Manuel Zelaya
José Manuel Zelaya Rosales (født 20. september 1952 i Juticalpa) er en honduransk politiker som var Honduras' president fra 27. januar 2006 til 28. juni 2009. Zelaya representerte Partido Liberal (PL). Zelaya ble avsatt i et militærkupp og fraktet til Costa Rica. 21. september samme år kom han seg inn igjen i landet og tok tilflukt i ambassaden til Brasil.
| Manuel Zelaya | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. sep. 1952[1][2][3] (71 år)Catacamas | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Instituto Salesiano San Miguel | ||
| Ektefelle | Xiomara Castro | ||
| Barn | Xiomara Zelaya | ||
| Parti | Partido Liberal de Honduras Liberty and Refoundation | ||
| Nasjonalitet | Honduras | ||
| Utmerkelser | Francisco Morazán-ordenen | ||
Zelaya vant knapt over den konservative presidentkandidaten Porfirio Lobo Sosa ved valget 27. november 2005, og ble innsatt 27. januar 2006. Han tok da over etter Ricardo Maduro, som den femte presidenten fra Honduras' liberale parti. Som president beveget han imidlertid sterkt til venstre, og samarbeidet med Hugo Chávez' «bolivariske allianse».
Etter kuppet mot Zelaya overtok Roberto Micheletti fra det samme liberale partiet som midlertidig president. Ved det svært omstridte valget i november samme år ble Porfirio Lobo Sosa valgt til ny president og tiltrådte i januar 2010.
I desember 2009 stemte parlamentet over et forslag om å gjeninnsette Zelaya frem til perioden hans uansett utløper i januar 2010, men forslaget ble nedstemt. Bare 14 representanter stemte for å gjeninnsette Zelaya.
Den fjerde urna rediger
Kuppet ble gjennomført samme morgenen som publiseringen av en meningsmåling om støtten til «Den fjerde urna» ved det planlagte presidentvalget i november 2009. Stemmesedlene i Den fjerde urna skulle avgjøre om honduranerne ønsket å danne ny grunnlovgivende forsamling.
Honduras’ grunnlov stammer fra 1982, et knapt år etter at det forrige militærdiktaturet ble erstattet av et sivilt styre. Da grunnloven ble skrevet, fungerte den nye sivile regjeringen fortsatt på militærets premisser, og fikk operere under kontroll av USAs ambassadør og "skyggepresident" John Negroponte.
Det er en konservativ grunnlov som begrenser mulighetene til politisk deltakelse. Kritikerne har stilt spørsmål ved om grunnloven kan anses for å være demokratisk.
Hvem er den avsatte presidenten? rediger
Selv om det finnes flere mindre partier i Honduras, har honduransk politikk siden 1980 vært dominert av de to partiene Partido Liberal (PL) og Partido Nacional (PN). Begge partienes røtter strekker seg tilbake til starten på 1900-tallet og representerer interessene til ulike deler av jordbruks- og næringslivseliten. De ideologiske forskjellene er imidlertid vanskeligere å få øye på. Zelaya, som ble valgt inn med 4 prosentpoeng foran Porfiro Lobo Sosa fra PN i 2005, kommer fra en velstående familie som er del av det tradisjonelle rurale oligarkiet. Zelaya representerte likevel den mer liberale fløyen i Partido Liberal.
I 2005 gikk Zelaya til valg på en mer human kriminalitetsbekjempelse, kamp mot sosiale forskjeller, korrupsjonsbekjempelse og folkelig deltakelse. Han fikk i sin presidentperiode gjennomslag for anti-korrupsjonsloven ”Ley de Transparencia y Acceso a la Información Pública”, og loven for folkelig deltakelse «Ley de Participación Ciudadana», som garanterte den planlagte meningsmålingen 28. juni.
Zelaya ignorerte kraftige protester fra La Coordinadora Nacional de Resistencia Popular (CNRP) og Bloque Popular, nasjonale paraplyorganisasjoner for ulike grasrotorganisasjoner, da han i 2006 signerte frihandelsavtalen CAFTA med USA, de Mellomamerikanske landene og Den dominikanske republikk. Han gikk også inn for privatisering av vannressurser, og ga vide konsesjoner til utenlandske gruveselskaper. Privatiseringen var i samsvar med strukturtilpasningene som Honduras forpliktet seg til da landet som HIPC-land (Heavily Indebted Poor Country) i 2007 fikk ettergitt 1,4 milliarder US dollar i gjeld.
Sosial protest og mobilisering rediger
CNRP og Bloque Popular økte protestnivået under Zelayas periode. Seksten massive veiblokader i 2007, tre generalstreiker, og en stor streik i offentlig sektor i 2008 var kraftige virkemidler for å fronte 12 krav for sosiale, økonomiske og politiske reformer. De krevde blant annet jordbruksreform, økt minstelønn, statlig overtakelse av vannressurser, økt skatt for gruveselskapene, sterkere sosial forpliktelse fra gruvesektoren og forbud mot Open Pit Mining – den mest miljøskadelige gruvedriften, som gir store utslipp av tungmetaller.
Gruveselskaper, hovedsakelig fra USA og Canada, har konsesjoner på gruvedrift i områder tilsvarende 30 prosent av Honduras territorium. Landsbyer som ligger i nærheten av gruvene opplever det som er blitt kalt en helsekrise. Allergier, håravfall, luftveissykdommer og aborter er blant de vanligste helseproblemene miljøgiftene fra gruvedriften forårsaker.
Politiske endringer før kuppet rediger
Mot slutten av 2007 viste Zelaya tegn til et mer tydelig politisk kursskifte. Fagbevegelsen fikk gjennomslag for å heve minstelønnen til arbeiderne med 60 prosent, til 292 US dollar. Dette falt ikke i god jord i Maquila-industrien, som med rundt 130 000 sysselsatte er den største i Mellom-Amerika, og nyter stor politisk og økonomisk makt i Honduras.
Jordbruksarbeidere fikk en lønnsøkning på 20 prosent. Reaksjoner fra den historisk viktige banansektoren uteble heller ikke. Standard fruit Company og Dole meldte om dårlige konkurransevilkår, og muligheten for å flytte driften ut av Honduras. Videre innførte Zelaya gratis skolegang og gratis skolemat, og han ga etter for presset fra CNRP om å sette i gang jordbruksreform og forbedre gruvedriftslovgivningen.
Allerede før de nasjonale reformene hadde Zelaya begynt å knytte politiske bånd til latinamerikanske land som Venezuela, Bolivia, og Ecuador. Zelaya meldte Honduras inn i den Venezuela-støttede oljealliansen PetroCaribe, samt det Bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA) hvor landet deltar sammen med sju andre land. ALBA har et uttalt mål om å bygge et økonomisk samarbeid i stedet for konkurranse mellom medlemsstatene, og ble etablert av Fidel Castro og Hugo Chavez som en politisk og økonomisk motvekt til USA. Innmeldelsen i ALBA provoserte næringslivseliten i Honduras, og førte til at Zelaya mistet støtten fra eget parti.
Grasrotorganisasjonene mobiliserte bredt for å støtte «Den fjerde urna», da en ny grunnlovgivende forsamling ville åpnet for endring av grunnloven. Forslaget ble derimot motarbeidet av maktsektorene i landet: flertallet av kongressmedlemmene, høyesterett, riksadvokaten, hæren, den katolske kirken og de evangeliske kirkene, massemediene og næringslivet. Sektorene har stått samlet i sin støtte til kuppregjeringen.
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Manuel-Zelaya, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000025676, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som José Manuel Zelaya Rosales, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id zelaya-rosales-jose-manuel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
| Forgjenger: Ricardo Maduro |
President i Honduras |
Etterfølger: Roberto Micheletti (interim) |