Margaykatt

et lite rovpattedyr i kattefamilien

Margaykatt (Leopardus wiedii) kalles også treozelot og er et lite neotropisk rovpattedyr (Carnivora) i kattefamilien (Felidae), tilhørende slekten Leopardus (også kjent som ozelotlinjen og amerikanske flekkede småkatter). Arten er stedegen for den neotropiske faunaregion. Margaykatten har kun 18 kromosompar, i likhet med de andre artene i ozelotlinjen.[2] Det vanlige blant katter er ellers 19 kromosompar.[2]

Margaykatt
Sentral margaykatt (L. w. glauculus)
Nomenklatur
Leopardus wiedii
(Schinz, 1821)
Synonymi
Felis wiedii
Populærnavn
margaykatt, treozelot
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieKattefamilien
SlektLeopardus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk og delvis trelevende, skog, savanne og buskmark med trær
Utbredelse: Neotropis

Margaykatten står oppført som nær truetIUCNs rødliste, men status har ikke vært oppdatert siden 10. mai i 2014.[1] Man regner imidlertid med at populasjonen har en synkende tendens. Det er også kjent at ozelot (L. pardalis) påvirker arten negativt, der disse sameksisterer.[1] Tap av habitat, som følge av avskoging, er trolig hovedårsaken til den negative trenden.[1]

Taksonomi rediger

 
Sentral margaykatt (L. w. glauculus)

Opp mot 11 underarter har blitt beskrevet.[3][4] Kun tre av disse anerkjennes provisorisk, basert på fylogenetiske studier, og tas med i inndelingen under, men en nyere analyse av skinn og hodeskaller klarte ikke å avdekke geografiske forskjeller.[5] De provisorisk anerkjente underartene er:[4]

Det vil kreves mer avanserte molekylære og morfologiske studier av arten for å avdekke eventuelle underarter. Et enkelt individ av margaykatt ble dokumentert i Texas i 1852, men forskerne tror ikke at det finnes en levedyktig populasjon der i dag.[5]

Biologi rediger

 
Margaykatten er svært godt tilpasset et liv i trærne og har evnen til å klatre ned trestammer med hodet først.

Margaykatten ligner på en liten ozelot og kalles derfor også treozelot, siden den trives godt oppe i greinverket på trærne. Den er på størrelse med en vanlig tamkatt, men lemmene er lengre og kroppen slankere. Underartene varierer noe i størrelse, men generelt kan man hevde at vekten ligger rundt 2,3–4,9 kg. Hannene blir i de fleste tilfeller noe tyngre enn hunnene.[5]

Pelsen har en blekgul til okerbrun eller gråbrun grunnfarge og er dekket med sorte flekker (både prikker og rosetter) og markeringsstriper.[5] Behåringen er myk og rikelig. Hodet er relativt lite og rundt, og øynene ganske store og mørke. Fra hvert øye løper det en karakteristisk sort pelsstripe over skalletaket. Ørene er mellomstore og lett avrundete med sort bakside med en sentral hvit flekk. Buksiden er lys, men dekket med lignende sorte flekker som ellers på kroppen. Også lemmene har prikkmøster, men de har lysere grunnfarge på innsidene. Kroppen er lang og smidig, labbene ganske brede og halen lang (typisk 19,5–40 cm avhengig av kjønn og underart) og dekket av sorte flekker i et slags ringlet mønster.[5]

Margaykatten er utbredt fra tropiske strøk i Mexico og sørover gjennom Mellom-Amerika og Sør-Amerika til det sørlige Brasil og Paraguay, samt marginalt i Uruguay og det nordlige Argentina. Den er mest vanlig i høyder opp til cirka 1 500 moh,[1] selv om den også har blitt registrert i høyder på opp mot 3 000 moh i Andes.[1][5]

Margaykatten trives i flere typer skog, men finnes også på savanne og i buskmark med trær. Arten har imidlertid sterke assosiasjoner til tropisk og subtropisk regnskog og er i større grad enn andre katter tilpasset et liv oppe i greinverket på trærne.[5]

Klatreegenskapene er spesielt godt utviklet, og arten er ett av to kattedyr som kan klatre ned en trestamme med hodet først. Dette skyldes at ankelleddet på bakføttene kan roteres 180 grader (90 grader i hver retning), slik at klørne kan benyttes som gripeklør i barken. Den andre er treleoparden (Neofelis nebulosa), som imidlertid bare finnes i Asia. Margaykatten tilbringer mesteparten av tiden oppe i trærne, der den hopper fra grein til grein i trekronene, på jakt etter mindre trelevende pattedyr og fugler, amfibier og reptiler, men den spiser også annet. Arten er mest nattaktiv.[5] Typiske byttedyr veier gjerne inntil 1 kg,[1] men det hender også at den tar større pattedyr ekorn, kaniner, agutier og små apekatter.[4] Snittstørrelsen på byttedyrene er cirka 250 g.[4]

Arten lever til daglig solitært, og kjønnene kommer bare sammen i paringstiden, som ser ut til å være uavhengig av årstidene. Drektighetstiden er 76–84 dager. Det er mødrene som tar seg av ungene. De får som oftest bare én unge, og bare sjelden to. Ungene fødes i et rede, ofte gjort i et hult tre, der de holder seg til de blir cirka åtte uker gamle og avvennes, hvoretter de er klare til å bli med moren på jakt. Etter cirka to år regnes ungene som voksne og forplantningsdyktige.[5]

Inndeling rediger

Inndelingen følger IUCN/SSC Cat Specialist Group.

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g de Oliveira, T., Paviolo, A., Schipper, J., Bianchi, R., Payan, E. & Carvajal, S.V. 2015. Leopardus wiedii. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T11511A50654216. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-4.RLTS.T11511A50654216.en. Accessed on 22 July 2023.
  2. ^ a b Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
  3. ^ Wozencraft W. C. 2005. Order Carnivora. In Mammal species of the world. A taxonomic and geographic reference (3rd ed.). Wilson D. E. & Reeder D. M. (Eds). Johns Hopkins University Press, Baltimore, pp. 532-628.
  4. ^ a b c d Cat Classification Task Force (2017) Margay, Leopardus wiedii. CATnews Special Issue 11, p. 46. IUCN/SSC Cat Specialist Group https://repository.si.edu/bitstream/handle/10088/32616/A_revised_Felidae_Taxonomy_CatNews.pdf
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Castelló, José (2020). «Felinae: Ocelot linage». Felids and Hyenas of the World. USA: Princeton University Press. s. 102–107. ISBN 978-0-691-20597-7. 

Eksterne lenker rediger