Marie Taglioni
Marie Sophie Taglioni (født 23. april 1804 i Stockholm i Sverige, død 22. eller 23. april 1884 i Marseille) var en av romantikkens viktigste dansere og den første danseren som brukte tåspissko. Hun ble kjent i 1832 da faren hennes, Filippo Taglioni, koreograferte balletten Sylfiden (La Sylphide) til henne. Det var i dette stykket hun først brukte tåspissko.
| Marie Taglioni | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. apr. 1804[1][2][3][4] Stockholm[5][4][6] | ||
| Død | 23. apr. 1884[7] (80 år) Marseille (Frankrike)[8][4][6] | ||
| Beskjeftigelse | Ballettdanser, koreograf | ||
| Partner(e) | Alexander Trubetskoy | ||
| Far | Filippo Taglioni | ||
| Mor | Sophie Karsten | ||
| Søsken | Paolo Taglioni | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1884) | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Taglioni | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Marie Taglioni var datter av den italienske danseren og koreografen Filippo Taglioni og den svenske danseren Sophie Karsten, som i sin tur var datter av sangeren Christopher Christian Karsten og den polske skuespilleren Mariane Sophie Stebnowska.[9]
Danser rediger
Taglioni ble den romantiske balletts første store stjerne.[trenger referanse] Hun regnes som den første mester av spissdansen, altså dans på tåspissene.[trenger referanse] Hennes verdenskarriere tok til da hun i 1832 opptrådte i Parisoperaen i balletten La Sylphide av Jean Schneitzhoeffer. Koreografen var hennes egen far, Filippo Taglioni.
Den 18. september 1832 giftet hun seg i London med Jean-Pierre Victor Albert Gilbert de Voisins (død 1863). De fikk to barn: Marie (1835–1901, gift med Alexander Troubetzkoy, 1813–1889) og Georges-Philippe (1843–1893, gift med Sozonga Ralli, død 1906 i Paris).
Taglioni forlot i 1837 Ballet de l’Opéra de Paris og ble medlem av den keiserlige ballett basert i St. Petersburg i Russland. Etter sin siste forestilling i Russland, i 1842, mens populariteten hennes var på topp, ble et par av hennes gamle tåspissko solgt for to hundre rubler, visstnok for å bli kokt, servert med saus og spist av en gruppe tilhengere.[trenger referanse]
I juli 1845 danset hun med Lucile Grahn, Carlotta Grisi og Fanny Cerrito i Jules Perrot's Pas de Quatre, en ballett som var ypperlig illustrative for Taglionis eteriske kvaliteter som ble presentert i Alfred Edward Chalons litografiske trykk.[trenger referanse]
Taglioni sluttet som profesjonell danser i 1847. Etter det bosatte hun seg i Venezia i Italia. Hun var med på å innføre et strengere regime ved operaen i Paris,[trenger referanse] og var jurymedlem i den aller første corps de ballet-konkurransen. Senere lærte hun bort sosial dans, og hadde noen få ballettelever. Den mest kjente er Emma Livry. Taglioni koreograferte sitt eneste verk, «Le Papillion», til Livry, men Livry omkom i 1863 da hennes kostyme ble antent av en gasslampe.
Johann Strauss komponerte Marie Taglioni Polka til Taglioni.
Hun ble begravet på Cimetière de Montmartre.
Bibliografi rediger
- Marie Taglioni, Souvenirs. Le manuscrit inédit de la grande danseuse romantique, édition établie, présentée et annotée par Bruno Ligore, Gremese, 2017.
- Madison U. Sowell, Debra H. Sowell, Francesca Falcone, Patrizia Veroli, Icônes du ballet romantique. Marie Taglioni et sa famille, Gremese, 2016.
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Marie-Taglioni, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3064, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Тальони Мария, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ runeberg.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ «genealogia.fi». Arkivert fra originalen 11. januar 2010. Besøkt 3. januar 2019.