»[16] Freud argumenterer at halshogging er likestilt med kastrasjon. Medusas skrekk er således en redsel for kastrering som er knyttet til synet av noe. Talløse analyser har gjort oss kjente med hendelser som dette: det skjer når en gutt, som hittil har vært uvillig til å tro på trusselen om kastrasjon, får se de kvinnelige genitalier, antagelig som voksen, omgitt av hår, og særlig de til hans mor.

Psykoanalysen har fortsatt drevet arketypisk litterær undersøkelser av Medusa-myten fram til den dag i dag: Beth Seelig analyserte Medusas straff i henhold til aspektet av forbrytelsen i Athenes tempel. Straffen av Medusas må ses i lyset av Athenes fiendtlighet overfor andre kvinner, noe som tolkes som et resultat av gudinnens egne uløste konflikter med sin far Zevs. Det ubevisste bruddet representerer kvinner som selvsikre, falliske og farlige, eller alternativt som passive, kastrerte og reseptive som resultatet av defensiv benektelse av tanken på at en kvinne kan både være aktivt selvsikker og samtidig også kvinnelige og seksuell. Athenes rasende avstraffing med å forvandle den vakre unge kvinnen Medusa til et monster som straff for hennes forbrytelse av å bli voldtatt er resultatet av Athenes egen mangel på oppløsning av den lille pikens tidlige triangulære konflikter.[17]

Feminisme rediger

På 1900-tallet har feminister revurdert Medusas framtoning i litteraturen og i moderne kultur, inkludert bruken av Medusa som logo for moteselskapet Versace.[18][19][20] navnet «Medusa» i seg selv antyder gorgonens muligheter eller til å antyde uvilje; til tross for hennes opprinnelse som en skjønt har navnet i vanlig forståelse «kommet til å bety et monster».[21] Boken Female Rage: Unlocking Its Secrets, Claiming Its Power av Mary Valentis og Anne Devane har merket seg at «Når vi spør kvinner hva kvinnelig raseri ser ut som for dem, var det alltid Medusa, monsteret med slangehåret fra myten som ble nevnt... I det ene intervjuet etter det andre ble vi fortalt at Medusa er ‘den frykteligste kvinne i verden’... [skjønt] ingen av kvinnene vi intervjuet kunne huske detaljene fra myten.»[22]

Medusas ansikt har siden blitt adoptert av mange kvinner som et symbol på kvinnelig raseri; en av de første utgivelser som uttrykte denne ideen var en utgave fra 1978 av magasinet Women: A Journal of Liberation. Omslaget var et bilde av en gorgon som redaktørene forklarte «kan være et kart som leder oss gjennom vår skrekk, gjennom dybdene av vårt raseri til kildene av vår kraft som kvinner.»[22] I en artikkel fra 1986 for magasinet Women of Power kalt «Ancient Gorgons: A Face for Contemporary Women's Rage» skrev Emily Erwin Culpepper at «Amasonegorgonens ansikt er kvinnelig raseri personifisert. Bildet av gorgonen/Medusa har blitt raskt tatt opp av mange feminister som gjenkjenner henne som et ansikt fra vårt eget raseri.»[22]

Nihilisme rediger

 
Medusas hode på porten av det kongelige slott i Torino.

Medusa har tidvis framstått som å representere forestillingene av vitenskapelige determinisme og nihilisme, særlig i kontrast til romantisk idealisme.[23][24] I denne tolkningen av Medusa er forsøkene på å unngå å se inn i hennes øyne representasjon av å unngå se den tilsynelatende deprimerende virkeligheten at universet er meningsløst. Forfatteren Jack London benyttet Medusa-myten på dette viset i sin roman Mytteriet på Elsinore (1914):[25]

 Jeg kan ikke hjelpe å huske en bemerking fra De Casseres. Det var over vin hos Mouquin's. Han sa: «Det mest dype instinkt i mennesket er krigen mot sannheten; det er imot virkelighet. Han skyr fakta fra sin barndom. Hans liv er en evigvarende unndragelse. Mirakler, kumære, og morgendagen holder ham i live. Han lever på fiksjon og myter. Det er løgnen som gjør ham fri. Dyr alene er gitt privilegiet å løfte sløret av Isis; mennesket tør ikke. Dyr, våkne, har ingen konstruert flukt fra virkeligheten for det har ingen innbilning. Mennesket, våken, er uimotståelig nødt til å søke evig flukt inn i håpet, troen, fabelen, kunsten, Gud, sosialismen, udødelighet, alkohol, kjærlighet. Fra Medusa-sannheten gjør han en påberopelse til Maya-løgnen.»

— Jack London, Mytteriet på Elsinore 

I kunsten rediger

 
Tête de Méduse, av Peter Paul Rubens, 1618
 
Hodet til Medusa, et flamsk maleri, ca. 1600, formelt tilskrevet Leonardo da Vinci.

Fra den gresk antikken og fram til i dag har Medusa og de andre gorgonene blitt framstilt i kunst og kultur på ulikt vis, som et monster, et beskyttende symbol, et symbol for frihet, og som et sympatisk offer for voldtekt og/eller som en forbannelse.

Hun er kanskje best gjenkjent med sitt hår av levende slanger og sin evne til å forvandle levende vesener til stein. Medusa er et gammelt symbol som har forblitt et av de mest populære og varige figurer i gresk mytologi. Hun fortsetter å bli gjenskapt i popkulturen og i kunsten, og har overgått mange andre mytologiske figurer.[26] Blant de kunstnere som har framstilt henne er blant annet Leonardo da Vinci, Peter Paul Rubens, Pablo Picasso, Auguste Rodin og Benvenuto Cellini.[27]

For antikkens grekere var Medusa både et apotropaion (beskyttende symbol mot ondskap) og som et generelt symbol på ondskap. Medusas hode med sine rullende øyne, hoggtenner, og utstående tunge ble avbildet på Athenes skjold.[28] På samme vis ble det avbildet på Aleksander-mosaikken, en stor romersk mosaikk avdekket i Pompeii, datert til rundt 200 f.Kr. I en del grovere framstillinger har blodet som flyter under hodet blitt feiltolket som et skjegg.

Ved renessansen tenderte de kunstnere som framstilte Medusas hode å la det bli løftet opp i luften representert i realistisk menneskelig form av den triumferende helten Persevs, eksempelvis som med bronsestatuen av Persevs med Medusas hode av Benvenuto Cellini fra 1554 (se illustrasjon over). Medusas hode ble også avbildet for å fremme skrekk eller avsky ved å gjøre selve hodet til det viktigste motivet, slik barokkmaleren Caravaggio demonstrerte i sitt maleri fra 1597.[29]

Etter den franske revolusjonen ble Medusa benyttet som et populært motiv for de franske revolusjonære jakobinerne og symboliserte ofte «den franske frihet». Det var i opposisjon til «engelsk frihet» som ble personifisert av Athene med skjoldet.[30] For radikalere som Percy Bysshe Shelley var Medusa en «forakterlig helt, et offer for tyranni og hvor hennes svakhet, skamfering og avskyelige lemlestelse» hadde blitt en form for revolusjonær kraft.[31] Shelley skrev om henne i sitt dikt fra 1819, On the Medusa of Leonardo da Vinci in the Florentine Gallery. Diktet ble publisert posthumt av hans hustru Mary Shelley i 1824.[32] Den franske skribenten Octave Mirbeaus bruk av Medusa i løpet av sin tid har også blitt gransket.[33]

Den britiske musikkgruppa UB40 spilte inn en sang kalt «Madame Medusa» på deres album Signing Off (1980) hvor de trakk ufordelaktige sammenligninger mellom det mytologiske monster og den britiske statsministeren Margaret Thatcher.

  •  
    Medusa av Arnold Böcklin, ca 1878
  •  
    Medusa, av Elihu Vedder, ca 1867
  •  
    Medusa, av Carlos Schwabe, 1895
  •  
    Medusas hode, av Andreas Schlüter (1659-1714)
  •  
    Medusa, av Maxmilián Pirner (1854-1924)
  •  
    Medusa, av Jacek Malczewski, 1900

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Antagelig tilstedeværelse av hunkjønnsutgaven av partisippet medein, «å beskytte, herske over»; American Heritage Dictionary, sammenlign med Medon, Medea, Diomedes etc. Om ikke er det likevel fra samme rotord, og er dannet etter samme partisipp. Oxford English Dictionary 2001, oppslagsord; «medein» i A Greek–English Lexicon
  2. ^ Som hos Hesiod: Theogonien 270, og Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 1.10.
  3. ^ Hyginus: Fabulæ 151, «fra kjempen Tyfon og Ekhidna ble Gorgon født... Medusa, datter av Gorgon og Neptunus...»
  4. ^ Bullfinch, Thomas: «Bulfinch Mythology – Age of Fable – Stories of Gods & Heroes» Arkivert 7. juli 2011 hos Wayback Machine.. «...and turning his face away, he held up the Gorgon’s head. Atlas, with all his bulk, was changed into stone.»
  5. ^ Vassilika, Eleni (1998): Greek and Roman Art in the Fitzwilliam Museum. Cambridge University Press. ISBN 0-521-62557-2. s. 20.
  6. ^ Pythian Ode 12. Note ved Marjorie J. Milne i diskusjon av rødfigurvase i stilen til Polygnotos, ca. 450–30 f.Kr. i Metropolitan Museum of Art; Milne merket seg at «Det er en av de tidligste illustrasjonene av fortellingen som viser gorgonen ikke som et avskyelig monster, men som en vakker kvinne. Kunst i denne henseende kom etter poesien.» Milne, Marjorie J. (januar 1946): «Perseus and Medusa on an Attic Vase» i: The Metropolitan Museum of Art Bulletin New Series, 4.5 (s. 126–130) s. 126.
  7. ^ Ovid: Metamorfoser 4.770
  8. ^ a b c Harrison (1903): Prolegomena to the Study of Greek Religion, s. 187.
  9. ^ Homer: Odysseen, ellevte sang, 633, s. 174 i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1976
  10. ^ Roger Lancelyn Green foreslår i sin Tales of the Greek Heroes skrevet for barn at Athene benyttet Aigis (skjoldet) mot Atlas.
  11. ^ Apollonios Rhodios: Argonautika 4.1515; Ovid: Metamorfoser 4.770; Lucanus: Pharsalia 9.820
  12. ^ Smith (1873): «Perseus».
  13. ^ Graves, Robert (1955): The Greek Myths. Penguin Books. s. 17, 244. Sitat: «A large part of Greek myth is politico-religious history. Bellerophon masters winged Pegasus and kills the Chimaera. Perseus, in a variant of the same legend, flies through the air and beheads Pegasus’s mother, the Gorgon Medusa; much as Marduk, a Babylonian hero, kills the she-monster Tiamat, Goddess of the Seal. Perseus’s name should properly be spelled Perseus, ‘the destroyer’; and he was not, as Professor Kerenyi has suggested, an archetypal Death-figure but, probably, represented the patriarchal Hellenes who invaded Greece and Asia Minor early in the second millennium BC, and challenged the power of the Triple-goddess.»
  14. ^ Harrison, Jane Ellen ([1908], opptrykk 1991): Prolegomena: To The Study Of Greek Religion. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0691015147. s. 187–188.
  15. ^ Campbell, Joseph (1968): The Masks Of God: Occidental Mythology, bind 3, London, s. 152–153
  16. ^ Freud, Sigmund: Das Medusenhaupt (Medusas hode). Først publisert posthumt i Int. Z. Psychoanal. Imago, 25 (1940), 105; opptrykt i Ges. W., 17,47. Sitatet er oversatt av Wikipedia for anledningen. Manuskriptet er datert 14. mai 1922, og synes å være en skisse for et mer omfattende verk.
  17. ^ Seelig, B.J. (2002): «The Rape of Medusa in the Temple of Athena: Aspects of Triangulation» i: International Journal of Psycho-Analysis, 83, s. 895–911.
  18. ^ Pratt, A. (1994): Archetypal empowerment in poetry: Medusa, Aphrodite, Artemis, and bears : a gender comparison. Bloomington: Indiana University Press. ISBN 0-253-20865-3
  19. ^ Stephenson, A. G. (1997): «Endless the Medusa: a feminist reading of Medusan imagery and the myth of the hero in Eudora Welty's novels»
  20. ^ Garber & Vickers (2003): The Medusa Reader, s. 7.
  21. ^ Garber & Vickers (2003): The Medusa Reader, s. 1.
  22. ^ a b c Wilk, Stephen R. (2007): Medusa: Solving the Mystery of the Gorgon, s. 217–218.
  23. ^ «"Medusa in Myth and Literary History"». Arkivert fra originalen 23. januar 2010. Besøkt 29. oktober 2013. 
  24. ^ Petersen, Per Serritslev (2002): "Jack London's Medusa of Truth" (PDF) i: Philosophy and Literature 26.1, s. 43–56.
  25. ^ London, Jack (1914): The Mutiny of the Elsinore, s. 121. Oversatt av Wikipedia for anledningen
  26. ^ Wilk, Stephen R. (26. juni 2000): Medusa: Solving the Mystery of the Gorgon, ISBN 0-19-512431-6.
  27. ^ Wilk, Medusa: Solving the Mystery of the Gorgon, s. 200
  28. ^ Harrison, Jane Ellen (1922): Prolegomena to the Study of Greek Religion, s 196ff.
  29. ^ Hughes, Robert (4. desember 2002): «Might Medici» Arkivert 24. august 2013 hos Wayback Machine., Time
  30. ^ Judson, B. (2001): «The Politics of Medusa: Shelley's Physiognomy of Revolution» i: English Literary History 68(1), s. 135-154.
  31. ^ Mitchell, W. J. T.: «Ekphrasis and the Other», utdrag fra Picture Theory, The University of Chicago Press; opprinnelig publisert i South Atlantic Quarterly XCI (Sommer 1992), s. 695-719.
  32. ^ Shelley, Percy Bysshe (1994): The Complete Poems of Percy Bysshe Shelley, ISBN 0-679-60111-2. s. 621
  33. ^ Herzfeld, Claude (1992): La Figure de Méduse dans l'œuvre d'Octave Mirbeau, Librairie Nizet, Paris

Litteratur rediger

Primære kilder
Sekundær litteratur
  • Garber, Marjorie & Vickers, Nancy (2003): The Medusa Reader, Routledge; 1. utg, ISBN 978-0-415-90099-7.
  • Harrison, Jane Ellen ([1903] 1922): Prolegomena to the Study of Greek Religion, «The Ker as Gorgon»
  • London, Jack (1914): The Mutiny of the Elsinore. ISBN 0-935180-40-0.
  • Smith, William (1873): «Perseus» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London.
  • Wilk, Stephen R. (2007): Medusa: Solving the Mystery of the Gorgon. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-534131-7
  • Walker, Barbara G. (1996): The Women's Encyclopedia of Myths & Secrets. New Jersey: Castle Books. ISBN 0785807209 .

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Medusa&oldid=24317344»