Medieutvikling

Massemedia, ofte bare omtalt som media eller mediene, defineres som teknologiske meddelelsesmidler brukt for å spre et budskap til en stor mengde mottakere på kort tid – altså massekommunikasjon⁶. Begrepet massemedia oppsto på 1920-tallet, da ny og moderne teknologi gjorde det mulig å distribuere og formidle informasjon raskere og mer effektivt. De største tradisjonelle massemediene er radio, fjernsyn og avis, men ukeblader, bøker, tidsskrifter, film og CD-er kategoriseres også som dette. Disse mediene når ut til et stort publikum hver dag. Man ser likevel at det nye, digitale massemediet Internett i økende grad overtar markedet til de tradisjonelle mediene⁶.

I løpet av drøyt hundre år har massemediene utviklet seg til et system for beskrivelse av virkeligheten og samfunnet. Media har blitt et viktig bindeledd mellom individ og samfunn, og spiller en stor rolle for det moderne menneskets forståelse og oppfatning av verden rundt, samt hvilke meninger og tanker vi gjør oss.

Mediene er tilgjengelig hele tiden, og de fleste nordmenn bruker flere timer om dagen på ulike medium. Media gjengir nyheter og informasjon til oss i et prosessert og, noen ganger, sensurert format. Man kan dermed si media har makten til å påvirke oss, gjennom blant annet innhold, vinkling, og hvilke saker de setter på dagsordenen⁵.

Internasjonal mediehistorie

Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerpressen rundt år 1450 kan regnes som starten på mediehistorien, da det førte til store samfunnsmessige og teknologiske endringer i Europa. Boktrykkerkunsten gjorde det mulig å masseprodusere store antall bøker, som før hadde blitt skrevet for hånd. Bøker ble dermed lettere tilgjengelig for offentligheten. Samfunnsmessig bidro dette til en større grad av leseferdighet og opplysning blant folket, da tanker og meninger lettere kunne deles. Kunnskap som før hadde vært forbeholdt overklassen og lukkede miljøer, ble nå allemannseie. Befolkningen kunne nå lese om religion, vitenskap og politikk. Dette banet vei for det vi kaller opplysningstiden, og hendelser som reformasjonen, den vitenskapelige revolusjonen og store politiske omveltninger^[1].

Fra Gutenbergs trykkpresse fikk avisene og tidsskriftene sitt utsprang. Dette var billig å produsere, samt relevant for tiden, da nyheter og den offentlige mening var av stor interesse blant folket. Det ble dermed en slags arena, der befolkningens meninger og kritikk fikk florere relativt fritt. Opptil 1800-tallet stagnerte den teknologiske utviklingen litt, før den igjen tok seg opp på 1900-tallet. Det første kjente fotografiet kom i 1827, og snart inneholdt avisene både illustrasjoner og bilder. Samtidig med den teknologiske revolusjon, kom også det vi kaller den industrielle revolusjon, og nye samfunnsklasser. Kommunikasjonen måtte dermed fornyes og effektiviseres, og innholdet måtte bli mer variert¹.

Den industrielle revolusjon brakte med seg nyskapning innen økonomi, industri, transport og, ikke minst, kommunikasjon. Utvikling innen transport, som jernbane og dampskip, gjorde det lettere for pressen å distribuere nyheter over større avstander - raskere enn noensinne før. Tidligere hadde det vært en spesialisering i avis-verdenen; der avisene rettet seg mot ulike klasser og grupper i samfunnet. Nå, grunnet ny teknologi, kunne de nå en større målgruppe, og mange aviser valgte da å bli mer folkelig og kommersiell. Rotasjonspressen kom i 1863, og avisproduksjonen ble da ytterligere effektivisert. Det første elektriserte mediet var telegrafen i 1837, og ikke lenge etter kom telefonen. Direkte kommunikasjon over lenge avstander var nå mulig, noe som spilte en viktig rolle i det vi kaller globalisering¹.

Massemediene utviklet seg for fullt i tiden etter år 1900, og ble raskt et mektig virkemiddel i samfunnet. Enveis kommunikasjon med få sendere og mange mottakere skapte kontrovers i forhold til hvordan det muligens kunne påvirke befolkningen, spesielt i henhold til reklame. Film og radio er eksempler på massemedier fra denne tiden. Begge samlet et stort publikum, og spilte en stor rolle i politiske og samfunnsmessige omveltninger på 1900-tallet. Siden den gang har de blitt godt etablerte massemedier, og sammen med fjernsynet i etterkrigstiden, skapte de en ny nærhet mellom folk over hele verden. I vår tid er fortsatt film, TV og radio populære medium, men etter utviklingen av kommunikasjonsnettverkene har mange av rollene deres blitt tatt over av mobiltelefoner, Internett og sosiale medier – såkalte digitale medier ¹.

Digitale medier er medium der elektronisk kommunikasjon muliggjøres gjennom datateknologi². Disse er såkalte alt-mulig-medium, som har bidratt til en videre økning av den prosessen vi kaller globalisering – en sammenknytning av verden¹. Eksempler på slike medier er internett, mobiltelefon, videospill, TV og film. Grensene mellom disse mediene er ikke like tydelig som i de tradisjonelle mediene, og ofte smelter de sammen i det vi kaller mediekonvergens – en sammensmelting av medier. Et slikt eksempel er multimedia-telefoner, som Apples iPhone, der man har adgang til alle mediene på en og samme plattform³.

De siste årene har digitale medier endret mediemarkedene radikalt. Mobiltelefonen og Internett har skapt et nettverk der nesten hele verden kan kommunisere fritt. Konvergens og globalisering er bare to av konsekvensene av dette. Folk får i økende grad nyheter og informasjon fra Internett, i stedet for de tradisjonelle mediene. Papiravisene faller i opplag og får stadig færre lesere og annonsører. Musikk- og filmindustrien har funnet nye distribusjonskanaler gjennom Internett, men har også fått problemer med Internetts delingskultur; lovene for plagiering og kopiering utfordres stadig vekk. Brukerne av Internett og sosiale medier har beveget seg fra å være mottakere til å, i økende grad, være sendere eller delaktige medlemmer av nettverdenen¹.

Mediemakt

Store norske leksikon definerer makt som; «å ha evne til å utøve visse former for sosial innflytelse (potensiell makt) og det å utøve slik innflytelse (aktuell makt). Uttrykket viser altså til et asymmetrisk forhold: noen har makt over andre; noen agerer, andre reagerer»⁷. Makt er altså forholdet mellom to parter, der en part er underordnet den andres vilje eller posisjon.

Media som maktfaktor i samfunnet har vokst frem i tiden etter den politiske filosofen Charles Montesquieu. Montesquieu var en av forkjemperne for det tredelte maktfordelingsprinsippet, som har som formål å hindre misbruk av statsmakten. De tre instansene, som vi fortsatt grovt deler makten i Norge inn i, er; den lovgivende makten (Stortinget), den utøvende makten (regjeringen) og den dømmende makten (domstolene). I senere tid har media fått den uoffisielle tittelen som «den fjerde statsmakt», da media har stor makt i offentligheten og er en av instansene som sikrer demokratiet².

Media har rollen som demokratiets vaktbikkje, og har dermed et selvpålagt ansvar å avsløre kritikkverdige forhold og maktmisbruk – både fra de tre offisielle statsmaktene og alle andre med betydelig makt i samfunnet. De har også et ansvar for å ikke misbruke egen makt. Derfor har pressen opprettet et eget utvalg for å kontrollere eventuelle overtramp; Pressens Faglige Utvalg (PFU). Da media består av flere - som oftest - uavhengige mediekanaler og -organisasjoner, setter de ofte også hverandre i det kritiske søkelyset. Et mangfoldig og uavhengig media er derfor essensielt for demokratiet¹.

Medias makt kan komme til uttrykk på flere måter. Vi deler det generelt inn i tre hovedpunkter:

• Viljesmakt: Medias viljesmakt har som hensikt å sette ting på den politiske dagsordenen. En avis kan f.eks. bestemme seg for å fokusere på forholdene i norske gamlehjem. Dette gjør de ved å skrive en reportasje der de intervjuer en gammel og syk mann om hans opphold på gamlehjemmet, samtidig som kanskje redaktøren skriver en leder om mangel på sykehjemsplasser. Dette er en relativt subtil måte å få ting frem i lyset gjennom flere instanser.
• Strukturmakt: Eierne av mediebedrifter og distribusjonskanaler har makten til å bestemme innhold og tilgang. Eierne av kommersielle TV-kanaler bestemmer hvor stor del av kanalen som skal være nyheter og hvor mye som skal være underholdning. Distributørene har makten til å bestemme hvem som får tilgang til innhold på internett med bredbåndstilgang.
• Definisjonsmakt: Media setter dagsorden i forhold til hva vi er opptatt av; det kan være gårsdagens fotballkamp eller situasjonen i Midtøsten. Media tegner også et bilde av mennesker og deres verdier og levemåter. Hvordan media beskriver mennesker av ulik kultur og religion former vårt bilde av disse, spesielt hvis man ikke har kjennskap til disse fra før⁷.

Dagsordenfunksjonen er altså makten media har til å bestemme hva vi tenker og mener noe om - ved å putte det på dagsordenen. Dette gir dem både viljesmakt og definisjonsmakt. Mediene bruker tid og plass på saker de vil rette mottakernes fokus på. Dermed setter de lista for hva den offentlige debatten skal handle om, og hvordan den skal vinkles. De setter dog også press på politikerne, og tvinger dem til å ta opp disse sakene. I noen tilfeller ser vi at media bruker polarisering som et virkemiddel for å fremheve konflikt og splid. Dette er journalistikk der det blir lagt stor vekt på motstridende synspunkter, slik at det ofte oppstår flere motsetninger enn det i realiteten er¹.

I relasjon til dagsordenfunksjonen, har media også portvaktfunksjonen. Den går i mye av det samme; media har makten til å redigere og sortere hvilke saker, kilder og intervjuobjekter som får offentlighetens oppmerksomhet, samt vinkling og presentasjon. Ofte er det slik at de med en god og underholdende «story» slipper til, mens andre sorteres ut – selv om de har en viktigere eller mer relevant sak. Man ser likevel at medias portvaktfunksjon faller vekk eller reduseres gjennom fremveksten av sosiale medier og Internett; hvem som helst kan nå publisere informasjon om seg selv og sin historie, samt være egen redaktør på nettside, blogg eller andre sosiale plattformer.

I forhold til definisjonsmakt, kan en algoritme på en nettside gjøre et utvalg av hva en bruker søker etter basert på brukerens informasjon, som for eksempel selvangivelse, tidligere søking og klikk. Dette kan føre til at brukeren ikke får tilgang til informasjon med motstridende synspunkter og, som følge av dette, får bare informasjon som samstemmer med deres egen kulturelle og ideologiske overbevisning. Dette kaller vi en filterboble - når brukeren får filtrert informasjon, som er skreddersydd til dem som individ⁶.

En slik filterboble føre til informasjonskløft; det oppstår normalt når borgerne i et samfunn har ujevn tilgang til informasjon og dermed ulike kunnskaper. De som får mindre kunnskap og informasjon kan ikke oppfylle sin rolle som demokratiske borgere. Det kan føre til at demokratiet svekkes, samt sensur og fravær av kritiske meninger og synspunkt⁵. Ved såkalte filterbobler, brytes en av argumentene for ytringsfrihet; dannelsesargumentet. Det handler om at mennesket må utvikle seg selv og sin identitet gjennom fri debatt og argumentasjon. Er det ikke rom for dette i samfunnet, faller en essensiell del av ytringsfriheten vekk¹.

Medias oppbygging

Mediebransjen er av stor betydning for samfunnet; både politisk, kulturelt og økonomisk. En stor andel av mediemakten ligger dermed i det strukturelle. Det finnes lokale, regionale, nasjonale og internasjonale mediebedrifter, med mange ulike ansatte og yrkesgrupper; blant annet journalister, teknikere, medierådgivere og underholdere. Medieselskapene, særlig de som arbeider innenfor TV, har stor innflytelse og påvirkningskraft, da de når et bredt publikum og har derfor størst gjennomslagskraft.

Maktkonsentrasjonen i media er i endring, som følge av teknologiske og samfunnsmessige utviklinger. Man kan likevel si at strukturmakten i media hovedsakelig fordeles på sju instanser, med varierende grad av makt og innflytelse; eierne, redaktøren, journalisten, kildene, annonsørene, Staten og mottakerne.

• Eierne: setter rammene rundt virksomheten og innflytelsen. Norske medier er hovedsakelig eid av private aktører. Det største unntaket er Norsk rikskringkasting (NRK), som er statseid og Norges allmennkringkaster. De fleste avisene var tidligere eid av familiegrupper eller politiske partier, men er i dag kjøpt opp av store mediehus. Disse mediehusene har ofte eierandeler i flere aviser, radio- og TV-kanaler. Både i Norge og internasjonalt, fører dette til økt mediekonsentrasjon; store mediekonsern kjøper opp flere, mindre selskap innenfor samme eller lignende bransje. Ofte inngår foretak som driver med produksjon i samme eierstruktur som de som driver med distribusjon, altså vertikalt eierskap. Dette fører til at en håndfull selskaper har en stadig større kontroll over verdens mediebedrifter. Globalisering av eierskap fører til at medieprodukter masseproduseres og sendes over landegrensene, noe som gir et mindre mangfold i medieverdenen. Dette kalles horisontalt eierskap¹.
• Redaktøren: har ansvaret for innholdet i det redaksjonelle verket, medium eller publikasjonen¹.
• Journalisten: samler opplysninger og formidler funnene, som oftest gjennom massemedier. Journalistrollen har fått mindre makt som følge av oppveksten av digitale medier, da terskelen for journalistrollen har blir mer utvannet og uprofesjonell¹.
• Kildene: personer/grupper som journalisten henter informasjonen sin fra. De må ha kunnskap og erfaring som er relevant for saken. De bør også være troverdige. I noen tilfeller kan lobbyister og PR-byrå være kilder. Da de ofte har egne agendaer, vil det som regel være dårlig kildekritisk arbeid fra journalisten å la disse være kilder¹. De innehar likevel mye påvirkningsmakt:
  • Medierådgivere: ofte ansatt hos toppolitikere og næringslivsledere. De konkurrerer med journalistene om å ta regi på media-arenaen; dette for å selge inn historier de vil ha fokus på og tåkelegge de de vil dysse ned. Slik kan de påvirke mediebildet i sitt eller sin klients favør¹⁰.
  • Lobbyister: påvirker f.eks. politikere til å vedta beslutninger som er fordelaktige for interessene lobbyisten(e) representerer. Dette kan bidra til å utjevne maktforskjeller, men også true idealet om lik fordeling av makt mellom borgerne; det kan svekke politikernes rolle, feilfordele ulike gruppers mulighet til politisk påvirkning og svekke folkets tillit og oppslutning rundt vedtak⁴.
• Annonsørene: vil gjøre sitt budskap om et produkt, varemerke eller tjeneste kjent for potensielle kunder. Dette oppnår de gjennom å sette annonser eller reklame i media, i bytte mot penger. I senere tid har reklamene gått fra å inneholde nyttig informasjon og kunnskap til å være kommersiell og underholdende¹.
• Staten: har overordnet strukturell makt i forhold til media, med basis i lovverket. Staten har likevel mistet mye makt i oppblomstringen av media som «den fjerde statsmakt». Folket kan i økende grad opplyse seg selv om saker og nyheter som angår dem, samt engasjere seg sosialt gjennom digitale medier. I flere land driver staten med overvåking, kontrollering og sensur av ytringsfrihet for å kontre den økende mediemakten¹.
• Mottakerne: mediene er avhengige av at mottakerne. De tradisjonelle mediene får stadig mindre oppslutning, mens de digitale mediene dominerer mediemarkedet. Brukerne får stadig mer makt og kontroll over de digitale plattformene, og kan blant annet lage egne nettsider og blogger, der de er sin egen journalist, redaktør og kilde. Opinionsledere kan fritt ytre seg, og få et stort antall følgere på sosiale medier. Anonymiteten disse plattformene gir, kan ofte føre til rasistiske ytringer, nett-trolling, trusler og mobbing¹.

Litteratur

1. Asbjørnsen, Dag, Gunn Bjørnsen, Veslemøy Kjendsli, Trude Løvskar og Geir Totland 2008, Mediemøter 2, H. Aschehoug & Co., Oslo.

2. Berg Ole T. 2015, «maktfordelingsprinsippet», Store norske leksikon, nedlastet 22.03.17 [1]

3. Dahl, Øyvind og Egil Eikvil 2011, “Digitale medier – Internett», NDLA, nedlastet 14.03.17 [2]

4. Føllesdal, Andreas 2004, «Lobbyister og demokrati», Dagbladet, nedlastet 18.03.17 [3]

5. Informasjonskløft u.å., NDLA, nedlastet 21.03.17 [4]

6. Overland, Jan-Arve og Ragna Marie Tørdal 2012, «Vi lever i en filterboble», NDLA, nedlastet 16.03.17 [5]

7. Palmstrøm, Kari u.å., «Makt og medier», Høyskolen i Bergen, nedlastet 13.03.17 [6] Arkivert 17. mai 2017 hos Wayback Machine.

8. Syvertsen, Trine 2013, «massemedier», Store norske leksikon, nedlastet 13.03.17 [7]

9. Tørdal, Ragna Marie 2011, «Hva er makt?», NDLA, nedlastet 14.03.17 [8] Arkivert 24. mars 2017 hos Wayback Machine.

10. Tørdal, Ragna Marie 2011, «Mediene som maktarena», NDLA, nedlastet 22.03.17 [9]