Wikipedia

Mariama Bâ

senegalesisk forfatter, lærer og feminist

Mariama Bâ (født 17. april 1929, død 17. august 1981) var en senegalesisk forfatter og feminist som skrev på fransk. Hun ble født i Dakar og oppdratt som muslim, og begynte tidlig å kritisere det hun mente var ulikheter mellom kjønnene som et resultat av afrikanske tradisjoner. Hun ble oppdratt av sine tradisjonalistiske besteforeldre, og måtte kjempe for å få en utdanning, da de ikke mente at jenter skulle få dette. Bâ giftet seg med den senegalesiske politikeren Obèye Diop, men de skilte seg og hun ble alene med parets ni barn.

Mariama Bâ
Født17. apr. 1929[1][2]Rediger på Wikidata
Dakar (French Senegal, Fransk Vest-Afrika)[3]
Død17. aug. 1981[1][2]Rediger på Wikidata (52 år)
Dakar (Senegal)[1]
BeskjeftigelseSkribent,[4] romanforfatter,[5] kvinnesaksforkjemper[5]
Embete
Utdannet vedÉcole normale de Rufisque[6]
EktefelleObèye Diop[7][3]
FarAmadou Bâ
NasjonalitetSenegal[8]
SpråkFransk[9][10]
UtmerkelserGrand prix littéraire en poésie d'Afrique noire (1982)[11]
Noma-prisen (1980)
Emne(r)Feminisme, kvinners posisjon i Afrika
DebutUne Si Longue Lettre
Notable verkSo Long a Letter
Mariama Bâ på Commons

Bâs frustrasjon over afrikanske kvinners skjebne, sammen med hennes aksept for den samme skjebnen, blir uttrykt i hennes første roman, Une Si Longue Lettre. I denne forteller hun om sorgene og resignasjonen til en kvinne som må dele sin sorg over sin døde ektemann med hans andre, yngre kone. Abiola Irele kalte boken «den mest dyptfølte presentasjonen av kvinners stilling i afrikansk litteratur», og den korte boken fikk den første Noma-prisen for bøker gitt ut i Afrika i 1980.[12]

Bâ døde ett år senere, før hennes andre roman kom ut; Un Chant écarlate som beskriver problemene en kvinne møter da ektemannen forlater henne til fordel for en annen kvinne.

Liv rediger

Historikeren Nzegwu har pekt på at Bâs liv inneholdt mye. Hun ble født i 1929 inn i en velstående familie i Dakar med god utdannelse. Faren hennes var en offentlig tjenestemann som ble en av de første ministerne i landet da han i 1956 ble helseminister. Bestefaren hennes arbeidet som tolk for de franske styrkene i landet. Etter at moren hennes døde ble Bâ oppdratt tradisjonalistisk av besteforeldrene sine på morssiden. Hun fikk sin første utdannelse på fransk, samtidig som hun gikk på koranskole.

Både i perioden med den koloniale revolusjonen og senere, møtte jenter mange vanskeligheter når de ville ta høyere utdannelse. Bâs besteforeldre ville ikke gi henne mer utdannelse enn grunnskole, men faren insisterte på at hun skulle få en mulighet til å studere, og overtalte dem.

På en lærerskole i Rufisque, en forstad til Dakar, vant hun førstepremien i inntakskonkurransen og begynte på Ecole Normale. På denne institusjonen forbredte hun seg til å arbeide som lærer. Etter å ha oppdaget hennes intellekt og kapasitet, begynte rektor på skolen å forberede henne på eksamen i 1943. Hun arbeidet som lærer fra 1947 til 1959, før hun gikk over til en stilling som undervisningsinspektør i regioninspektoratet.

Bâ var forfatter, lærer og feminist, aktiv fra 1979 til 1981. Kilden for hennes feministiske meninger var foreldrenes liv og utdannelsen hun fikk. På grunn av at hun var av de første som viste den underlegne posisjonen kvinner har i det afrikanske samfunnet, er hun av stor betydning for moderne studier av Afrika. Bâs arbeider fokuserte på bestemoren, moren, søsteren, datteren, kusinen og vennen, hvordan de alle fortjente tittelen «Mor Afrika» og hvor viktige de er for det afrikanske samfunnet.

Mariama Bâ følte det hun mente var den feilslåtte afrikanske frihetskampen. Hennes tidligste verker var essayer hun skrev mens hun var på Ecole Normale. Noen av disse har nå blitt publisert. Hennes første verk omhandler en metode for å avvise den franske assimileringspolitikken.

Bâ var en forkjemper for nytenkning og forfriskning av det afrikanske livet, i hovedsak i de sosiale konstruksjonene i forholdet mellom mann og kvinne. Det at menn og kvinner ikke har likeverd mener hun kan hjelpe oss til å bli klar over Afrikas behov for sosial forandring, en forandring som må komme inn i politikken i mer enn taler.[13]

Som skilt og «en moderne muslimsk kvinne», som hun omtalte seg selv som, var hun aktiv i kvinneforeninger. Hun var en forkjemper for utdannelse, forsvarte kvinners rettigheter, holdt taler og skrev artikler i aviser. Gjennom dette gjorde hun en viktig innsats på disse feltene ved å forklare og beskrive hindringene for kvinner generelt, og særlig gifte kvinner.

Hun hadde visjoner og målsetninger med det hun gjorde. Hun mente at afrikanerne måtte redusere de skadelige virkningene av kulturen. Kvinner er psykologisk og finansielt avhengige av menn og deres handlinger mot familien, et faktum som gjorde at Bâ kritiserte og avslørte maktstrukturene i samfunnet.

Hun mente at forvrenginger av kulturelle holdninger og institusjoner blir maskert som «tradisjon» og «kultur» og at både menn og kvinner har blitt «lurt» til å godta disse vanene. Mennesker skulle i stedet «bli overbevist om den ufrakommelige og nødvendige komplementariteten mellom menn og kvinner».

Verker rediger

Mariama Bâ skrev flere bøker hvor hun åpent delte sine tanker og følelser. Blant disse er Une si longue lettre (1981), Un chant écarlate (1986), og La fonction politique des littératures africaines écrites (De politiske funksjonene for afrikansk skrevet litteratur) (1981).

Une si longue lettre rediger

I 1981 fikk Une si longue lettre den første Noma-prisen for publisering i Afrika. I denne boken tar forfatteren for seg de store bidragene afrikanske kvinner har gjort og gjør i å bygge samfunn. Boken har blitt publisert i mer enn et dusin ulike språk.

Boken er skrevet i form av et brev eller en dagbok fra enken Ramatoulaye til hennes barndomsvenninne Aissatou som bor i USA. Diskriminerende maktutøvelse gjør at Ramatoulaye må hamle opp med konsekvensene av dette. Denne maktutøvelsen er i boken en form for mannlig dominans som kommer fra samfunnets konstruerte patriarkalske ideologi. Siden Ramatoulaye er en kvinne kan det virke som om hun ikke har noen rett til å bestemme over sin egen skjebne. Aissatou avviser denne holdningen, og styrer sitt eget liv uten å bli nektet dette av ektemannen.

Denne sterke utleggelsen av feminisme er kanskje det som gjør romanen til en sterk røst for undertrykte kvinner i Afrika. Kvinnen er undertrykt av kulturen og gjennom rollen hun må gå inn i. Aissatou avviser dette, men sakte innser Ramatoulaye at hun ikke kan se til hennes kultur for mye hjelp.

Gjennom karakteren Ramatoulaye får Mariama Bâ uttrykt sine tanker. Dette inkluderer utsagn som at hun «ikke har gitt opp å forme livet sitt på nytt. Til tross for skuffelser og ydmykelser lever fremdeles håpet i henne...»

Ramatoulaye er inspirert av vennskapet sitt med Aissatou og hennes kontante oppførsel i møte med motgang. I begynnelsen av fortellingen er Ramatoulaye stresset og skriver til venninnen for å «få ut trykket». Siden hun er muslim refererer hun til Gud da ektemannen hennes dør. Hun refererer også til ham, og til sharialovene om polygami da ektemannen hennes, Modou, etter 25 års ekteskap, gifter seg med datterens venninne, Binetou. Selv om Modou svikter henne og bruker deres felles penger på Binetou velger Ramatoulaye å bli, på grunn av sin religiøse overbevisning.

Gjennom å snakke til Aissatou om livet sitt, reflekterer Ramatoulaye over sine opplevelser. Siden de to har reagert ulikt på ektemennenes handlinger overfor andre kvinner, vil Ramatoulaye vite om det er verdt å bli værende i ekteskapet. Aissatous avgjørelser er mye mer radikale enn den Ramatoulaye har tatt, og hun står som en representant for en kvinne som frir seg fra tradisjonene. Om de ulike kvinnenes avgjørelser er riktige blir overlatt til leseren å avgjøre.

Un Chant écarlate rediger

Un Chant écarlate (1986) fikk også internasjonal oppmerksomhet. Denne boken tar for seg det kritiske behovet kvinner har for å skape arenaer der de har makt og ikke blir sett på som «det svake kjønn». ' Un Chant écarlate handler om et ekteskap mellom en europeisk kvinne og en afrikansk mann.

La Fonction politique des littératures africaines écrites rediger

I La Fonction politique des littératures africaines écrites (1981) forfekter Bâ at afrikanske kvinner skal være stolte av sine styrker og bedrifter; at de bidrar til kontinentets utvikling og vekst.[14]

Ettermæle rediger

Mariama Bâ står igjen som en inspirerende figur for afrikanske kvinner. Hun illustrerer hvordan vaner og tradisjoner kolliderer med moderniteten og «den nye verden» og hun inspirerer folk til å utvikle seg og ta nye skritt.[15]

UNESCO har inkludert Mariama Bâ i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.[16]

Mariama Bâ internatskole (Maison d'Education Mariama Bâ) rediger

Mariama Bâ internatskole er en internatskole på Goree, en øy i Senegal. Skolen ble grunnlagt i 1977 av Leopold Sedar Senghor, Senegals første president. Den ble oppkalt etter Mariama Bâ på grunn av det hun stod for, snakket om og skrev om. Skolen er for jentene med gjør det best på de nasjonale opptaksprøvene til sekundærskolenivået. Hvert år får rundt 25 elever fra alle de 11 regionene i Senegal muligheten til å gå på skolen resten av skoletiden sin. Pensum tilsvarer sekundærutdannelsen i Frankrike.

Litteratur rediger

  • Ada Uzoamaka Azodo (ed.), Emerging Perspectives on Mariama Bâ: Postcolonialism, Feminism, and Postmodernism, Africa World Press (2003), ISBN 1592210287
  • George, Joseph, "African Literature" kap. 12 i Understanding Contemporary Africa, April A. Gordon and Donald L. Gordon, Lynne Rienner, London, 1996, ISBN 1555875475
  • Laura Charlotte Kempen, Mariama Bâ, Rigoberta Menchú, and Postcolonial Feminism, Peter Lang Publishing (2001), ISBN 0820449768

Referanser rediger

  1. ^ a b c dicocitations.lemonde.fr[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11889754c[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Feminist Companion to Literature in English, side(r) 47[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ https://www.babelio.com/auteur/Mariama-Ba/3740.
  5. ^ a b Virginia Blain; Isobel Grundy; Patricia Clements (1990) (på en), The Feminist Companion to Literature in English: Women Writers from the Middle Ages to the Present, OL2727330W, Wikidata Q18328141 
  6. ^ aflit.arts.uwa.edu.au[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ histoireparlesfemmes.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 17. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11889754c; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11889754c.
  10. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 44001891, Wikidata Q16744133 
  11. ^ www.adelf.info[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Africana Collection, University of Florida». Arkivert fra originalen 4. februar 2007. Besøkt 1. mars 2007. 
  13. ^ «The University of Western Australia (1995) Lest 1. mars 2012». Arkivert fra originalen 1. oktober 2006. Besøkt 10. november 2006. 
  14. ^ Plant, D. G. (Ed). (1996). Mythic Dimensions in the Novels of Mariama Bâ, Retrieved on March 25, 2006 From Research in African Literatures
  15. ^ D’Erneville, A. (1982), Femmes, Africaines. Retrieved on March 25, 2006 propos recueillis par Annette Mbaye D’Erneville sur les thèmes femmes et société.
  16. ^ «UNESCO Women in Africa History | Women». en.unesco.org. Besøkt 4. november 2020. 
Forrige mottaker:
Første vinner 		Vinnere av Noma-prisen
 Neste mottaker:
Felix C. Adi
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mariama_Bâ&oldid=23824434»