Matthias William Baldwin
Matthias William Baldwin (født 10. desember 1795, død 7. september 1866) var en amerikansk oppfinner og gründer som grunnla en av verdens største lokomotiv-fabrikker: Baldwin Locomotive Works. Han ble født 10. desember 1795 i Elizabethtown, New Jersey som yngstemann i en søskenflokk på fem. Moren var Phebe Skinner, faren William Baldwin var vognmaker, og familien var presbyterianere. Etter å ha gått i lære hos en gullsmed og tatt svennebrev, startet han sin egen virksomhet i Philadelphia. Geskjeften gikk etterhvert dårlig, og Matthias slo seg i stedet sammen med en mekaniker og startet et lite verksted. Her hadde han for første gang befatning med en dampmaskin, og etter å ha bygd et fungerende modell-damplokomotiv, fikk han forespørsel om å bygge et fullskala til en lokal jernbane.
| Matthias William Baldwin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. des. 1795[1][2][3][4] Elizabeth Township | ||
| Død | 7. sep. 1866[1][5][2][3] (70 år) Philadelphia | ||
| Beskjeftigelse | Gründer, ingeniør | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Laurel Hill Cemetery | ||
| Medlem av | American Philosophical Society | ||
| Utmerkelser | National Inventors Hall of Fame (2005)[6] | ||
I 1831 tok Matthias på seg oppgaven og stiftet Baldwin Locomotive Works. De neste årene strømmet oppdragene på, og virksomheten måtte snart flyttes til større lokaler. Under den amerikanske borgerkrigen støttet han nordstatene og kampen mot slaveriet. Da Baldwin døde i 1866, hadde fabrikken hans bygd over 1 500 lokomotiver.
Yrkesliv rediger
Tidlig liv rediger
Da Matthias var fire år døde faren bare 42 år gammel. Han etterlot seg imidlertid en ikke ubetydelig arv i form eiendom. De som ble satt til å forvalte verdiene gjorde imidlertid en dårlig jobb, og snart var den lille formuen ødslet vekk. Moren greide imidlertid å forsørge familien og holde den samlet. I 1811 begynte han i lære hos gullsmedfirmaet Woolworth Brothers i Frankford nordøst for Philadelphia sentrum. Mens han gikk i lære flyttet moren også til Philadelphia. Etter fem år fikk han svennebrev, og ble i 1817 ansatt hos juvelér-firmaet Fletcher and Gardener. Etter å ha jobbet to år der, startet han for seg selv i 1819. I denne perioden fant han også opp en ny metode å forgylle metall på. Etterspørselen etter smykkene hans dabbet etterhvert av, og han bestemte seg for å skifte bransje.
Dampmaskiner rediger
_-_NARA_-_518735.jpg)
Matthias var blitt kjent med en mekaniker ved navn John Mason. Mason drev med tresnitt, og hadde mye å gjøre med boktrykkerne i byen. Han hadde notert seg at alle maskinene boktrykkerne hadde, var importert, og han foreslo for Baldwin at de skulle bli kompanjonger og starte produksjon av trykkeriutstyr selv. Omkring 1821 startet de firmaet Mason & Baldwin, og de fikk raskt så mye å gjøre at begge sa opp jobbene de hadde andre steder. I tillegg til trykkemaskiner lagde de også klisjéer for å trykke gullskrift på bokomslag. De forbedret metoden for å lage ruller til kaliko-trykking (tekstiltrykking) ved å etse mønsteret i stålruller i stedet for å prege det i kobberruller.[7] Baldwin utviklet metoder for flerfarve-trykk og leverte komplette rammer med trykkruller til dette formålet. Firmaet hadde nå flere ansatte og mye å gjøre, og tidlig i 1828 flyttet de virksomheten til nye og større lokaler.
Produksjonen av trykkruller ble gjort for hånd, og forsøk med bruk av hest som kraftkilde var en fiasko. Baldwin bestemte seg for å gå til anskaffelse av en stasjonær dampmaskin. Han kjøpte det som var ansett for å være det beste på markedet, men var misfornøyd med den ruvende maskinens lave ytelse. Matthias Baldwin var snart i gang med å konstruere en bedre dampmaskin fra bunnen av. Resultatet var en svært kompakt maskin som samtidig var stillegående. Driftsikkerheten var også god – maskinen var fortsatt i bruk da han døde i 1866. Andre bedrifter ønsket seg også dampmaskiner, og snart ble dampmaskinene til Baldwin det viktigste produktet til firmaet Mason & Baldwin. Matthias brukte stadig mer tid på forbedringer og videreutvikling av maskinene. Omkring 1829–1830 gikk John Mason ut av kompaniskapet.
Lokomotiver rediger
På bakgrunn av sin erfaring med dampmaskiner, fikk Baldwin i 1830 i oppdrag av Philadelphia Museum Companys innehaver Franklin Peale å bygge et mini-damplokomotiv til bruk i en utstilling som skulle demonstrere denne nye teknologien. Baldwin hadde bare noen ufullstendige tegninger av lokomotivene som deltok i Rainhillkonkurransen i England å hjelpe seg med, men 25. april 1831 var lokomotivet i drift på en liten sirkelformet bane i et av rommene på muséet. Det trakk to vogner med plass til 4 passasjerer, og ble en populær publikumsattraksjon. Suksessen avstedkom forespørsel om leveranse av et full-skala damplokomotiv til Philadelphia, Germantown & Norristown Railroad (PG&N) som var igang med å bygge en 10 kilometer jernbane der vognene var planlagt trukket av hester. Baldwin påtok seg oppdraget fra PG&N etter å ha undersøkt og tatt noen mål av et «John Bull»-lokomotiv som Camden & Amboy Railroad hadde kjøpt fra England, men ikke montert sammen enda. Kvalifisert arbeidskraft og verktøy for å bygge et lokomotiv var mangelvare, og Baldwin gjorde mye av byggearbeidet selv. På tross av det, var lokomotivet «Old Ironsides» ferdigbygd på 6 måneder, og levert 23. november 1832.
Han var konstant på jakt etter forbedringspotesiale og nye tekniske løsninger på maskinene sine. Verkstedet hans fortsatte å bygge stasjonær-maskiner, men etterspørselen etter lokomotiver økte, og i 1835 flyttet han virksomheten sin til nye lokaler ved Broad og Hamilton street. Her skulle fabrikken etterhvert bli et landemerke i Philadelphia. I 1837 fikk han i oppdrag å bygge dampmaskinen til Philadelphias (og verdens) første dampdrevne isbryter [8]. Dampmaskinen var så vellykket at da hjuldamperen «City Ice Boat No. 1» ble erstattet av en ny 30 år senere ble dampmaskinen gjenbrukt. Baldwins oppfinnsomhet og tekniske løsninger bidro til at lokomotiv-fabrikken hans fikk en dominerende stilling i det amerikanske markedet. Også blant jernbaneselskaper i utlandet ble Baldwin et kjent navn, og lokomotivene hans ble solgt over hele verden.
Verv og politikk rediger
Baldwin var medlem av Franklin Institute fra starten i 1824, og satt i komitéen for kunst og vitenskap fra 1834. Han ble valgt til visepresident i 1855, og satt i denne posisjonen til 1863. 18. januar 1833 ble han tatt opp som medlem nummer 1023 i American Philosophical Society (som ble stiftet av Benjamin Franklin i 1743)[9]. I 1837 var han representant i Pennsylvanias lovgivende forsamling, og var en aktiv motstander av de rasediskriminerende lovendringene som ble vedtatt der (blant annet «Alle frie menn har stemmerett» ble endret til «alle frie hvite menn har stemmerett»). I 1851 ble han medlem i Philadelphia Hageselskap (Horticultural society) og var president fra 1858 til 1863. Fra 1852 var han styremedlem i kunstinstitusjonen Pennsylvania Academy of the Fine Arts. I 1853–1854 var han medlem av delstatsforsamlingen i Pennsylvania. Han var også fengselsinspektør ved County Prison. Fra 1861 og frem til sin død var han med styret i Philadelphia-avdelingen av United States Sanitary Commission - en organisasjon hvis formål var å hjelpe syke og skadde krigsveteraner[10].
Personlig liv rediger
I desember 1827 giftet han seg med Sarah Crane Baldwin, og sammen fikk de to døtre og en sønn. I tillegg adopterte de en jente. Sønnen døde i februar 1835, to år gammel. Ikke lenge etter åpnet han en skole for fattige fargede barn i nærområdet. Matthias var avholdsmann og en trofast kirkegjenger som bidro økomisk til kirker og søndagsskoler. Han drev også veldedighet overfor fattige og fargede, og var motstander av slaveriet. I 1859 flyttet han til sitt nye hus i Wissinoming nær Frankford utenfor Philadelphia. Sommeren 1866 ble han syk, og trakk seg tilbake til hjemmet sitt i Wissinoming der han døde 7. september samme år. Baldwin ligger begravd på Laurel Hill Cemetery i Philadelphia.
Post Mortem rediger
Hjemmet hans i Wissinoming ble i 1880-årene gjort om til aldershjem. Huset ble ombygd flere ganger, og til slutt ødelagt i en brann i 1954. I 1905 ble det avduket en statue av Matthias W. Baldwin i Philadelphia. I 2005 ble Matthias Baldwin innlemmet i National Inventors Hall of Fame i USA på grunn av sitt store bidrag til utviklingen av damplokomotivet. I 2010 vedtok bystyret i Philadelphia å omdøpe Franklintown Park til Matthias Baldwin Park[11].
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Matthias-William-Baldwin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id baldwin-matthias-william[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 21656, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Matthias W. Baldwin, SNAC Ark-ID w68p6sj5, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, oppført som Matthias W. Baldwin, GeneaStar person-ID baldwinmatt[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.invent.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ United States Census Office: Manufactures of the United States in 1860 (side xviii) Besøkt 19. oktober 2013
- ^ Philadelphia's Lost Waterfront (side 36). Skrevet av Harry G. Kyriakodis, utgitt 2011 ISBN 1609493710
- ^ Proceedings of the American Philosophical Society held at Philadelphia. Publisert 1860 (Internet Archive) Besøkt 19. oktober 2013
- ^ List of Officers and associates of the U.S. Sanitary Commission in Philadelphia. Utgitt 1864 (Internet Archive) Besøkt 19. oktober 2013
- ^ Journal of the City Council of Philadelphia 28. October 2010. (side 9) Besøkt 2. august 2017
Kilder rediger
- Pennsylvania Magazine of History and Biography: The birth of an enterprise. Utgitt oktober 1966. Arkivert 22. oktober 2013 hos Wayback Machine.
- Minneskrift for M.W. Baldwin. Utgitt 1867. (Internet Archive)
Eksterne lenker rediger
- (en) Matthias William Baldwin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- National Inventors Hall of Fame: Matthias Baldwin