Wikipedia

Maximilian Kaller

polsk prest

Maximilian Josef Johann Kaller (født 10. oktober 1880 i Beuthen i Oberschlesien i kongedømmet Preussen i keiserdømmet Tyskland, død juli 1947 i Frankfurt am Main i Den amerikanske okkupasjonssone i Tyskland) var tysk katolsk biskop av Ermland i Øst-Preussen.

Maximilian Kaller
FødtMaximilian Josef Johannes Kaller
10. okt. 1880[1][2]Rediger på Wikidata
Bytom
Død7. juli 1947[1][2]Rediger på Wikidata (66 år)
Frankfurt
BeskjeftigelseDiplomat, katolsk prest (1903–), teolog, sakprosaforfatter, katolsk biskop (1930–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Wrocław (1899–1903) (studieretning: teologi)
NasjonalitetTyskland
Det tyske riket
GravlagtKönigstein im Taunus (1947)
Maximilian Kaller på Commons
Katolske områder og stemmepreferanse i forhold til nazistpartiet (NSDAP) ved Riksdagsvalgene i 1932.
Biskop Kaller, del av statuegruppe i Königstein im Taunus i Hessen.

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Maximilian Kaller var den andre av åtte barn i en kjøpmannsfamilie i Øvre Schlesien. I 1899 bestod han sin abitureksamen. Deretter begynte han sin teologiske utdannelse i Breslau, hvor han studerte med blant andre Clemens Baeumker, Aloys Schäfer og Max Sdralek.[3]

Prest rediger

I 1903 ble han presteviet i Breslau. Opprinnelig var han kapellan i Groß Strehlitz i Øvre Schlesien, og hans første sogneprestembete var som misjonspastor i St. Bonifatius menighet på øya Rügen i Vorpommern.[4] Fra 1917 var han sogneprest i menigheten St. Michael (Berlin-Mitte).

I 1926 ble han utnevnt til administrator for den apostoliske administrasjon Schneidemühl.

Biskop av Ermland rediger

1930-1933 rediger

I 1930 ble Maximilian Kaller utnevnt til biskop av Ermland. Han ble ordinert til biskop den 28. oktober 1930 av den apostoliske nuntius til Det tyske rike, erkebiskop Cesare Orsenigo; medkonsekratorer var Edward Aleksander Wladyslaw O'Rourke, biskop av Danzig, og Johannes Hillebrand, hjelpebiskop i Paderborn. Hans bispesete var Frauenburg. I 1932 ledet han en bispedømmesynode, ikke minst for å gjøre det ermlandske presteskapet kjent med hans mål og metoder innen sjelesorgen.[5]

Noen måneder etter at NSDAP tok makten i januar 1933, ble Reichskonkordat inngått og undertegnet i Vatikanet den 20. juli; det skulle sikre den katolske kirkes og befolknings rettigheter. Fra tidlig av viste det seg at Hitlers regime ikke følte seg bundet av det i særlig grad.

1934-1945 rediger

Bispedømmet Ermland omfattet hele Øst-Preussen, og likesom biskop Kallers hjemprovins Schlesien var det overveiende protestantisk (luthersk) befolkning. Men det var en betydelig katolsk minoritet i begge provinsene, og tydelig geografisk avgrenset: Både Kallers området der Katter var født - Øvre Schesien - og det katolske kjerneområde i hans bispedømme, var overveiende katolsk. Den fremvoksende nasjonalsosialistiske bevegelsen hadde liten støtte i de katolske områdene (se kart), og den katolske kirken ble sett på med mistenksomhet og ble diskriminert.

Biskop Kallers arbeid i nazitiden tegner et differensiert bilde. I startfasen av NS-staten kom Kaller gjentatte ganger i konflikt med regimet: han organiserte bispedømmevalfarter, blant annet til Dietrichswalde, som var den polske ermlandske minoritetens marianske pilegrimsmål. Maximilian Kallers forgjengere biskopene Andreas Thiel og Augustinus Bludau, hadde alltid unngått å delta i slike valfarter. I september 1934 holdt Kaller kirkeinnvielsesprekenen på tysk og etter messen på polsk. En preken på polsk i november 1934, som begynte med ordene «Elskede polske folk», utløste en klage på ham til Berlin fra den østprøyssiske Gauleiter, Erich Koch.

I et hyrdebrev fra april 1935 skrev biskop Kaller: «Den katolske kirke i Øst-Preussen er for tiden i den største trengsel. […] En storm-ordre [Sturmbefehl]) fra S.A. krever at man øyeblikkelig trer ut av katolske foreninger under trussel av øyeblikkelig oppsigelse. Vår Katolske Aksjon beskyldes for høyforræderi.»

Kontroversen fortsatte i 1937. Da ble Kallers fastehyrdebrev konfiskert, og Ermländische Zeitungs trykkeri ble ekspropriert etter at 30 000 eksemplarer av pave Pius XIs antinazistiske encyklika Mit brennender Sorge var blitt trykket der.

I det videre løp av 1937 var det arrestasjoner og domfellelser av bispedømmets presteskap og lekfolk. Alle katolske foreninger ble forbudt. I fastebrevet fra 1938 sier Kaller: «Vi er nlitt fritt vilt [Vogelfrei][6], andre kan håne og baktale oss. Vi kan ikke komme med ett ord til motmæle. Noen samvittighetsfrihet er det ikke lenger tale om.» Den biskoppelige sekretær Gerhard Fittkau ble forhørt av Gestapo i Frauenburg og skrivemaskinen hans ble konfiskert på grunn av publikasjon og duplikasjon av hyrdebrev. Etter flere avhør av Gestapo i Königsberg ble han forvist fra Ermland i 1939 som «statsfiende».

Fra 1939 kan man imidlertid se en endring av Kallers klare linje. Regjeringspresidiet i Allenstein krevde en reduksjon i antall polske gudstjenester i Allensteins Sankt Jakobus-kirke, hvorpå Kaller instruerte erkeprest Hanowski i august 1939: «Jeg beordrer herved at, i lys av de urolige, spente tidene i alle byer i bispedømmet, det inntil videre avstås fra polske prekener og polsk sang.»

Den 10. juni 1939 ble han gjort til apostolisk administrator også av Memel/Klaipeda. Dette var den såkalte Memelstripen, som hadde vært del av keiserriket Tyskland (og bispedømmet Ermland frem til tidlig i mellomkrigstiden (1920), men som fra 1923 og frem til det første krigsåret av andre verdenskrig var blitt styrt som litauisk.

Den 25. januar 1941 uttrykte han seg i et hyrdebrev helt patriotisk: «Vi bekjenner oss med glede til det tyske folkefellesskap og føler oss uatskillelig knyttet til det i gode og i dårlige dager [...] I denne ekte kristne ånd gjennomlever vi nå også ved helhjertet vårt folks store kamp for å sikre det liv og plass i verden. Vi skuer med beundring på vår hær som i heltemodig kamp under fremragende ledelse har oppnådd og fortsetter å oppnå enestående fremganger. Vi takker Gud for Hans bistand. Nettopp som kristne vi er fast bestemt på å bruke all vår styrke for å sikre fedrelandets endelige seier. Som troende kristne gjennomglødet av Guds kjærlighet, står vi trofast til vår Fører, som veileder vårt folks skjebne med sikker hånd».[7]

Den 7. februar 1945 ble han tvangsdeportert fra Ermland av SS på grunn av Den røde armés truende nært forestående erobring av området. Biskop Kaller ble først forvist til Danzig, senere til Stendal, og så til Halle an der Saale. Der fant han tilflukt på St. Elisabethsøstrenes sykehus. I midten av april 1945 ble Halle okkupert av amerikanske styrker.

I begynnelsen av juli 1945 trakk amerikanerne seg ut av Sachsen-Anhalt og Halle kom til den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ). Den 16. desember 1945 presteviet han Gerhard Matern i St. Gertrud-kirken i Eisleben.

Etterkrigsårene rediger

Biskop Kaller og mange sivile vendte tilbake til Ermland etter at de militære fiendtlighetene var over. Imidlertid ble Kaller informert av den polske primas, kardinal August Hlond, om at paven hadde trukket tilbake hans jurisdiksjon.[8] Deretter bosatte han seg vest i Tyskland.

I 1946 ble han utnevnt av pave Pius XII til pavelig spesialrepresentant for de fordrevne fra tidligere tyske områder (Heimatvertriebene).

Den 7. juli 1947 døde plutselig biskop Kaller av et hjerteinfarkt i Frankfurt am Main. Han ble gravlagt 10. juli 1947 ved siden av sognekirken St. Marien i Königstein im Taunus.

Saligkåringsproseess rediger

Siden 1990-årene har Bischof-Maximilian-Kaller-Stiftung e. V. arbeidet med å holde biskop Kallers minne levende og støtte opp om en saligkåringsprosess. Den 4. mai 2003 ble en slik prosess formelt innledet under en ermelandsk valfart til Werl.

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur rediger

  • Johannes Smaczny (1949). Unser Bischof Maximilian Kaller. Ein Beitrag zu seinem Lebensbilde. Büren in Westfalen: Hoheneck-Verlag. 
  • Gerhard Fittkau: Excelsa Fidelitas. Zum Gedächtnis des Diaspora-Bischofs Maximilian Kaller, in: Theologisches 20 (12/1990), Sp. 647–656.
  • (de) Barbara Wolf-Dahm: «Maximilian Kaller» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 3, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, sp. 974–978.
  • Hans-Jürgen Karp: Der Apostolische Administrator Maximilian Kaller und die polnische Minderheit in der Grenzmark Posen-Westpreußen. In: Zeitschrift für die Geschichte und Altertumskunde Ermlands, Bd. 53 (2009), s. 35–76.
  • Thomas Flammer, Hans-Jürgen Karp (utg.): Maximilian Kaller – Bischof der wandernden Kirche. Flucht und Vertreibung – Integration – Brückenbau. Aschendorff, Münster 2012 (= Zeitschrift für die Geschichte und Altertumskunde Ermlands, Beiheft 20). ISBN 978-3-402-15711-4.
  • Hans-Jürgen Karp, Rainer Bendel: Bischof Maximilian Kaller (1880–1947). Seelsorger in den Herausforderungen des 20. Jahrhunderts. Aschendorff Verlag, Münster 2017, ISBN 978-3-402-13260-9.

Referanser rediger

  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Maximilian Kaller, Munzinger IBA 00000000757, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Maximilian Kaller, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kaller-maximilian[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Hans-Jürgen Karp, Rainer Bendel: Bischof Maximilian Kaller (1880–1947). Seelsorger in den Herausforderungen des 20. Jahrhunderts. Aschendorff Verlag, Münster 2017, s. 24–28.
  4. ^ Hans-Jürgen Karp, Rainer Bendel: Bischof Maximilian Kaller (1880–1947). Seelsorger in den Herausforderungen des 20. Jahrhunderts. Aschendorff Verlag, Münster 2017, s. 37–41.
  5. ^ Hans-Jürgen Karp, Rainer Bendel: Bischof Maximilian Kaller (1880–1947). Seelsorger in den Herausforderungen des 20. Jahrhunderts. Aschendorff Verlag, Münster 2017, s. 59-70.
  6. ^ Vogelfrei (fuglefri) betyr på tysk ikke fri som fuglen som er primærbetydning, men i det minste siden 1800-tallet fredløs: Jacob Grimm, Andreas Heusler, Rudolf Hübner: Deutsche Rechtsaltertümer. 2 Bände. 4. vermehrte Auflage. Dieterich, Leipzig 1899 (Unveränderter Nachdruck. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1994, ISBN 3-534-00205-9), og Ruth Schmidt-Wiegand: «Vogelfrei». I: Handwörterbuch der Deutschen Rechtsgeschichte. Band 5: Straftheorie – Zycha. Register. Schmidt, Berlin 1998, ISBN 3-503-00015-1, Sp. 930–932.
  7. ^ Wir bekennen uns freudig zur deutschen Volksgemeinschaft und fühlen uns mit ihr untrennbar verbunden in guten wie in trüben Tagen […] In diesem echt christlichen Geist durchleben wir nun auch mit der Teilnahme unseres ganzen Herzens den großen Kampf unseres Volkes um Sicherung seines Lebens und seiner Geltung in der Welt. Mit Bewunderung schauen wir auf unser Heer, das im heldenhaften Ringen unter hervorragender Führung beispiellose Erfolge erzielt hat und weiterhin erzielt. Wir danken Gott für seinen Beistand. Gerade als Christen sind wir entschlossen, unsere ganze Kraft einzusetzen, damit der endgültige Sieg unserem Vaterland gesichert werde. Gerade als gläubige, von der Liebe Gottes durchglühte Christen stehen wir treu zu unserem Führer, der mit sicherer Hand die Geschicke unseres Volkes leitet.
  8. ^ https://www.hsozkult.de/publicationreview/id/rezbuecher-29993
  9. ^ catholic-hierarchy.org kaller, lest 17. februar 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Maximilian_Kaller&oldid=23620573»