Wikipedia

Max Täubner

Tysk SS-medlem og krigsforbryter

Max Täubner (født 1910, død ?) var en tysk mekaniker, ingeniør og SS-offiser. Han er den eneste SS-mann som ble straffet av naziregimet for drap på jøder under holocaust. Täubner ble ikke dømt for selve massedrapene, men for mangel på disiplin og for fotografering av ofrene.[3] Ved rettsoppgjør etter andre verdenskrig ble tiltalen mot Täubner avvist fordi han allerede var dømt og hadde sonet.[4]

Max Täubner
Født1910[1]Rediger på Wikidata
Mannheim[2]
BeskjeftigelseOffiser, mekaniker Rediger på Wikidata
NasjonalitetDet tyske riket
Tyskland
Medlem av1. SS-Infanterie-Brigade

Bakgrunn rediger

Max Täubner ble født 1910 i Mannheim.[5] Täubner vokste opp i middelklassefamilie der faren var en høyere funksjonær i jernbanen. Etter yrkesutdanning som mekaniker ble han videreutdannet til ingeniør innenfor flymekanikk i 1933. I løpet av universitetsstudiene eller tidligere ble han medlem av NSDAP, gikk inn i SA i 1932 og gikk raskt over til SS. Han blir ifølge rettsdokumentene omtalt som en «fanatisk jødehater» og før han ble overført til østfronten erklærte han at han ville kvitte seg med minst 20 000 jøder.[4][a]

Täubner fikk jobb på Messerschmitts flyfabrikk og gikk inn i Luftwaffe i 1937.[4]

Massakrer i Sovjetunionen rediger

I 1941 meldte han seg frivillig til Waffen-SS og fikk da graden Untersturmführer med kommando over en vedlikeholdstropp. Täubners tropp og andre enheter som skulle holde seg bak fronten reiste til Ukraina tidlig i september 1941 der målet var byen Konotop litt nord for Kyiv. Täubner og hans tropp var en vedlikeholdsavdeling tilknyttet SS brigade nummer 1. Mye tyder på at de drepte jøder underveis til sin første utplassering i Konotop.[4]

Täubner og hans tropp drepte trolig flere tusen jøder i Ukraina og Hviterussland på eget initiativ. Da de beveget seg gjennom Ukraina var allerede de fleste jødene drept av Einsatzgruppe C og SS brigade nummer 1, og de drepte overlevende jøder de kom over. Täubner og hans tropp massakrerte hundrevis av jøder blant annet i Novohrad-Volynskyj (i Zjytomyr oblast), Sjolokhovo og Oleksandrija. I noen tilfeller massakrerte de jøder som Wehrmacht hadde planlagt å bruke til tvangsarbeid, til stor irritasjon for kommandantene i hæren.[4]

I Novohrad-Volynskyj hadde SS-brigade nummer 1, Wehrmacht og Einsatzkommando 5 drept de fleste av byens 6500 jødiske innbyggere. Da Täubner kom til stedet fortalte borgermesteren at omkring 300 gjenlevende jøder ble holdt i det lokale fengselet og at Wehrmacht hadde utstedt attester på at disse ikke var jøder. Täubner mente at hæren viste for mye omtanke og sørget for at den ukrainske militsen spadde opp en stor grop i utkanten av byen. Täubner og hans menn tvang jødene (319 i alt) ned på bakken og drepte dem med nakkeskudd.[4]

Troppen oppholdt seg i Oleksandrija fra 22. oktober til 12. november 1941. Før krigen var det 4300 jøder i byen, de fleste var allerede drept av Sonderkommando 4b (en drapsskvadron under Einsatzkommando C). Täubner hadde bestemt seg for å drepe de gjenværende. Med hjelp av ukrainsk milits samlet han sammen jøder og holdt dem innesperret i kjelleren der han selv bodde. Mannskap fra Reichsarbeitsdienst meldte seg frivillig til å grave massegraver. Ifølge SS-domstolen drepte Täubners tropp minst 459 jøder der. Soldater fra Wehrmacht og tyske jernbanearbeidere meldte seg frivillig til skyting av jøder.[4]

I Konotop rediger

I Konotop var Täubners tropp til å begynne med uten oppgaver fordi SS brigade nummer 1 ble omdirigert mot Moskva for å forsterke hæren ved slaget om Moskva. De begynte da å gjennomsøke byen og nærliggende landsbyer etter gjenværende jøder. Wehrmacht bisto ved å overlate jøder anklaget for å støtte kommunistene. I den senere rettssaken ble ikke antall drepte i og rundt Konotop redegjort for.[4]

Jødene ble ofte drept etter grov mishandling og foreldre måtte se på mens deres egne småbarn ble drept. En av mennene rev barn ut av hendene på mødrene, skjøt dem og slengte dem i massegraven. Noen av soldatene utviste betydelig sadisme, andre viste betydelig ubehag. En av mennene i troppen skal ha løftet barna etter håret før han skjøt dem. I et tilfelle tvang en av soldatene jødene til å slå hverandre i hjel med spader. Ved massegravene tok Täubner gjerne med seg trekkspillet sitt for å live opp mannskapet med musikk.[4]

I forbindelse etterforskningen og rettssaken beskrev Täubner drapene og mishandlingen i detalj, uten forsøk på å pynte på sannheten. Täubner var fast i sin tro på at de kunne gjøre som de ville med jødene og var bestemt på oppfylle Hitlers ønsker selv om de ikke hadde fått konkret ordre.[4]

Rettssak under krigen rediger

Bakgrunn for rettssaken rediger

Täubner fotograferte ugjerningene han gjennomførte i Ukraina, blant annet drap på barn og hauger av lik. Fotografiene fremkalte han i et vanlig fotolaboratorium i Tyskland og viste dem til familie og bekjente, og skrøt av sine «heoriske» gjerninger i øst. SS var redd for at bildene (69 til sammen) skulle bli offentlig kjent noe som ville være pinlig for SS, det kunne undergrave moralen i Tyskland og utgjøre en sikkerhetssrisiko for riket ifølge SS.[4]

SS opprettet et internt rettssystem 17. oktober 1939 (SS- und Polizeigerichtsbarkeit) med rettslig suverenitet for tjenestemenn i Waffen SS, Einsatzgruppen og politiavdelinger som tjenestegjorde bak fronten. Det ble opprettet lokale SS-domstoler knyttet til HSSPF-kontorene. Høyeste SS-domstol var Hauptamt SS-Gericht i München. Hitler var øverste myndighet og nominerte dommere (som skulle være jurister av utdanning), mens Himmler for det meste utøvde Hitlers myndighet. Dommernes autonomi ble anerkjent, men Himmler kunne benåde, kreve ny behandling og avvise dommer. SS hadde ikke en egen straffelov og baserte seg på den tyske straffeloven av 1871.[6]

Heinrich Himmler var personlig engasjert i saken. Han var bekymret for den lovløsheten og mangelen på disiplin som Täubner hadde fremvist. Himmler var besatt av orden og at hans SS-menn skulle ha høy moral og opptre anstendigved gjennomføring av massedrapene. I forbindelse med saken utarbeidet Himmler i oktober 1942 skriftlig kriterier for når SS-menn kunne straffeforfølges for urettmessig drap på jøder «uten myndighet eller uten etter ordre»: Drap på jøder bare av politiske motiv skulle ikke straffes, mens drapshandlinger av egoistiske, sadistiske eller seksuelle motiv kunne straffes som mord. Himmlers juridiske notat ga på et vis SS og politiet rett til å drepe jøder etter forgodtbefinnende.[4][3]

Himmler ga ordre om at fotografiene straks måtte ødelegges og etter rettssaken fornyet han ordren om at fotografering var strengt forbudt. I løpet av saken mot Täubner (høsten 1942) fikk Himmler kjennskap til at amerikanske myndigheter var informert om utryddelsesleirene og ble enda mer opptatt av hemmelighold.[4]

Sak rediger

Täubner visste godt at fotografering var forbudt og SS gikk til sak mot Täubner. I tillegg til Täubner ble fire av hans underordnete arrestert i april 1942, de fire underordnete ble senere løslatt uten rettergang.[4]

I retten argumenterte Täubner med at drapene på jødene ikke var noen hemmelighet: «alle visste og snakket om det». Han argumenterte med at han og hans menn utførte drap i henhold til Führerbefehl. SS' etterforsker, Heinz Meurin, hevdet at en slik ordre var ukjent, mens SS brigade nummer 1 (som Täubners vedlikeholdsavdeling var tilknyttet) opererte utfra en antatt ordre fra Hitler om at deres hovedoppgave var å drepe jøder.[4]

Retten ble ledet av SS Standartenführer Dr. Günther Reinecke[7] som tidligere var SS-dommer i det okkuperte Norge (etterfulgt av Hans Latza).[8][9] Saken ble ført for en SS-domstol i München.[10] Himmler sørget for at saken mot Täubner ble flyttet til øverste SS-domstol i München trolig for å begrense offentlig kjennskap til saken. Saken skulle etter Himmlers ønske føres på samme måte som en hemmelig sak i felten.[4]

Täubner var leder for en verkstedavdeling og denne hadde ifølge dommen ikke til oppgave å drepe jøder (formuleringen «ingen av jødene som ble drept er noe stort tap» skriver seg trolig fra muntlig instruks til dommerne fra Himmer[4]):

 Den tiltalte skal ikke straffes for drap på jøder som sådan. Jødene må utryddes og ingen av jødene som ble drept er noe stort tap. Selv om den tiltalte skulle ha forstått at ansvaret for utryddelsen av jødene lå hos kommandoene satt opp spesielt for dette formålet, er han unnskyldt for at han anså at han hadde myndighet til selv å delta i utryddelsen av jødene.[11] 

fra dommen

Täubner ble kritisert for å ha opptrådt uverdig og på en måte som ikke passet seg en tysker og SS-mann. SS brydde seg ikke så mye om det fotografiene viste (det var daglig rutine for de fleste), men det var sjokkert over Täubners tankeløshet og at det var svært uheldig å spre slike bilder. Himmler skal gjentatte ganger muntlig og på tomannshånd ha understreket at drap på jøder var en Führerbefehl og at SS-menn ikke skulle straffeforfølges for drap på jøder, men Himmler ville ikke offentlig si noe om en slik ordre fra Hitler.[4]

Dom rediger

Täubner ble 24. mai 1943 dømt for fotograferingen og for at den ville oppførselen var upassende for en tysker og en SS-offiser. Han ble dømt til 10 års fengsel og satt i Dachau til han ble benådet av Himmler i januar 1945. Det er ikke kjent om andre enn Täubner ble dømt for drap i henhold til Himmlers kriterier fra oktober 1942.[4][12] Han ble dømt for manglende disiplin og lydighet, ikke for drapene.[13] Dommen kritiserte Täubner for åpenbar brutalitet som at pisket en kvinne i ansiktet og for å spille trekkspill under pause i massakrene.[14] Ifølge dommen var fotografiet av en nesten naken jødisk kvinne særlig skamløst. Fotografiert motivert av egoistiske, sadistiske eller seksuelle motiver var uakseptable og tegn på en mindreverdig personlighet.[15] Dommen konkluderte ikke med at drapene var lovlige, men bare konstaterte at det var nødvendig å utrydde jødene.[12]

Täubner beskrives i dommen som en fanatisk jødehater og dommen beskriver flere tilfeller der han på eget initiativ sørget for at troppen hans drepte flere hundre jøder i flere omganger. Ifølge dommen gjorde fanatisk jødehat at Täubner ikke drepte av blodtørst, grådighet eller andre primitive motiver. Täubner ble dømt for sine metoder, ikke for motivene. I dommen siteres SS-mannen Ernst Schumann som ikke hadde kommet til Russland «for å skyte kvinner og barn», Täubner svarte at de andre gjorde det frivillig og at Schumann var en feiging.[16][3]

Etter krigen rediger

SS-dommerne ødela trolig de fleste arkivene før krigens slutt. Saken mot Täubner er et av de unntakene der dokumentene overlevde. Täubner kom tilbake fra sovjetisk krigsfangenskap i 1949.[7]

Vesttysk påtalemakt reiste i 1959 sak mot Täubner for drap på jøder. Saken ble avvist av domstolen med begrunnelsen at han allerede var dømt og han ikke kunne dømmes på nytt ifølge den tyske grunnlovens artikkel 103 som forbyr gjentatt straffeforfølging. Den tyske påtalemakten brakte saken helt til den føderale høyesteretten med samme resultat. Dommen fra 1943 ble ansett som bindende for det tyske rettsvesenet etter krigen. I 1973 vitnet Max Täubner i saken mot en av de underordnete og Täubner kunne da ikke huske hvilke overgrep han og hans tropp hadde utført.[4][17][12]

Günther Reinecke, som ledet SS-domstolen, vitnet i Nürnbergprosessen,[b] ble denazifisert[19] og praktiserte som advokat etter krigen inntil justisdepartementet i Bayern inndro advokatlisensen i 1961. Personene involvert i saken mot Täubner møttes igien da i 1961-1962 Reineckes sak ble behandlet av Bayerns advokatforening.[7] Det ble i 1970 offentlig kjent at Reinecke i dommen mot Täubner hadde skrevet at utryddelse av jødene var nødvendig; Reinecke argumenterte med at han måtte bruke slikt språk for å begrunne dommen. Reinecke fikk tilbake advokatlisensen.[19][12]

Noter rediger

Type nummerering
  1. ^ «Evidently Täubner adopted the Nazi worldview and in particular its categorical hatred of Jews. From the testimonies he emerges as "a fanatical Jew-hater" with "a lust for Jewish blood". (…) Täubner declared to his subordinates that he intended to "get rid of at least 20,000 Jews". He had announced these same intentions earlier to friends and family.»[4]:411
  2. ^ Fra Reineckes vitnemål 6-7. august 1946: «Training in the SS was systematically directed to decency, justice, and morality. Institutions existed which guaranteed that this training was carried out in full. Not only was the law, including international law, taught in the Junker schools of the SS but legal proceedings were held openly before the entire units. The head office ‘SS Courts’ as the central department of the legal system, issued its own literature to insure that these principles of decency and justice became firmly established among all members of the SS … Special principles of selection prevailed in the SS. The SS was bound by so-called fundamental laws to observe a particularly moral conduct. Offenders in the SS who infringed on a law incurred heavier guilt and therefore deserved severer punishment.»[18]

Referanser rediger

  1. ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 128930071, besøkt 30. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.deutsche-biographie.de[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Douglas, Lawrence (2016). The Right Wrong Man: John Demjanjuk and the Last Great Nazi War Crimes Trial. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-17825-7. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Büchler, Y. R. (2003). “Unworthy Behavior”: The Case of SS Officer Max Täubner. Holocaust and Genocide Studies, 17(3), 409-429.
  5. ^ Biographie, Deutsche. «Täubner, Max - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 21. april 2024. 
  6. ^ Pauer-Studer, Herlinde, red. (2020). «The SS Jurisdiction». Justifying Injustice: Legal Theory in Nazi Germany. Cambridge University Press. s. 178–202. ISBN 978-1-107-15930-3. doi:10.1017/9781316671412.007. Besøkt 12. februar 2022. 
  7. ^ a b c Bialas, W., & Fritze, L. (Eds.). (2014). Nazi Ideology and Ethics. Cambridge Scholars Publishing.
  8. ^ Aunaas, Petter (1. september 2023). «SS- und Polizeigericht Nord». Trandum. Besøkt 21. april 2024. 
  9. ^ Leraand, Dag (15. april 2024). «SS- und Polizeigericht Nord». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 21. april 2024. 
  10. ^ Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
  11. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Random House/Knopf Doubleday, New York, s.186-187.
  12. ^ a b c d Wittmann, Rebecca (2010). «Review of Nazi Crimes and the Law». Central European History. 43 (4): 732–734. ISSN 0008-9389. Besøkt 21. april 2024. 
  13. ^ Douglas, L. (2016). The Right Wrong Man: John Demjanjuk and the Last Great Nazi War Crimes Trial. Princeton University Press.
  14. ^ Schroer, Timothy L. (2012). «Civilization, Barbarism, and the Ethos of Self-Control among the Perpetrators». German Studies Review. 35 (1): 33–54. ISSN 0149-7952. Besøkt 21. april 2024. 
  15. ^ Struk, Janina (2008). «Images of Women in Holocaust Photography». Feminist Review. 88: 111–121. ISSN 0141-7789. Besøkt 21. april 2024. 
  16. ^ Klee, E., Dressen, W., & Riess, V. (Eds.). (1991). "The Good Old Days": The Holocaust as Seen by Its Perpetrators and Bystanders. Konecky & Konecky. Forord ved Hugh Trevor-Roper (opprinnelig publisert på tysk av S. Fischer Verlag Gmbh)
  17. ^ «NS-PROZESSE: Nicht deutsche Art». Der Spiegel. 21. 21. mai 1973. Besøkt 10. november 2018. 
  18. ^ Benson, Carolyn; Fink, Julian; Critch, Raymond; Pauer-Studer, Herlinde; Fraser, David; Rundle, Kristen; Benson, Carolyn; Fink, Julian (2012). «A Symposium on Nazi Law». Jurisprudence (engelsk). 3 (2): 341–463. ISSN 2040-3313. doi:10.5235/Jurisprudence.3.2.341. Besøkt 21. april 2024. 
  19. ^ a b Wittmann, R. (2010). Nazi Crimes and the Law. Edited by Nathan Stoltzfus and Henry Friedlander. Cambridge: Cambridge University Press. 2008. Pp. 238. Cloth $70.00. ISBN 978-0521899741. Central European History, 43(4), 732-734.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Max_Täubner&oldid=24408603»