Matthew Paris
Matthew Paris, også kjent som Matheus Parisiensis (født ca. 1200, død 1259), var en engelsk benediktinermunk og kronikør i St. Albans-klosteret i Hertfordshire. Matthew besøkte to ganger Norge i offisielt ærend, og under sitt besøk i Bergen var han øyenvitne til bybrannen i 1248.[2] Han er kjent som forfatteren av historieverket Chronica Maiora.[3]
| Matthew Paris | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1200[1] England | ||
| Død | 1259[1] St. Albans | ||
| Beskjeftigelse | Kartograf, hagiograf, heraldiker, miniatyrmaler, kunstmaler, skribent, munk (1217–), historiker, skriver | ||
| Utdannet ved | St Albans School | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Gravlagt | England | ||
Han var ikke bare kjent som kronikør, men også som kartograf.[4] Hans arbeid inkluderer en rekke kart over Storbritannia, et verdenskart og flere kart over Palestina. Alle dokumenterer hans levende interesse for omverdenen, der han prøvde seg frem med ulike fremstillinger av Storbritannia og Palestina, som om han håpet å finne frem til hvordan disse områdene virkelig var.[5]
Bakgrunn rediger
Til tross for sitt tilnavn og sitt kjennskap til fransk språk, var Matthew engelsk av fødsel, men kan ha studert i Paris som ung, etter sin første utdannelse ved St Albans Abbey School (nå St Albans School). Han skriver selv at han ble tatt opp som munk ved St. Albans i 1217.[6] Det var et velstående kloster, og utgravninger har avdekket at kostholdet tilsvarte hva man unnet seg i fransk overklasse. Det ble spist en god del kjøtt av hare og gris. Abbeden mottok trolig besøk av både konge og erkebiskop, og visste hva han skulle servere.[7]
I Norge rediger
Han oppholdt seg for det meste i St. Albans, men i 1248 ble han sendt til Norge som budbringer av en beskjed fra kong Ludvig IX av Frankrike til kong Håkon Håkonsson av Norge med invitasjon til å delta i et korstog. I Bergen ble han vitne til bybrannen i 1248. I Norge avtalte han med kong Håkon om å komme tilbake senere for å hjelpe benediktinerklosteret Nidarholm ut av finansielle problemer. Klosteret var viet til St. Laurentius og lå på Munkholmen (engelske kilder forvansker stedsnavnet). Matthew tilbrakte derfor 18 måneder i Norge, og det høres ut til at han fikk et vennskapelig forhold til kong Håkon.
Skottlands poet Edwin George Morgan (1920–2010) beskrev i en sonett Matthews norgesreise - at han seiler nordover og inn i det ukjente, ser omrisset av Skottland som fascinerer ham slik at han bestemmer seg for å tegne et kart. Morgan benytter Matthews reise til å skildre framtidige hendelser, hvor kong Alexander III av Skottlands datterdatter i Norge, Margrete av Skottland, er Skottlands håp.
Kronikøren rediger
Ellers viet Matthew sin tid til studier og historieskriving, noe munkene ved St. Albans var kjent for. Han ble opptatt i ordenen 12. januar 1217. Her fortsatte han arbeidet til klosterets tidligere offisielle kronikør, Roger av Wendover. Chronica Maiora («Den store krønike») er for en stor del en gjennomgang og utvidelse av Rogers arbeid, men fra 1235 er det en førstehåndsberetning av hendelser Matthew selv var vitne til eller hørte om, trolig fra reisende på vei nordover som overnattet i St Albans etter første etappe av sin ferd fra London.[8]
Tilsvarende banebrytende er illustrasjonene som Matthew benyttet i sitt verk. Fra 1235 da Roger av Wendover la ned pennen, fortsatte Matthew historieverket etter samme metode som sine forgjengere. Han hentet mye stoff fra brev fra betydningsfulle mennesker, der noe ble lagt inn i teksten, i tillegg til samtaler med tidsvitner. Blant hans informanter var jarl Richard av Cornwall, og selv kong Henrik III som det virker som han hadde nær personlig kontakt med.
Matthew bygget videre på arbeidet til Roger av Wendover, men bearbeidet stoffet i lys av sine egne erfaringer. Rystet av interdiktet i årene 1208–13 og det som fulgte, beskrev Matthew Johan uten land som en forræder mot den engelske kirke, «en tyrann heller enn en konge». Denne vinklingen beholdes der han beskriver omstendighetene rundt tildelingen av Magna Carta. Noe har han misforstått, men er urokkelig i sin motvilje mot kong Johan og i sin støtte til baronene. Han bruker en samtale baronene imellom i 1216 for å få med sin egen karakteristikk av Johan, gjentatt av historikere ned gjennom århundrene: «Johan, et lavmål blant konger, engelskmenns største avsky, den engelske adels vanære».[9]
Matthew fulgte med på himmelens fenomener, og beskriver måneformørkelser i juni 1248 og juni/juli 1255, samt en komet i 1240, kanskje Enckes komet som offisielt ble registrert første gang i 1786. Roger av Wendover beskrev bisoler rundt den virkelige solen, men Matthew beskriver fenomenet mer detaljert og med tegninger. Jordskjelv omtales også.[10] Han beskriver regnskyll så voldsomme at folk var nødt til å ri på hester i Westminster-hallen fordi Themsens vann hadde trengt inn og stod høyt over gulvet.[11]
Kongens mann? rediger
Kongen visste at Matthew skrev et historieverk og ønsket at det skulle være så nøyaktig som mulig. I løpet av en ukes opphold på St. Albans i 1257 hadde Henrik III kronikøren ved sin side natt og dag, «og ledet min penn med mye god vilje og flid», skrev Matthew. Det er derfor underlig at Chronica Maiora kritiserer kongens politikk så sterkt.
Trolig mente Matthew aldri at hans verk skulle publiseres som han skrev det, og mange av passasjene i biografiene er merket offendiculum, hvilket betød at skribenten forsto den faren han løp. Men avskrifter renset for alt som kunne vekke anstøt, fantes i hans livstid, skjønt de anstøtelige passasjene er enten utelatt eller mildnet i forkortede utgaver av verkene hans, Historia Anglorum (skrevet rundt 1253), slik at forfatterens egne meninger neppe var noen hemmelighet. Det er uansett intet hold i den gamle teorien at han var en offisiell historiker.
Historikerens vesen rediger
Matthew Paris levde i en tid hvor engelsk politikk var særdeles komplisert og kjedsommelig. Hans talent er som forteller og i beskrivelser, selv om han var levende interessert i politikkens personlige side. Hans portretter av sine samtidige kaster lys over hans egne fordommer, mer enn over deres mål og ideer. Som de fleste av datidens «historikere» vurderte han aldri opplysninger kritisk. Han beundret en sterk personlighet, også når det gjaldt en politikk han var imot. Han priser derfor Robert Grosseteste, men fordømmer Robert Grossetestes mønster for klosterreformer. Matthew var sterk tilhenger av klosterordenen og tilsvarende motstander av dens rivaler, de verdslige geistlige og tiggermunkene. Han var sterkt imot hoffet og dets utenlandske favoritter. Han avskydde kongen som statsmann, men beskrev kongens person i mildere ordelag.
Kritikk av historikeren rediger
Den freidighet han angriper pavens hoff i Roma med, er bemerkelsesverdig, også den intense nasjonalisme han gir uttrykk for. Hans feil skyldes ofte slurv, likegladhet og sneversynthet, og iblant dikter han opp samtaler som høres utroverdige med tanke på den angivelige talerens ståsted. I andre tilfeller har han endret på dokumenter han har sitert, eller lagt noe til, for eksempel i teksten fra Magna Carta. Hans kronologi er ikke korrekt, og han skriver inn samme hendelse flere steder. Han må derfor leses kritisk og sjekkes opp mot andre kilder, og brukes med den største forsiktighet når han er vår eneste kilde. Uansett gir han et mer levende inntrykk av sin tidsalder enn noen annen engelsk kronikør. Dessverre stopper arbeidet hans i 1259, like før den store kroningsstriden mellom Henrik III og baronene.
Moderne studier av Matthew Paris rediger
Forholdet mellom Matthew Paris' arbeider og verkene til John av Wallingford[12] og Roger av Wendover kan studeres i Henry Reynolds Luards utgave av Chronica Maiora (7 bind, Rolls series. 1872–1881), med verdifulle forord. Historia Anglorum sive historia minor (1067–1253) er redigert av Frederic Madden (3 bind, Rolls series, 1866–1869).
Matthew Paris forveksles noen ganger med Matthew av Westminster,[13] den påståtte forfatteren av Flores historiarum, redigert av Luard (3 bind, Rolls series, 1890). Dette verket som er satt sammen av flere skribenter, er en utgave av Matthew Paris' skrifter, men fortsetter frem til 1326.
Matthew Paris skrev også om livet til St. Edmund,[14] redigert og oversatt av C.H. Lawrence (Oxford, 1996). Dessuten skrev han Anglo-Norman La Estoire de Seint Aedward le Rei («Historien til Sankt Edvard kongen») bevart i en vakkert illustrert manusskriptutgave, som nå oppbevares i Cambridge ved Cambridge University Library MS. Ee.3.59. Teksten er redigert i K.Y. Wallace: La Estoire de Seint Aedward le Rei, Anglo-Norman Text Society 41 (1983).
Kollegiet Paris House ved St. Albans High School for Girls[15] er oppkalt etter ham.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118578987, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Paris licet invitus embarked in the following summer (from Lynn probably, or Yarmouth), and arrived at Bergen at the time a fearful conflagration was raging in the city, which destroyed the whole of it, with the exception of the king’s palace and four religious houses.» Hentet fra Abbreviatio chronicorum Angliæ
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Matheus Parisiensis» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 26. september 2023 fra [1]
- ^ Matthew Paris, the voice of medieval St. Alban
- ^ Matthew Paris's itinerary maps from London to Palestine, Arkivert 28. september 2023 hos Wayback Machine. British Library
- ^ «Matthew Paris»
- ^ How wealthy? How pious?
- ^ «Matthew Paris's itinerary maps from London to Palestine, British Library». Arkivert fra originalen 28. september 2023. Besøkt 28. september 2023.
- ^ «Matthew Paris' omtale av Johan uten land». Arkivert fra originalen 26. september 2023. Besøkt 26. september 2023.
- ^ Sarah L. Hamilton: Tales of Wonder in the Chronica Maiora of Matthew Paris (s. 114)
- ^ Sarah L. Hamilton: Tales of Wonder in the Chronica Maiora of Matthew Paris (s. 116)
- ^ «Johan av Wallingford», Dictionary of National Biography
- ^ «Matthew of Westminster», Catholic Encyclopedia (1913)
- ^ «St. Edmund»
- ^ St. Albans høyere pikeskole