Wikipedia

Mankeulv

pattedyrart

Mankeulv (Chrysocyon brachyurus) er rovpattedyr i hundefamilien som er endemisk for landene Argentina, Bolivia, Brasil, Paraguay og Peru i Sør-Amerika. Det er ikke en ulv, men en helt selvstendig art uten spesielt nære slektninger. Arten er monotypisk og regnes som alteter.

Mankeulv
Nomenklatur
Chrysocyon brachyurus[1]
Illiger, 1815
Populærnavn
mankeulv
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieHundefamilien
GruppeHundelignende canider
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Økologi
Habitat: terrestrisk, pampas og cerrado
Utbredelse:

Beskrivelse rediger

 
De lange lemmene er karakteristiske for mankeulven

Til tross for navnet og sitt rødrevelignende utseende er ikke mankeulven særlig nært beslektet med ulver eller ekte rever. Det har versert en rekke teorier om artens slektskap med andre canider, men den er ikke spesielt nært beslektet med noen av dem. Mankeulven klassifiseres imidlertid sammen med søramerikanske hundedyr og er således en hundelignende canide som tilhører hundefamilien. Arten er eneste overlevende i slekten Chrysocyon, en mulig etterkommerslekt av store søramerikanske canider som for lengst er utdødd.

Mankeulven er den største av de søramerikanske canidene. Skulderhøyden er nærmere 90–100 cm, men dette rovpattedyret veier kun 20–30 kg. Hode og kropp utgjør normal omkring 124,5–132 cm. I tillegg kommer halen med ca. 28–40,5 cm. Arten har 76 diploide kromosomer (2n = 76) og er ikke spesielt nært beslektet med noe annet nålevende hundedyr. Bushhund (Speothos venaticus) er allikevel den av dagens hundedyr som står den nærmest.

Mankeulven har lange og tynne, nærmest styltelignende ekstremiteter og smal kroppsbygning med gyllenrød pels med sorte og hvite markeringer. Over manken og nedre halvdel av bena er fargen nærmest sort. Halen er derimot hvit på den ytre halvdelen, og den har dessuten hvite hårkanter på de relativt store ørene. Den er også nærmest hvit i buken. Siden dette rovdyret ikke nedlegger store byttedyr er den dentale utrusningen (hjørnetennene) ikke spesielt godt utviklet hos denne arten.

Normalt skulle man tro at et slikt langbent rovdyr var svært hurtig, men det er ikke mankeulven. Mankeulven er nemlig passgjenger og kan derfor ikke stole på hurtighet for å nedlegge bytte. Trolig har arten utviklet de kjempelange bena for å kompensere for dette og ha god oversikt i det høye gresset der den normalt ferdes.

Inndeling rediger

Inndelingen følger i hovedsak Lindblad-Toh et al. (2005),[3] med noen nye oppdateringer. Inndelingen av søramerikanske rever følger Tchaicka et al. (2016).[4] Inndelingen av sjakaler i en selvstendig gruppe følger Atickem et al. (2018).[5]

Treliste
Utdødd i nyere tid.

Fylogeni rediger



kortøret hund




krabberev







sechurarev



culpeo





pampasrev



grå pampasrev





darwins rev




hoaryrev







mankeulv



bushhund



Utbredelse og habitat rediger

 
Mankeulv i fangenskap

Mankeulven er utbredt fra munningen av Parnaíba elven i det nordøstre Brasil, vest til Pampas del Heath i Peru og sør til Chaco i Paraguay og Rio Grande do Sul i Brasil. Nylig er det imidlertid rapportert observasjoner av dette dyret så langt sør som Santiago del Estero i Argentina. Flere forskere mener nå også at den kan ha en viss utbredelse i det nordlige Uruguay.

Totalbestanden av voksne individer ble i 2008 anslått til cirka 13 000 dyr.[6] Forskerne hevder at den er synkende og antar at bestanden innen 10 år vil ha sunket med ytterligere cirka 10 prosent.[6]

Mankeulven foretrekker habitat som gressland (cerradoen), krattskog med lav til middels tetthet, skog med åpninger i kronetaket og våtmarksområder som periodevis oversvømmes (pampasen). Men arten er også å finne jordbruksarealer.

Atferd rediger

Mankeulven er normalt nattaktiv, men kan også være aktiv i grålysningen og skumringen. Studier har dessuten vist at hannene er mer aktive enn tispene. På dagtid ligger de stort sett å hviler i skjul av tett gress eller kratt.

Mankeulven danner par (hann og tispe) og er monogame, men de forblir relativt uavhengige av hverandre. De jakter, forflytter seg og hviler hver for seg. Det er bare i paringstiden de holder nært sammen. Territoriet er normalt ca. 27 km² stort. Grensene mot andre territorier markeres og overvåkes nøye. Nomadiske hanner markerer gjerne i ytterkanten av territoriene, og vil overta om hannen skulle dø.

Mankeulven kommuniserer med tre distinkte lyder. I skumringen kan man ofte høre dype bjeff. En annen lyd er en høylytt hvinelyd. Og en tredje er knurring. I tillegg kommuniserer den med kroppsspråk og markeringer.

Ernæring rediger

Mankeulven er en nattaktiv altetende art med spesielt god tilpasning til de åpne miljøene på den søramerikanske savannen, og den spiller en viktig rolle i frøspredningen av frukt, spesielt ulveeple (Solanum lycocarpum). Mer enn 50 % av mankeulvens diett består faktiske av ulveeple.[7] Den jakter og spiser også beltedyr, bomullshalekaniner, gnagere og andre små pattedyr, fisk, fugler, egg, reptiler, gastropoder og terrestriske mollusker, insekter, frukt, bær og vegetasjon, helst i form av røtter, knoller og løker. Det hender også at de tar bufe, som smågris, lam og frittgående høner.

Referanser rediger

  1. ^ Wozencraft, W.C. (2005). "Order Carnivora". In Wilson, D.E.; Reeder, D.M. Mammal Species of the World: A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed.). Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-8221-0. OCLC 62265494.
  2. ^ Paula, R.C. & DeMatteo, K. 2015. Chrysocyon brachyurus (errata version published in 2016). The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T4819A88135664. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-4.RLTS.T4819A82316878.en. Downloaded on 30 March 2018.
  3. ^ Lindblad-Toh, Kerstin; Wade, Claire M; Mikkelsen, Tarjei S.; Karlsson, Elinor K.; Jaffe, David B.; Kamal, Michael; Clamp, Michele; Chang, Jean L.; Kulbokas, Edward J.; Zody, Michael C.; Mauceli, Evan; Xie, Xiaohui; Breen, Matthew; Wayne, Robert K.; Ostrander, Elaine A.; Ponting, Chris P.; Galibert, Francis; Smith, Douglas R.; Dejong, Pieter J.; Kirkness, Ewen; Alvarez, Pablo; Biagi, Tara; Brockman, William; Butler, Jonathan; Chin, Chee-Wye; Cook, April; Cuff, James; Daly, Mark J.; Decaprio, David; et al. (2005). "Genome sequence, comparative analysis and haplotype structure of the domestic dog". Nature. 438 (7069): 803 in 803–19. doi:10.1038/nature04338. PMID 16341006.
  4. ^ Tchaicka, L., Freitas, T. R. O. D., Bager, A., Vidal, S. L., Lucherini, M., Iriarte, A., ... & Wayne, R. K. (2016). Molecular assessment of the phylogeny and biogeography of a recently diversified endemic group of South American canids (Mammalia: Carnivora: Canidae). Genetics and molecular biology, 39(3), 442-451. DOI: 10.1590/1678-4685-GMB-2015-0189
  5. ^ Atickem, A., Stenseth, N. C., Drouilly, M., Bock, S., Roos, C., & Zinner, D. (2018). Deep divergence among mitochondrial lineages in African jackals. Zoologica Scripta, 47(1), 1-8. DOI: doi.org/10.1111/zsc.12257
  6. ^ a b Paula, R. C., Medici, P. and Morato, R. G. 2008. Maned Wolf Action Plan - Population and Habitat Viability Assessment/Plan de Acción para la Conservación del Aguará Guazu - Análisis de Viabilidad Poblacional y de Hábitat. Edições IBAMA, Brasília, Brasil.
  7. ^ J. C. Motta-Junior, S. A.Talamoni, J. A. Lombardi, and K. Simokomaki (1996): Diet of the maned wolf, Chrysocyon brachyurus, in central Brazil. Journal of Zoology, 240(2) 277–84. doi: https://doi.org/10.1111/j.1469-7998.1996.tb05284.x

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mankeulv&oldid=23103417»