Wikipedia

Manger kirke

kirke i Alver kommune

Manger kirke (Manger kyrkje) er en langkirke fra 1891 på Manger i Alver kommune i Vestland fylke. Dette er en av tre kirker som tilhører Radøy sogn, som er en del av Nordhordland prosti i Den norske kirke. I tillegg til de to sognekirkene på Hordabø og Sæbø ligger også Emigrantkirka på Sletta i kommunen, men denne er eid av Vestnorsk Utvandringssenter.

Manger kirke
B. Ystebø
OmrådeRadøy (–2019)
Alver (2020–)
BispedømmeBjørgvin bispedømme
ProstiNordhordland prosti
SognRadøy
Byggeår1891
EndringerNordre sakristi erstattet av tilbygg med menighetssal og bårerom på 1950-tallet. Flere rom ble utskilt fra kirkeskipet og benker tatt ut i 2006.
KirkegårdKirken ligger omkranset av kirkegård som har blitt utvidet i flere omganger
Arkitektur
PeriodeNygotikk
ArkitektHans Heinrich Jess og Karl Askeland
TeknikkLaftet plank med panel
ByggematerialeTre
TårnTreetasjes tårn med tårnhette av kopper
Kirkerommet
Plasser400
Beliggenhet
Kart
Manger kirke
60°38′29″N 5°02′33″Ø
Manger kirke på Commons

Det har vært kirke på Manger siden 1100-tallet. Den nåværende kirken er den fjerde kirken i bygda, og ble vigslet 27. oktober 1891. Tidligere har det stått en stavkirke som sannsynligvis ble bygd på 1100-tallet, en tømmerkirke fra begynnelsen av 1600-tallet og en steinkirke fra 1743. Tømmerkirken brant ned, mens de to andre kirkene ble revet.

Dagens kirke har liturgiske møbler som ble bygd sammen med kirken og et orgel fra 1981 som er det største orgelet i Nordhordland. Ellers har kirken flere gjenstander fra de tidligere kirkene som noe inventar og liturgisk utstyr fra 1700-tallet, inkludert rester av den tidligere altertavlen. På galleriet står det og en gapestokk som tidligere har stått på gravplassen utenfor den forrige kirken.

Før endringer i kirkerommet hadde den 550 sitteplasser, men har i dag 400 sitteplasser.

Mellom 2014 og 2016 fikk kirken mye oppmerksomhet, da en gammel konstruksjonsfeil gjorde at kirken stod i fare for å falle sammen. Kirken var stengt en periode, og bygget ble avstivet og fundamentert bedre, slik at det nå står trygt.

Dagens kirke rediger

Kirkebygget rediger

 
Omrisset til Manger kirke slik den fremstår i 2014.
 
Kirkeskipet sett fra koret slik det ser ut i dag. Man kan se triforiene i korskillet og takstolen i koret.
Utvendig

Manger kirke er en hvitmalt trekirke som er bygd av laftede planker over en grunnmur av stein. Utvendig er den kledd med liggende panel. Kirken er treskipet med forhøyet midtskip. I midtskipet er takstolen synlig, mens sideskipene har flatt tak. I vestenden av kirken står et treetasjers tårn med tårnhette av kopper. Resten av kirken har skifertak. I østenden av kirken ligger koret, som fra utsiden sees som halvdelen av en åttekant. Det er to tilbygg til koret: et prestesakristi i sør og et tilbygg med menighetssal og kjøkken. Vinduene på galleriet er overbygd av to arklignende tak, noe som gjør at det fra utsiden kan se ut som om kirken har tverrarmer. I tillegg til hoveddøren i vestenden, er det også to mindre dører i vest. Alle disse tre dørene har separate trapper som fører opp til dem. I tillegg er det en kombinert rullestolinngang og inngang til prestesakristiet i den østlige enden av sørveggen og en inngangsdør i tilbygget med menighetssalen. Opprinnelig var det sakristi på begge sider av koret, men det nordre sakristiet ble på 1950-tallet erstattet av en kirkestue.

Innvendig

Kirken har samme grunnplan som Sund og Varaldsøy kirke, som begge er tegnet av arkitekt Hans Heinrich Jess. Innvendig har kirken tømmervegger med liggende panel i naturfarge. Det er to benkerader på hver sin side av midtgangen. Åtte spissbuede vinduer slipper inn lys. Kirkeskipet har seks stolpepar som danner arkader og både støtter taket og deler midtskipet fra sideskipene. På grunn av konstruksjonsfeil som ble gjort under byggingen, er skipet avstivet med tre jernstag. I vestenden er det et galleri som er preget av kirkens store orgel. Orgelfronten har synlige piper som både står bak på galleriet og henger foran rekkverket på galleriet. Galleriet ligger i vestenden av kirken og utgjør andre etasje i tårnet. De liturgiske møblene og benken er malt i ulike brunfarger, grønt, rødt og gull.

Koret er skilt fra skipet med en tredelt korbue med spisse buer. De tre delene er en bred midtdel og to smalere sidedeler. Spissbuene i sidedelene har triforier øverst. I korskillet står prekestolen og døpefonten, og i midtdelen av skillet er det også et lerret som er i bruk i gudstjenestesammenheng. Alteret står i en rund alterring og er dekorert med både et alterklede samt en altertavle som viser Jesus og apostelen Peter på Genesaretsjøen.[1]

Fremst og bakerst i kirkeskipet er benkene tatt ut for å gjøre kirken mer fleksibel, og bakerst i kirken er det i stedet satt inn stoler. Der er det også et moderne dåpssakristi, lagerrom og toalett. Fremst i kirkeskipet står det et flygel.

I januar 1892, altså rett etter at den var bygd, ble kirken målt opp i forsikringsøyemed. Da ble kirken beskrevet til å ha et skip som var «22 x 31 m.l. 12.10 m. br» [sic] og 7, 56, meter høyt, målt til sperrelaget, 9,50 meter målt til takreisingen. Koret var kvadratisk med sider på 7,3 meter, sakristiet 5 ganger 2,7 meter og 3,41 meter høyt. Tårnet var kvadratisk med en grunnflate på 5,16 ganger 5,16 meter. Fra grunnmuren til tårnhetten var det 22,4 meter, og tårnhetten var 17,02 meter. Dette gjorde kirken til en av de største i Hordaland, og sannsynligvis den med det høyeste tårnet.[2]

Inventar rediger

 
Prekestolen
 
Alterpartiet. Maleriet viser Jesus som drar Peter opp av Genesaretsjøen.
Prekestol

Prekestolen er åttekantet og lagd av furu. Den står på en firkantet fot i overgangen mellom koret og skipet. Foten har søyler i hjørnene nederst, en åttekantet overgang, før den går ut i et firkantet fundament med knekter i hjørnene, som selve prekestolen hviler på.[3][n 1]

Alterparti

Altertavlen viser Jesus som redder Peter ute på Genesaretsjøen. Det er et usignert oljemaleri som er en kopi av et maleri av en annen kunstner, sannsynligvis et maleri av Bernhard Plockhorst eller Gustav Richters maleri «Hilf mir».[3][4] I Mo kirke i Modalen og i Evanger kirke er det altertavler med det samme motivet, og den er svært lik altertavlen i Husnes kirke. Tavlene i Husnes, Mo og Evanger er malt av Lars Osa, den i Husnes i 1892 og Mo i 1893. I Husnes har Osa angitt Plochorst som kilde for maleriet, men det har blitt foreslått at det i stedet er Richter som er kilden til dette maleriet.[5][n 2] Under maleriet står det «Eg trur, Herre, hjelp mi vantru». Rammen er gotiserende, med et spissbuet hovedfelt. Det er relativt store treflater i oljet furu.

Alteret er et kassealter i tre. Fronten er drapert med et rødt ullstoff med et vevd bilde av Jesus som «Den gode hyrde».

Alterringen er hesteskoformet, og har en bred knelepute trukket i skinn. Over denne er det søyler som er dreiet av tre med en håndlist med kalkhylle. Alterringen er trebrun, med detaljer i rødbrunt, grønt, gull og rødt.[6] Det originalet skinnet på knefallet fra 1891 ble byttet i 2004. Samtidig fikk bønnekrakken som presten bruker i gudstjenesten, samt brudestolene også nytt skinntrekk.[7]

Den gamle altertavlen

Altertavlen fra kirken fra 1743 står i delvis bevart stand på galleriet i kirken.[8] Denne stod lenge i trappegangen i galleriet, noe som førte til at den sakte, men sikkert ble plukket fra hverandre. Det var «ein lett måte å løysa «brenselsspursmålet i Øygarden» på».[9]

Døpefont
   
Den nåværende døpefonten og det gamle dåpsfatet fra den forrige kirken.

Døpefonten er lagd i samme stil som prekestolen. Liksom prekestolen står den på en korsformet fot som går over i et åttekantet skaft, og er utsmykket med knekter og farger. Dåpsfatet er av sølv og har en diameter på 41,5 cm. Rundt kanten er det inngravert «Efter din barmhjertighed har han frelst os ved igjenfødelsens bad og fornyelsen ved den helligaand». Det er også et dåpsfat i hamret kopper i kirken. Dette er 42 cm i diameter og uten noen inskripsjoner, men har en hempe for oppheng.[3] Dette kommer fra kirken fra 1743.[10]

Benkene

De originale benkene fra 1891 står fremdeles i kirken, men de har blitt endret litt slik at de skal være bedre å sitte på. Benkene er grønne på setet og ryggen, og rødbrun på vangene. Ryggen er åpen med ryggfjeler.[3] I 2006 ble de fremste og bakerste benkene tatt ut av kirken for å gjøre kirkerommet mer fleksibelt.[11][12]

Nattverdutstyr
 
Nattverdsølvet. Kalken er fra 1794 og oblatesken ble gitt i gave til kirken da den ble innviet i 1891.

Kirken har en nattverdkalk i sølv fra 1794, en vinkanne i sølv, to sølvdisker og en oblateske i sølv. Oblatesken ble gitt i gave til kirken av sogneprest J. Korbo ved kirkens innvielse i 1891.[3]

Lys

På alteret er det to store lysestaker i kobber og to mindre messingstaker. Kirken har også to syvarmede lysestaker i smijern. I skipet er det en 16-armet lysekrone fra 1891. Den har to lyskranser og er for levende lys. Den er utsmykket med figurer som viser vinranker og -bær og lysskålene er takkete kroner. Tappen under er formet som et dyrehode. I koret henger en åttearmet lysekrone i messing. Også denne er for levende lys. Denne lysekronen hang i den gamle kirken. Den er usmykket med en hånd øverst oppe, som holder lysekronen fast i en kjetting. Tappen under kronen er formet som en drueklase, mens det er en due på toppen av kronen.[13][14]

Gapestokk

På galleriet står det en gapestokk med halsring og lenke. Gapestokken har årstallet 1764 innskrevet. Denne var trolig plassert i sammenheng med den gamle kirken.[1]

Kirkeklokker

Kirkeklokkene er av stål og ble støpt i Bochum i Tyskland i 1891. Den største har en diameter på 101 cm, mens den minste har en diameter på 76.[13][15] Klokkene fikk elektrisk styring til påske i 1979.[16]

Orgelet rediger

 
Orgelfronten sett fra gulvet i kirkeskipet.
 
Noen av pipene inni orgelet.
Foto: J. William Kay

Kirkens orgel er fra 1981 og er bygd av Jehmlich Orgelbau. Orgelet som er det største i Nordhordland, er dominerende på galleriet i vestenden av kirken[17], og er et mye brukt konsertorgel. Det er et fleksibelt instrument som kan brukes til alt fra barokkmusikk til samtidsmusikk.[18] Det består av over 2000 piper, har over tretti stemmer.[n 3][19] Spillepulten ligger midt foran orgelet, men den kan ikke sees fra kirkerommet, da noen piper henger i fronten av galleriet, foran spillepulten. Mange av pipene er synlige, mens andre er kledd inn i rektangulære kasser.

Det første orgelet i kirken kom i 1909. Dette hadde ni stemmer over to manualer og pedal og var bygd av A. Landrogs Orgelfabrik i Haugesund. Det hadde en tredelt orgelfront med gotiserende spissbuer.[3] A. Landrogs Orgelfabrik bygde senere også orgelet i Hordabø og Sæbø kirke på Radøy, samt Gjerstad, Alversund og Sandnes kirke[n 4] i Nordhordland. Orgelet var forøvrig det sjette orgelet den relativt nystartede orgelfabrikken bygde.[20] Orgelet tålte ikke den tørre luften fra sentralfyren, og i 1972 var ikke orgelet i brukbar stand lenger, ifølge organisten. Det ble satt ned en komite for å skaffe et nytt orgel, som var på plass i 1981.

 Arbeidet med å få nytt orgel til kyrkja i Manger er ei inspirerande oppgåve. Kyrkja har ein storleik og ein akustikk som ein berre sjeldan finn. I distriktet vårt står denne kyrkja i ei særstode, og ein kan berre verta full av undring og vurnad for dei som reiste dette prektige byggverket. 

Domkantor Magnar Mangersnes, konsulent for det nye orgelet.[21]

To orgelfabrikker gav anbud, og man valgte et orgel fra Jehmlich Orgelbau[n 5] i Dresden. Kostnaden var på rundt 800 000 kroner, og orgelet stod klart 1. oktober 1981.[19][22]

I 2009 ble orgelet modernisert med blant annet nytt registreringsanlegg og ombygd spillepult. Tidligere kunne man legge inn fire forhåndsregistreringer, noe som var begrensende i konsertsammenheng, men etter moderniseringen ble dette økt til en kapasitet på 4000 forhåndregistreringer. Orgelet hadde også fått skader på grunn av det fuktige klimaet, og deler av mekanikken måtte repareres og piper renses. Dette var det på dette tidspunktet ikke penger til å gjøre. Det som ble gjort kostet rundt 266 000 kroner.[17]

I 2012 ble resten av arbeidet gjort. Jehmlich Orgelbau renset da alle pipene i orgelet, og reparerte eller erstattet skade piper, fjernet luftlekkasjer og reparerte mekanikken før orgelet ble intonert og stemt på nytt,[23] et arbeid som tilsammen tok sju uker[24] og hadde et budsjett på rundt 600 000 kr.[25]

Ryggpositivet er bygd av deler av det gamle orgelet, mens orgelfronten er ny og har tre rektangulære kasser med metallpiper med trepiper på flankene.[3]

Orgelets disposisjon
style="vertical-align:top" border="0" Hovedverk
Bordun 16"
Prinzipal 8"
Spitzflöte 8"
Oktav 4"
Nasard 2 ⅔"
Oktav 2"
Cornett IV
Mixtur V
Trompete 8"
- } style="vertical-align:top" border="0" Pedal
Subbaẞ 16"
Prinzipal 8"
Holzflöte 8"
Oktav 4"
Mixtur IV
Posaune 16"
Fagott 8"
- - Svellverk-Pedal

| style="vertical-align:top" | {| border="0" | colspan=3 | Svellverk

|- | Rohrflöte || 8" |- | Viola da Gamba || 8" |- | Prinzipal-flöte || 4" |- | Querflöte || 2" |- | Larigot || II |- | Oberton|| II-III |- | Holz-Dulzian || 16" |- | Trompete Harmonique || 8" |- | Clairon || 4" |- | Tremulant || |} | style="vertical-align:top" | {| border="0" | colspan=3 | Rückpositiv

|- | Gedact || 8" |- | Rohrflöte || 4" |- | Prinzipal || 4" |- | Gemshorn || 2" |- | Scharff || IV |- | Cromorne || 8" |- | Tremulant || |} | style="vertical-align:top" | {| border="0"

| colspan=2 |
 
Spillepulten der organisten har kontroll over alle stemmer og piper.
Foto: J. William Kay

|} |} Tungestemmene kan kobles ut uavhengig. Etter moderniseringen har orgelet en sequenser med 4000 kombinasjoner og mulighet for bruk av flere minnekort.[19]

Byggeprosessen rediger

 
Bildet er tatt fra korskillet og viser hvordan søylene blir dratt mot nordveggen.
 
Kirkerommet sett fra galleriet. I frontpartiet av kirken ser man døpefonten stående i midtgangen, prekestolen til høyre for midtgangen, et flygel til venstre i kirkeskipet og koret i midten. Også stolpene som bærer taket og skiller midtskipet fra sideskipene er tydelige, samt jernstagene som stiver av takkonstruksjonen.

Dagens kirke avløste en kirke fra 1774 som hadde vært i privat eie og led under svært dårlig vedlikehold. Da den gamle kirken igjen hadde kommet i offentlig eie, ble det satt igang et arbeid for å utbedre og utvide denne. Det ble gjort undersøkelser hos en murer, en arkitekt og en kjent kirkebygger[26], men i et møte i Manger Herredsstyrelse 13. november 1887 gjorde man vedtak om «aldeles ikke at benytte de gamle Mure, men bygge en ganske ny Trækirke i stædet, efterdi det af Overslaget viste sig at ombygningen af den gamle Kirke vil blive adskillig kostbarere end en ny Kirke af Træ, og desuden afgive et saa indskrenkæt Rum».[27] På nyåret 1888 fikk arkitekt Hans Heinrich Jess i Bergen i oppdrag å tegne en ny kirke. Denne kirken skulle ha minst 600 sitteplasser og skulle være et solid og sterkt hus, og «anstændigt og vakkert». Det skulle også bli tatt hensyn til at det kunne komme orgel i kirken etterhvert. Det ble også presisert at den skulle kunne bygges på deler av grunnmuren etter den gamle kirken.

I november søkte ordføreren kongen om å få rive den gamle kirken for å bygge en ny kirke i stedet. Det ble søkt om en kirke med 660 sitteplasser, mer enn det man var lovpålagt å ha, og man ønsket at kirken skulle bli bygd i 1889. Man kom ikke så langt i 1889, men fikk lov til å rive den gamle kirken, noe som ble gjort som pliktarbeid i sognet. Før året var omme ble også arbeidet med grunnmuren påbegynt. Over nyttår i 1890 ble så Kåre Askeland hyret inn som byggmester, med arkitekten med øverste ansvar for byggeprosessen.[28]

Arbeidet gikk saktere enn man ønsket, da det var problemer med å finne brukbart tremateriale til byggingen. I begynnelsen av juli hadde fremdeles ikke selve byggingen startet, selv om man da hadde fått på plass en del av materialet. I oktober noterte byggenemden i et møte at taket var lagt over kirkeskipet og koret, men ikke over de andre tilbyggene. Arkitekten påpekte da at gavlene ikke var bygd etter hans tegninger. Man skulle snart få problemer mad taket, for allerede i januar ble det rapportert at taket ikke var tett, uten at noen fant forklaringen på dette. I mars gav Jess beskjed om at store deler taket måtte bygges på nytt, og at dette skulle skje i april, men april gikk uten at det ble utført noe arbeid. En synfaring i mai påviste mangler med takkonstruksjonen, og at det var svakheter i avstivningen i tårnet. Sommeren gikk med til hektisk møtevirksomhet, og det ble klart at fristen, som var satt til 1. august, ikke kunne holdes.

Høsten ble brukt til reparasjoner på taket og til å male kirken, og i oktober var kirken brukbar, og ble vigslet tirsdag 27. oktober 1891.[29] I 1904 blir kirken sagt å være malt «gulbrun udvendig».[4]

Selv om kirken var vigslet, og dermed tatt i bruk, var ikke taket tett, og det var heller ikke konstruert på en god måte. I januar 1892 ble det kallet inn til møte, da skipet hadde begynt å gi etter for takkonstruksjonen. Reparasjonene gjorde at taket ble tett, men tyngre og måtte forsterkes med bindingsverk.[30] Heller ikke tårnet, som ble dekt med kopperplater, ble tett. I 1897 ble det dekket med nye kopperplater, som ble lagt oppå de gamle, slik at kirken fikk et dobbelt lag kopper på tårnet.[31]

Utbedringer rediger

Kirken var ferdigstilt i 1897. Det ble deretter ikke gjort noen utbedringer eller endringer av betydning innendørs på femti år. I 1947 fikk kirken elektrisk lys. Tre år senere, i 1950, ble kirken malt både innvendig og utvendig. I 1961 ble det installert høytalere. I 1979 ble klokkene elektrifisert.[32] Lys- og høytaleranlegget ble byttet ut i 1983, og samtidig ble det lagt inn teleslynge. Handikapinngang var klar i 1991.[33]

I 2003 var det klart at kirken trengte nye forbedringer. Tilgangen til kirkerommet, tilbygget og toalettene var for dårlig for funksjonshemmede og trappen til bårerommet var for bratt. I tillegg ønsket man å gjøre kirkerommet mer funksjonelt for moderne menighetsbruk.[34] I 2006 ble det gjort en del endringer på bygget. Det ble utskilt flere rom under galleriet, noe som gav plass til lagerrom, et dåpssakristi og et toalett. I kirkeskipet ble en del av benkene erstattet av stoler, og det ble installert et lerret for prosjektør. Utvendig ble inngangspartiet og rullestolinngangene pusset opp og utbedret. Koret ble også gjort tilgjengelig for rullestolbrukere, i likhet med toalettet bak i kirken.[12] Kirken ble samtidig malt innvendig.[11]

Skjevhet og stenging rediger

Problemene med tårnet og taket, har vedvart fram til nyere tid. Det ble gjort feil både i den første konstruksjonen og i forsøket på å rette dette opp, noe som førte til at veggene ble skjeve. Allerede da kirken var ny ble det sagt at veggene var i ferd med å gi etter, men man gjorde ikke noe med dette, før det i 1949, i forbindelse med at det ble installert sentralfyring, ble tatt opp med en arkitekt hva som måtte gjøres for å stoppe nordveggen i å sive.[35]

I 2014 ble det oppdaget store skader på bærende elementer i kirken, noe som gjorde at veggene mistet stabiliteten, og at veggene ble skeivere og skeivere. Disse prosessene var eskalerende, og kunne i verste fall føre til at kirken ble ubrukelig.[36] I august samme år ble det lagd planer for å rette opp kirken, og det ble beregnet at operasjonen ville koste rundt 2,1 millioner kroner.[37] Etter nye vurderinger hadde den estimerte prisen på nødvendige reparasjoner kommet opp i 7,4 millioner kroner høsten 2015.[38] I oktober 2015 ble det bestemt at kirken av sikkerhetsmessige hensyn skulle stenges om det blåste stiv kuling eller mer.[39]

I mai 2016 ble kirken helt stengt for å gjøre nødvendige reparasjoner.[40] Kirken var på dette tidspunktet 26 centimeter ute av lodd. Kirken ble forankret i grunnfjellet og taket er avstivet med stålbjelker, men kirken ble ikke rettet opp. Det ble brukt rundt 10 000 bolter i arbeidet med å sikre kirken, og prosessen kostet 7,5 millioner kroner. Kirken ble gjenåpnet 19. november 2016.[41]

Kirkestuen rediger

 
Menighetssalen som blant annet blir brukt til søndagsskole og konfirmantundervisning.

Kirken har et tilbygg med en menighetssal og kjøkken. Menighetssalen blir brukt til søndagsskole, konfirmantundervisning og lignende. Kjøkkenet ble pusset opp i 2011 og fremstår som lyst og funksjonelt.[42]

Tilbygget ble i perioden 1950–1957 bygd som erstatning for nordre sakristi, og i tillegg til menighetssal og kjøkken, har det fyrhus og bårerom i underetasjen. Bakgrunnen for dette tilbygget var at kirken var delvis ubrukelig under krigen på grunn av store vanskeligheter med å få varmet kirken, og det ble derfor trolig holdt noen gudstjenester i bedehuset i stedet for kirken i denne perioden. Allerede før krigen hadde man sett behov for å gjøre moderniseringer med bygget, men det ble utsatt på grunn av problemene krigsårene førte med seg. Etter krigen begynte man derfor å jobbe med å få bygd et tilbygg til kirken. Det var flere grunner til at et tilbygg var nødvendig. Man trengte et nytt system for oppvarming av kirken, noe som hadde blitt svært tydelig i krigsårene. Et tilbygg kunne gi plass til sentralfyr. Man trengte også innlagt vann og et bårehus i umiddelbar nærhet til kirkerommet i tillegg til at man trengte rom for andre kirkelige aktiviteter. Og ikke minst trengte man et tilbygg som støtte for den feilkonstruerte kirken. Det fysiske arbeidet kom i gang i 1950, men var ikke ferdig før i 1957, etter at også dette byggeprosjektet ble forsinket av kontraktsstrid, som da kirken ble bygd på 1890-tallet.[32]

I tillegg til oppussingen i 2011, ble trappen til bårerommet forbedret i forbindelse med endringene som ble gjort med kirkebygget i 2006.[34]

Bruk rediger

Manger kirke er en av tre sognekirker i Radøy sokn som ligger under Nordhordland prosti i Den norske kirke. Den fyller alle de vanlige kirkelige funksjonene, som kirkerom for gudstjenester med dåp og nattverd, konfirmasjoner, begravelser og vigsler. Vanligivs er det gudstjeneste i kirken annenhver søndag, i tillegg til andre høytidsdager.[43].

Kirken brukes også til konserter, blant annet holder det lokale Manger Musikklag ofte konserter der. Ellers arrangeres det kirkemusikk-konserter, særlig for orgel.[18]

Siden kirken ikke er en egen sognekirke, blir det ikke oppgitt egne tall for gudstjenester, gudstjenestebesøk, dåp, nattverdgjester, konfirmanter og lignende særskilt for denne kirken, kun for Radøy sogn.

Tidligere kirker rediger

 
Denne statuen av St. Katarina stod tidligere i Ibestad kirke i Troms, nå i Tromsø Museum. Den er fra 1400-tallet, altså i den perioden St. Katarina-kirken stod på Manger.

St. Katarina-kirken rediger

Den første kirken på Manger var mest sannsynlig en stavkirke fra 1100-tallet.[44][45] Denne blir første gang nevnt i Bergens Kalvskinn som er en oversikt over kirkens eiendommer på 1300-tallet.[46] I skriftet finner man en oversikt over hvilke landområder som lå under kirken på Manger. Prestene i kirken på Manger gjorde også tjeneste i domkirken i Bergen, en ordning som holdt seg helt fram til reformasjonen.[47]

I et brev fra erkebiskop Aslak Bolt i 1435 sier han at han gir gods til kirken «Gud og den hellige Katarina til ære», og man går derfor ut fra at kirken var vigslet til St. Katarina.[4] Fremdeles bærer en av gårdene på Manger, Kartveit, spor av dette navnet. Denne gården blir første gang nevnt i skriftlig form på 1520-tallet, da som «Keriintwet» og «Karinetwet».

Svartedauden gjorde dype innhogg i både befolkningen generelt og prestestanden på strilelandet, noe som gjorde at messetettheten måtte gå ned og flere kirkesogn ble slått sammen til prestegjeld. Dette gjorde at kirkene på Sæbø, Herdla og Bø alle ble lagt under Manger, en ordning som varte fram til 1868.[48]

Ut over på 1500-tallet tok folketallet seg opp igjen, også på Manger. I tillegg ble luthersk kristendom innført, noe som førte til nye krav til kirkebyggene, som blant annet fikk for små kor. Dette gjorde at stavkirkene i Nordhordland ble revet mellom 1593 og 1634. Akkurat når man rev St. Katarina-kirken er ukjent, men den var av de første som ble revet i Nordhordland, og ble tatt ned på slutten av 1500-tallet[49]

Kirken fra 1600-tallet rediger

Det er usikkert når den neste kirken ble reist. Det antas at det skjedde på begynnelsen av 1600-tallet, selv om den ikke er nevnt før i 1640. Dette var en kirke av flatøkset og høvlet tømmer. I 1686 ble den beskrevet slik: «Mangers Hovid Kirche er een Tømmer Kirche lang 24 Alen, Chorit 11 Alen i kant, med Taarn, och Vaabenhuset som er under Taarnit. Chorit er Mallit»[50] Kirkeskipet var 24 alen langt, og man antar at det var 15-16 alen bredt. Det var to dører på nordsiden, en på langveggen og en på korveggen. Begge dørene hadde tilbygg, eller våpenhus tilknyttet. Våpenhuset for koret ble også kalt for «konehuset» på grunn av at det ble brukt av «inngangskonene», det vil si kvinner som var til kirke for første gang etter fødsel.[51] Kirken hvilte på svivler på bakken.[52]

 
Inventaret i Moster gamle kirke. Sannsynligvis var altertavlen som stod i kirken på Manger på 1600-tallet i stil med altertavlen på Moster.
Foto: Nina-no

I 1645-47 ble kirken malt innvendig og det ble lagt nytt gulv i kirkeskipet. De to påfølgende årene reparerte man tårnet, før man satt inn seks vinduer i 1650-52. I 1659 måtte man igjen reparere tårnet, denne gangen ved å stive det opp fra innsiden. Arbeidet gikk fram til 1661. Samtidig fikk kirken nye takbord og man endret på overgangen mellom kirkeskipet og koret. I 1668 la man igjen nytt gulv i kirken, et arbeid som gikk fra til 1670, før man måtte ta ned hele tårnet og bygge et nytt i 1678–1679. Man gjorde samtidig nye forbedringer på både gulvet og taket i kirken, noe som gjenntok seg i 1685, da man også skiftet kledning. I 1687–1689 fikk kirken pannetak i stedet for plankene man hadde hatt til da og i 1696-98 ble det satt på en ny tårnhette. Man gjorde samtidig andre reprasjoner på tårnet. «Våpenhuset for koret», altså området rundt inngangsdøren til koret, ble reparert i 1702–1704, og i 1711 måtte man sette inn en ny vegg i koret. Sannsynligvis kom dette av en skade som hadde vært rapportert allerede i 1686. Veggen hadde blitt skadet i sammenheng med at sokneprest Hans Blix hadde blitt gravlagt der i 1677. I 1720–1721 ble kirken skadet av en kraftig storm, og man måtte utføre reparasjoner på bærende elementer i kirken. Etter dette ble kirken beskrevet som en god tømmerbyggning.[51]

Kirken hadde relativt store inntekter i 1640 på grunn av stort jordgods og mange dyr, men før 1660 lettet man på beskatningen av bøndene som drev jord kirken kunne tjene inn penger fra.[53] En inventarliste fra 1662 viser at kirken var godt utstyrt sammenlignet med andre kirker,[54] og videre at det hadde kommet mer til i 1690.[55]

Inventaret og utstyret i kirken skal ha vært relativt fint. Døpefonten var hogd ut av stein og hadde et dåpskar av messing. Nattverdsutstyret var av sølv, og nattverdkalken ble gjort større i 1648. I 1696 ble det også omtalt nattverdutsyr av tinn. Kirken hadde to bibler: Fredrik IIs Bibel og Christian IVs Bibel og en postill. I 1648–1649 ble det kjøpt inn enda en Bibel. Det ble også kjøpt inn salmebok og en alterbok til kirken. Kirken hadde også en messehagel av rød silkedamask i tillegg til hvite messeklær og en hvit alterduk som ble fornyet i 1690. I 1696 hadde kirken i tillegg til Fredrik IIs Bibel, som hadde vært der i 1649, også fått et eksemplar av Den Resen-Svaningske Bibel. I kirkens levetid fikk den også en messehagel i gave fra sognepresten i 1712[51][53] Mellom 1635 og 1645 fikk kirkene i prekestol, og man antar at prekestolen i Manger kirke var både fin og dyr.[53] Altertavlen var muligens en tavle som stilmessig lignet den som står i Moster gamle kirke.[56]. Denne altertavlen blir kategorisert inn i den såkalte «stavangergruppen»,[57] og er en altertavle i to etasjer med søyler.[58]

På 1640-tallet ble kirken malt innvendig.[n 6] Dette var en kostbar prosess, men resultatet skal ha vært vakkert. Kirken ble prydet av malerier av blomster og blader på veggene i tillegg til bilder med bibelske motiv. Kunstneren som gjorde dette arbeidet malte senere Haus, Hamre, Hosanger, Gjerstad, Stamnes, Bruvik, Myking og Lygra kirke, noe som gjorde at Manger var den første av kirkene i Nordhordland som ble malt innvendig. Kunstnerens malerier kan fremdeles sees i Hamre kirke på Osterøy.[59]

Utover på 1700-tallet havnet Fredrik IV i pengetrøbbel, og løste dette blant annet med å selge kirkene, som han regnet som sine egne. Kirken på Manger ble solgt til sognepresten Hans Withe i 1724. Med på kjøpet fikk han Hordabø, Sæbø og Herdla kirke, som alle var en del av Manger prestegjeld, i tillegg til jordegods, inntektene fra tiende og en del dyr. Hans Withe tok godt vare på kirkene[60], men døde allerede i 1728, noe som førte til at kirkene ble solgt enda en gang, denne gangen én for én. Knut Rasmussen Øvremanger kjøpte Manger kirke med jord og dyr, og var kirkeeier i ti år før kirken brant ned etter et lynnedslag 18. januar 1738.[61][62][n 7]

Kirken fra 1743 rediger

 
Michael Sars var sogneprest i Manger fra 1839 til 1853.

Øvremanger så seg ikke tjent med, eller hadde ikke råd til,[62] å stå for byggingen av ny kirke, og overdro derfor kirkeruinene med alt som hørte med kirken av land og inntekter til sognepresten, Hans Meyer, i 1739. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt gjort noe for å starte gjenreisingen av kirken. Heller ikke Meyer tok til med arbeidet, til tross for at han hadde tilgjengelig innsamlede midler til gjenreisningen fra andre kirker i bispedømmet, og sognefolket på Manger sendte klage til stiftsbefalingsmannen. Han skrev i mai 1740 til Meyer og truet med å frata Meyer kirken om han ikke begynte arbeidet. I juni sendte stiftsbefalingsmannen ny purring, samtidig som han sendte en murermester fra Oslo til Manger for å starte på arbeidet, og arbeidet med å bygge en ny kirke tok nå til.[63]

Sommeren 1741 begynte arbeidet, som ble utført som pliktarbeid. Siden det var en steinkirke, gikk det hardt ut over steingardene, da de fineste steinene skal ha blitt plukket ut fra disse, slik at steingardene stod ribbet igjen.[62] Kirken ble vigslet av fungerende biskop Peter Mathias Tanch 5. november 1743. I samme gudstjeneste ble den nye sognepresten, Wilhelm Frimann, ordinert til prestetjeneste. Han tok over etter Hans Meyer som hadde døde 20. februar samme år, og altså ikke rakk å se kirken bli ferdig. Kirken var ikke ferdig innredet da den ble vigslet, og alle kirker i bispedømmet ble derfor pålagt en ekstra avgift for å innrede kirken. I tillegg måtte også kirkene i Trondheims bispedømme hjelpe til med utgiftene.[64] Frimann giftet seg etterhvert med Meyers enke, noe som var vanlig på denne tiden, og ble dermed eier av kirken. På 1750-tallet fikk han installert en altertavle som skal ha vært den fineste i bispedømmet, og en kirkeklokke som fremdeles eksisterer har Frimanns navn og 1778 inngravert. Han døde i 1789, og kirken ble solgt til Christian Ameln, en kjøpmann i Bergen for 1400 riksdaler.[65] Ameln tok godt vare på kirken og både pusset det opp og bygde galleri.[66] Han døde i 1811, og kirken ble på nytt lagt ut på auksjon året etter. Conrad Ameln kjøpte kirken med tilhørende land for 6035 riksdaler. Kirken var i hans eie fram til 1839, da den ble solgt til Christopher Kars som var lensmann på Radøy. Han kjøpte kirken for 1004 spesidaler. På dette tidspunktet hadde kirken blitt skadet av lynnedslag, og var etter det i bortimot konstant dårlig stand.[8] Kars hadde store eiendommer i Nordhordland, men havnet i pengeproblemer da sildefisket slo feil samtidig som handelsstedet han eide i Alverstraumen brant ned. Han solgte derfor kirken til brødrene Adam Sophus og Adam Müller i Bergen.[67]

Kirkesang i Manger

På 1800-tallet skal strilelandet ha vært preget av en særegen sangstil i kirkene. Melodiene ble utbrodert mer enn vanlig, noe som gjorde at salmesangen gikk mer langsomt enn i resten av landet. Nye prester forsøkte ofte å endre på dette og få menigheten til å synge fortere, men endte ofte heller opp med at presten, klokkeren og noen få andre kunne ligge en strofe før resten av menigheten.

I forbindelse med visitasen i 1883 blir det rapportert fra sognepresten av sangen var svært dårlig og at det ble brukt melodier han aldri hadde hørt noen andre steder. Han sier også at det var «ganske uforstaaeligt» hvordan melodiene hadde kommet til Manger.[68]

Müller-brødrene gjorde det vedlikeholdsarbeidet de var forpliktet til, men med stort press på soknefolket som ble pålagt utgifter. Dette førte til at Manger formannskap i august 1854 tok opp utgiftene som ble pålagt dem. Formannskapet viste til både lover og sedvane og nektet å betale det Müller-slekten ville ha. På neste formannskapsmøte behandlet de et tilbud fra kirkeeierne om å kjøpe kirken uten den medfølgende jorden. Michael Sars var sokneprest i Manger på denne tiden. Han skrev et følgebrev der han argumenterte for at kirken var for liten etter kirkeloven av 1851. Formannskapet avslo både Sars' argumentering og kjøpstilbudet, og fastslo at kirken var stor nok og at de ikke ville kjøpe den. Müller kom med et nytt tilbud i 1855, nå med en pris under takst, men enda en gang avslo formannskapet. Man så heller at noen andre hadde ansvaret for en kirke som krevde mye vedlikehold, et behov den ikke fikk dekket de kommende årene. Forfallet satt derfor inn. Det ble påvist store skader ved en visitas i 1859, og Müller tok det grøvste vedlikeholdet, etter strengt pålegg fra myndighetene. Igjen ble det gjort forsøk på å få kirken i sognets eie, men denne gangen fra stiftsdireksjonen som var lei av å mase på Müller. Etter en synfaring i 1861 fikk Müller beskjed om mange mangler som fremdels stod igjen. Han svarte med enda en gang å forsøke å selge kirken, men fikk svar om at «Mangers Kommunebestyrelse finder sig for tiden ikke beføiet til noget Kjøb af Manger Hovedkirke uden efter Lovlig Forpliktelse». Noen slik forpliktelse hadde de ikke, da det var først om kirken var for liten i forhold til folketallet, noe Manger kirke ikke var, at sognet fikk plikter.[69] I dette tilfellet var det kirkeeier som hadde ansvaret for kirken. Saken gikk fram og tilbake i flere år, med mindre reparasjoner og forfall på kirken, fram til 1864 da et vedtak i kommunebestyrelsen gjorde at Müller måtte gjøre et større arbeid. Dette ble gjort heller dårlig, og krangelen fortsatte i flere år, med et nytt forsøk fra Müller på å selge kirken i 1872. I forbindelse med byggingen av ny kirke på Herdla på begynnelsen av 1860-tallet, kom det også til krangler med Müller om dette, da folk fra Herdla ble hevist til kirken på Manger i en periode. Dette førte til en rettstvist over seks år, som Müller tapte. Senere ble kirken på Hordabø bestemt revet for å bygge en ny kirkre, og folket der henvist til Manger, noe som førte til nye sju år med rettstvist. Men Manger kirke fikk da låne liturgisk utstyr fra Hordabø, siden Müller hadde latt dette forfalle sammen med resten av kirken. Utover på 1870-tallet var kirken i stort forfall, både innvendig og utvendig.[70]

I 1881[71] fikk Manger en ny sogneprest, Nicolai Martens, som så med forferdelse på forfallet i kirken og ivret for at kommunen skulle kjøpe kirken for å få kontroll over den og sette den i stand.[72] Kommunestyret var nå mer positiv til dette, både fordi kirken var i svært dårlig stand og fordi den nå var for liten i forhold til folketallet, og kommunen derfor hadde fått et lovpålagt ansvar. I 1883 ble det i forbindelse med en visitas skrevet en rapport over de mangler kirken hadde etter loven, men Müller lot være å svare på pålegg om å rette opp manglene. I september fikk kommunestyret derfor en kirkebygger på synfaring i kirken, med tanke på å kjøpe kirken. Samtidig sendte sognepresten et brev til Müller med krav om nytt liturgisk utstyr. Til slutt fikk kommunen kjøpe kirken med tilhørende land for 4000 kroner i mars 1885,[73] noe som var en rimelig sum.[74]

 
Restene av den gamle altertavlen. Teksten sier:Af Tordenildens aske jeg som Phoenix kom til live. Da forge (sic) træ for fire aar gik bort for ildens magt Staar jeg af steen nu muret op ved Herrens store kraft. Den femte i november blev jeg Herren selv til ære indviet for hans menighed et tempelhuus at være. Min første præst Hr. Frimann blev mig indsat samme dag, til at gaae ind og ud hos mig at fremme Herrens sag. Det andet husses herlighed var større end det første, var textens ord der jeg stod brud som stiets provst tankeførte. Med ord og bøn med suk og sang jeg offret blev til Gud. Gud lad mig nu staae klippefast til verdens lys gaaer ud. Men Herren giøre evig vel mod Sion af sin naade, byg muure i Jerusalem til siæles himmel baade. Saa skal der ofres lov og pris som dig behager best. Det første bøn og ønske var af min den første præst. Wilhelm Frimann den 5. november 1743.[8]
 
Gapestokk som står på galleriet i dagens kirke. Mest trolig har den stått i nærheten av den gamle kirken.

I mai 1885 vedtok soknestyret, altså kommunestyret, å be byarkitekten i Bergen om hjelp med å utvide kirken, men det ble etterhvert klart at det ville bli billigere å bygge en ny trekirke.[1][75] I november 1888 sendte ordføreren et brev til myndighetene med arkitekttegninger og søknad om å rive den gamle kirken.[76] Dette fikk man løyve til å gjøre etter kongelig resolusjon i 1889, og kirken ble revet som pliktarbeid.[77]

Selve kirkebygget var en steinkirke[4][8][62] og skal ha vært den første kirken av dette slaget i Nordhordland etter reformasjonen.[78] Det var en rektangulær kirke der kor og skip var like brede. På vestgavlen var det en takrytter som fungerte som tårn. På langveggene var det buede vinduer, og over hovedinngangen i vest et rundt vindu. Innsiden var hvitkalket, og det var flate himlinger i hele kirken der takbjelkene var synlige.[8][78]

Det var et korskille mellom koret og skipet. Dette skillet var omtrent like høyt som en mann, men utformet slik at man så gjennom det fra hele kirken. Alterringen var firkantet, og i koret hang det et bilde av Maria med Jesusbarnet og et annet bilde som trolig var av Josef.[78]. Fram til 1824 var døpefonten i et eget, lukket dåpshus, men den ble da flyttet inn i koret.[79] Dåpsfatet var av hamret messing, mens resten av døpefonten var dreiet av en trekubbe og var trolig malt rød, i likhet med korskillet.[78]

Altertavlen var en gave fra sogneprest Frimann på 1750-tallet. Deler av denne eksisterer fremdeles og står i på galleriet i dagens kirke. På galleriet står også en gapestokk med årstallet 1764 innskrevet. Denne var trolig plassert i sammenheng med den gamle kirken.[1] Prekestolen var svært forseggjort og skal ha stått i stil med altertavlen. Den skal ha hatt utskjæringer, figurer og listverk i farger.[80] En av kirkeklokkene fra kirken eksisterer også, og er i dag i Vestlandske Kunstindustrimuseums eie. Denne ble også gitt i gave til kirken av Frimann i 1778, og har hans navn inngravert.[81]

Kirkebenkene var åpne, bortsett fra en lukket stol for Øvremanger og en for prestefamilien. I 1865 hadde kirken plass til 180 sittende og 91 stående personer. Ellers i kirkeskipet hang det to seglskutemodeller og to malerier, ett av Wilhelm Frimann og ett av hans andre kone.[1][80] Utenfor den søndre langveggen var det et lite våpenhus, eller «konehus», til barselkvinner.[8][82]

Som terskelstein i den vestlige inngangen ble det brukt en gammel runestein.[51][81] Steinen hadde stått på gravplassen rundt den eldre kirken og hadde innskriften «Pål Einarson rissa desse runer og la denne stein etter...». På gården Morken i Radøy stod det en annen slik stein, sannsynligvis reist av den samme «Pål». Denne hadde teksten «Pål rissa desse runer ved trinitatistid». Kanskje var Morken en gammel samlingsplass for kristne, som ble brukt før den aller første kirken ble bygd på Manger?[83] Terskelsteinen ble overført til Bergen Museum i 1868.[51][83]

Bemanning rediger

 
Deler av en bilderekke med bilder av gamle prester i kirken. Bildene henger i prestesakristiet.

Manger kirke har hatt varierende bemanning gjennom hundreårene. Den eneste stillingen som har vært konstant i alle de ulike kirkene som har stått på Manger er prestestillingen. Klokkerstillingen har også en lang historie, og man kjenner til former for klokkere i Norge tilbake til middelalderen. I 1607 ble det lovpålagt at alle prestegjeld skulle ha en «sognedegn», noe som også gjaldt Manger. Sognedegnen var forløperen til den mer nylige «klokkeren», en stilling Manger kirke hadde helt fram til den ble avløst av frivillig arbeid i 2011.[84][85] På Manger har det vært «ombudsmenn», en person som sammen med presten hadde ansvar for å ta inn tiende, se etter kirken og gjøre nødvendige innkjøp. Man kjenner navngitte ombudsmenn for Manger kirke fra midten av 1600-tallet og til et stykke ut på 1700-tallet.[86] Menigheten hadde i perioder før hjemmesykepleien ble etablert en sykepleier tilsatt for å betjene menighetsmedlemmer og på 1980-tallet hadde menigheten noen år ansatt en kateket. Fra kirken fikk orgel i 1909 har det vært tilsatt organist. Kirken ble lenge vedlikeholdt av bygdefolket, som og var de som stod for arbeidet i forbindelser med begravelser, men etterhvert ble det tilsatt folk til å utføre dette arbeidet. En stund var det en stilling som omfattet både gravplassen og kirkebygget, men i 1983 ble arbeidet splittet til en kirketjener og en graver, slik det fremdeles er. Kirken hadde og en betalt «medhjelper»-tjeneste, for en person som hjalp presten under gudstjenesten. Denne stillingen gikk ut i 1970.[87]

Prester rediger

Så lenge det har vært kirke på Manger har det alltid vært minst en prest der, men området denne presten har hatt ansvar for har variert. Andre kirker har ligget under Manger kirke, bygder har blitt flyttet mellom kirkesogn og kirker har blitt bygd og forsvunnet. Sognepresten i Manger prestegjeld har derfor vært knyttet også til Herdla, Hordabø, Sæbø og Bergen domkirke. Manger prestegjeld, som i ulike former hadde eksistert fra 1350-tallet,[88] ble lagt ned i 2006, og Manger kirke ble en av tre likeverdige kirker i Radøy sogn, sammen med Sæbø og Hordabø.[89]

Før svartedauden hadde hver sognekirke sin egen prest, noe som betyr at også Manger kirke må ha hatt en egen prest. Navnene på disse er i dag ukjente. Fra svartedauden til reformasjonen kjenner vi noen navn, mens vi kanskje kjenner alle navnene på sogneprestene på Manger etter reformasjonen.

Kirken har periodevis også hatt «andreprester». Dette har vært personellkapellaner for enkelte av sogneprestene[90], hjelpeprest, menighetsprest,[91], kapellan og prostiprest med base i Manger.[89]

Sogneprester[92]

Navn Periode Kommentar Kirke[n 8]
Henning Sigmundson 1428-1436 Var samtidig kannik i Bergen St. Katarinakirken
Jørgen Henriksøn 1530-? Kom til Manger mens kirken var katolsk, og ble etter reformasjonen, da som luthersk sogneprest. Man vet ikke om han var i Manger hele perioden fram til neste kjente navn. Var også kannik i Bergen.
Hans Halvorsen Sogn 1561-1597
Christian Madssøn 1597-1610 Kirken fra 1600-tallet
Albert Albertsøn Graff 1610-1625 Måtte si fra seg stillingen etter strid med folket i sognet.
Johan Johansøn Støchof 1625-1643
Jonas Elofsøn 1643-1660 Er begravd på Manger
Hans Hansen Blix 1666-1677
Michael Hansen Svartskopf 1677-1705
Otto Edvardsen 1705-1713
Hans Withe 1714-1728 Kjøpte alle fire kirkene i Manger prestegjeld da kongen auksjonerte dem bort.
Hans Meyer 1728-1743 Kjøpte kirken etter brannen.
David Genrich Schiller Ble utnevnt til sogneprest i Manger, men kom aldri dit da han senere samme år ble sogneprest i Danmark.
Wilhelm Frimann 1743-1789 Ble ordinert og innsatt til tjeneste i Manger kirke i samme gudstjeneste som den nye kirken ble vigslet. Ligger gravlagt på Manger. Kirken fra 1743
Jacob Post Mischelet 1789-1803
Johan Henrik Wolff 1803-1826
Gabriel Heiberg 1826-1838
Michael Sars 1839-1855 Naturvitenskapsmann som hadde prestejobb som levebrød. Stillingen i Manger kirke var den siste før at sluttet for «aldeles at ofre sig for sin Videnskab og under erkjendelse af at han ikke var på sin rette plads i Kirken.»
Isak Lange Kobro 1855-1880
Nicolai Martens 1881-1886 Fra 1882 var han prost i Nordhordland.
Anders Oluf Daae 1886-1895 Prost i Nordhordland fra 1887. Prest i overgangen mellom to kirker
Johan Carl August Musæus 1895-1907 Dagens kirke
Rasmus Mathias Rasmussen 1907-1923 Prost i Nordhordland fra 1914
Nils Halstein Røed 1924-1938 Prost i Nordhordland fra 1931
Otto Bernhard Holmaas 1938-1959 Ordfører i Manger fra 1955-1959
Ivar Dommasnes 1960-1971
Olaf Gundersen 1971-1984
Per Einar Sønnesyn 1985-1996
Ingvard Fykse 1996-2006 Fikk Kongens fortjenstmedalje da han gikk av.
Kjell Sekkingstad 2006-

Gravplass rediger

 
Gravplassen på Manger med kirken markert
 
Deler av kirkegården og kirkestuen. Bildet er tatt fra hovedinngangen til kirkegården, retning mot øst, ørlite vridd mot nord. Den høye steinen i midten er en minnestein for falne under andre verdenskrig.

Det ligger kirkegård rundt kirken, noe det har gjort rundt alle kirkene på Manger. Til tross for dette er det ikke noen gamle gravminner på gravplassen.[93] Kirken ligger lokalisert mot det sørøstre hjørnet av gravplassen. Gravplassen strekker seg rundt hele kirken, men med mesteparten av gravene nord for kirken.

Som andre kirker kan man gå ut fra at kirkegården på Manger var inndelt i bolker, en for hver gård. Kun de viktigste fikk gravstein, og for de rikeste kunne man kjøpe seg gravplass under selve kirken, fram til dette ble forbudt i 1790. De som stod ansvarlig for selve gravingen av gravene var folket i sognet. Sognet var inndelt i passelige grupper, som i Nordhordland ble kalt for en «greft». De enkelte «greftene» ble bedt til gravferden og var ansvarlige for å skaffe graveredskap, grave graven og spa den igjen. Dette systemet førte til at gravplassene etterhvert ble svært uoversiktelige, da de ble overfylte og folk i «greftene» ikke tok hensynt til bolkene, men grov der de fant en plass. Dette var de generelle forholdene for kirkegårder i Norge, og gjaldt sannsynligvis også for Manger fram til 1849.[94]

Vinteren 1848–1849 blir ofte kalt «koleravinteren», og også Manger ble rammet av kolera. I desember 1848 kom det som følge av epidemien en ny gravferdslov, noe som førte til at et jordstykke ved siden av kirkegården ble satt av til koleragravplass. I 1852 ble dette gjort om til en ordinær gravplass.[95] Gravplassen ble utvidet i 1887-1888 da man trengte større plass i forbindelse med byggingen av den nye kirken.[93]

Det hadde ikke blitt gjort skikkelig grøftearbeid på kirkegården, og den manglet både grøfter og avløp, og den var derfor svært våt. I 1946 satte man igang grøftearbeid, men møtte store protester fra næringslivet i bygden, da grøftene hadde utløp mot Nesvatnet, der meieriet, hermetikkfabrikken og butikken hentet ferskvannet sitt fra. Man la derfor om grøftene, mot at disse tre bedriftene tok de ekstra kostnadene. I 1955 ble den eldste delen av gravplassen fornyet av ungdomslaget på Manger.[96]

I 1977 hadde folketallet øket i så stor grad at man så et behov for større gravplass. Arbeidet ble satt i gang, og i 1981 ble det vigslet en utvidelse med plass til 108 kister og 88 urner.[97] Kirkegården ble også utvidet med 1,5 dekar på nordøstsiden av kirken i 2001.[98]

Kommentarer rediger

  1. ^ Lidén sier prekestolen er firkantet, (s 158) men prekestolen er åttekantet, noe som kommer tydelig fram på bildet.
  2. ^ Lidén henviser til det som står om altertavlen i Mo for å forklare den som står i Manger, og antyder sterkt at det er samme kunstner, altså Lars Osa, som står bak begge.
  3. ^ Morken (s. 30) sier at orgelet som ble bestilt skulle ha tre manualer og 31 stemmer, mens Lidén (s. 158) sier at orgelet har 36 stemmer over tre manualer og pedal.
  4. ^ Kolnes (s. 92) kaller kirken «Masfjorden kirke», men ingen kirke heter dette. Sandes kirke ligger på Masfjordnes, og kan ha blitt misforstått som Masfjorden kirke. I tillegg fikk denne kirken nytt orgel i 1912, da Kolnes sier orgelet ble bygd
  5. ^ Morken (s. 30) kaller fabrikken «VEB Orgelbau», mens Lidén (s. 158) kaller den «Gebrüder Jemlich». Menigheten selv sier fabrikken heter «Jehmlich Orgelbau» (Radar, Nr 4, 2011, s. 8.)
  6. ^ Når dette skjedde er uklart i kildene. Litleskare sier at dette skjedde i årene 1643-1646, mens Norges kirker sier at det skjedde i årene 65-67. Det er også uklart hvor mye av kirken som ble malt. Litleskare skriver «Heile kyrkja staffert med blome- og bladmotiv» (s. 25), mens Norges kirker sier «Kirken, dvs. koret, ble malt innvendig». Begge kildene er derimot enige i at arbeidet kom på 81 riksdaler. Bendixen sier ikke noe om prisen, men opplyser at «koret var malet» og videre etter oppussingen i 1722 at «fremdeles var kun koret malet indvendig» (s. 656).
  7. ^ Bendixen tidfester brannen til 1739. Han sier: «Efter en indskrift bag alteret brændte denne træbygning i 1739» (s. 656).
  8. ^ For to av prestene vil inndelingen i tabellen ikke passe helt. Dette gjelder Hans Halvorsen Sogn og Christian Madssøn som begge kan ha virket i både St. Katarinakirken og kirken som ble bygd rundt århudreskiftet. Man vet ikke nøyaktig når denne kirken ble bygd, men antar at St. Katarinakirken ble revet på slutten av 1590-tallet. Skillet har derfor blitt trukket før Madssøn, som kom til Manger i 1597.

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e Lidén, s. 156
  2. ^ Litleskare, s 113
  3. ^ a b c d e f g Lidén, s 158
  4. ^ a b c d Bendixen, s. 656
  5. ^ Bendixen, s 236
  6. ^ Lidén, s 95
  7. ^ Radar. Meldingsblad for Hordabø, Manger og Sæbø, Nr. 1 2004, Manger prestegjeld. s 2 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  8. ^ a b c d e f Lidén, s. 155
  9. ^ Litleskare, s 119
  10. ^ Litleskare, s. 86
  11. ^ a b Radar. Kyrkjeblad for Radøy sokn, Nr. 2 2006. s 6 PDF[død lenke]
  12. ^ a b Radar. Kyrkjeblad for Radøy sokn, Nr. 4 2006. s 11 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  13. ^ a b Litleskare, s. 121
  14. ^ Lidén, s. 158-159
  15. ^ Lidén, s. 159
  16. ^ Morken, s. 28
  17. ^ a b Radar. Kyrkjeblad for Radøy sokn, Nr. 2, 2009, s. 8 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  18. ^ a b Bispevisitas i Austrheim, Fedje og Radøy. 17. til 22. januar 2012. Visitasmelding, s. 25 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  19. ^ a b c Radar. Kyrkjeblad for Radøy sokn, Nr. 4, 2011, s. 8 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  20. ^ Stein Johannes Kolnes, «A. Landrogs Orgelfabrikk» i Årbok for Karmsund, Museet for Haugesund og bygdene, Haugesund 1983. s. 92-93 PDF[død lenke]
  21. ^ Morken, s. 29
  22. ^ Morken, s. 30
  23. ^ Radar. Kyrkjeblad for Radøy sokn, Nr. 1, 2013, s. 11 PDF Arkivert 26. november 2013 hos Wayback Machine.
  24. ^ Radar. Kyrkjeblad for Radøy sokn, Nr. 2, 2013, s. 9 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  25. ^ Radar. Kyrkjeblad for Radøy sokn, Nr. 2, 2012, s. 4 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  26. ^ Litleskare, s 96-98
  27. ^ Litleskare, s 98
  28. ^ Litleskare, s 98-101
  29. ^ Litleskare, s 103-112
  30. ^ Litleskare, s 113-114
  31. ^ Litleskare, s 118-119
  32. ^ a b Morken, s 25-28
  33. ^ Morken, s 30-31
  34. ^ a b Radar. Meldingsblad for Hordabø, Manger og Sæbø, Sommarnummer 2003, s 3 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  35. ^ Morken, s 24-25
  36. ^ Stig Elliot, Strilen, 3. juni 2014. s 4
  37. ^ Skeiv kyrkje kan bli øydelagt av storm - NRK Hordaland. Lest 1. september 2014
  38. ^ Kyrkja må forsterkast, men prisen har auka kraftig Arkivert 8. oktober 2015 hos Wayback Machine. - Strilen, 24. september 2015. Lest 26. oktober 2016
  39. ^ «Bruk av kyrkja på dagar med mykje vind kan opplevast utrygt både for tilsette og publikum» - Nordhordland, 29. september 2015<. Lest 26. oktober 2015
  40. ^ Ingvild Fjelltveit (15. november 2016). «Nå frykter de ikke lenger at kirken skal velte i vinden». NRK Hordaland. Besøkt 7. januar 2020. 
  41. ^ Livar Aksnes (22. november 2016). «Feira jubileum og stødig kyrkje». Strilen. Besøkt 6. januar 2020. 
  42. ^ Årsmelding 2011, s. 10 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  43. ^ Lokal grunnordning for Radøy sokn, s. 9 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  44. ^ Lidén, s. 153
  45. ^ Litleskare, s. 19-20
  46. ^ Litleskare, s. 17
  47. ^ Haugland, s. 169-170
  48. ^ Litleskare, s. 20-21
  49. ^ Litleskare, s. 22-23
  50. ^ Lidén, s. 153-154
  51. ^ a b c d e Lidén, s. 154
  52. ^ Litleskare, s. 23
  53. ^ a b c Litleskare, s. 24
  54. ^ Litleskare, s. 27-28
  55. ^ Litleskare, s. 31
  56. ^ Fett, s. 54
  57. ^ Fett, s. 35
  58. ^ Fett, s. 38
  59. ^ Litleskare, s. 25
  60. ^ Litleskare, s. 33-34
  61. ^ Litleskare, s. 40
  62. ^ a b c d Haugland, s. 171-172
  63. ^ Litleskare, s. 40-42
  64. ^ Litleskare, s. 43
  65. ^ Litleskare, s. 47-49
  66. ^ Litleskare, s. 51
  67. ^ Litleskare, s. 52-53
  68. ^ Døssland og Johansen, s. 197
  69. ^ Litleskare, s. 56
  70. ^ Litleskare, s. 60-63
  71. ^ Litleskare, s. 168
  72. ^ Litleskare, s. 89-90
  73. ^ Litleskare, s. 92-94
  74. ^ Litleskare, s. 95
  75. ^ Litleskare, s. 96-98
  76. ^ Litleskare, s. 99
  77. ^ Litleskare, s. 100-101
  78. ^ a b c d Litleskare, s. 87
  79. ^ Lidén, s. 155-156
  80. ^ a b Litleskare, s. 88
  81. ^ a b Bendixen, s. 657
  82. ^ Litleskare, s. 89
  83. ^ a b Sulebust, s. 43
  84. ^ Årsmelding 2011, s. 3 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  85. ^ Litleskare, s. 174-175
  86. ^ Litleskare, s.183
  87. ^ Morken, s. 32-37
  88. ^ Radar. Meldingsblad for Hordabø, Manger og Sæbø, nr. 4 2004. s. 10 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  89. ^ a b Bispevisitas i Austrheim, Fedje og Radøy. 17. til 22. januar 2012. Visitasmelding, s. 20 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
  90. ^ Litleskare, s. 170
  91. ^ Morken, s. 33-34
  92. ^ For prestene fram til 1938 er kilden Litleskare, s. 156-170 og Haugland s. 183-192. For perioden 1939-1985 er kilden Morken, s. 32-33 og Haugland s. 192-193. Videre er kilden Radar. Kyrkjelydsblad for Radøy sokn nr. 4 2006, s. 2, 6-7 og 14. PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine. og Haugland s. 193
  93. ^ a b Litleskare, s. 130
  94. ^ Litleskare, s. 122-123
  95. ^ Litleskare, s. 124
  96. ^ Morken, s. 31
  97. ^ Morken, s. 31-32
  98. ^ Bispevisitas i Austrheim, Fedje og Radøy. 17. til 22. januar 2012. Visitasmelding, s. 29 PDF Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.

Litteratur rediger

B.E. Bendixen (1904). Kirkerne i Søndre Bergenhus amt: Bygninger og inventarium. Bergen: John Griegs Bogtrykeri. 

  • Johan Litleskare, Soga um Manger kyrkja. Frå den fyrste kristne tid til 1941, Manger herad, 1940.
  • Gunnar Kolstad, Lars Morken, Magne Myrtveit, Per Einar Sønnesyn (redaksjon), Manger kyrkje og prestegard. Jubileumsskrift i høve 100-årsdagen til Manger kyrkje 27. oktober 1991, Manger sokneråd, 1991. ISBN 82-99-2484-1-8 E-bok
  • Jarle Sulebust, Strilesoga. Nord- og Midthordland gjennom tidene. Band 2, Eide forlag, Bergen, 1997. ISBN 82-514-0520-3
  • Atle Døssland og Karl Egil Johansen, Strilesoga. Nord- og Midthordland gjennom tidene. Band 4, Eide forlag, Bergen, 1999. ISBN 82-514-0554-8
  • Hans-Emil Lidén og Vidar Trædal, Red: Anne Marta Hoff, Norges kirker. Hordaland. Bind III i serien Norske minnesmerker, Norsk institutt for kulturminneforskning/Gyldendal, Oslo, 2003. ISBN 82-05-311-38-2. Elektronisk utgave av relevant kapittel på Norges kirker.
  • Anders Haugland, Radøy gjennom tidene. Bind 3. Frå gnr 42 Flone til gnr 62 Kolås, Radøy kommune, 2010. ISBN 978-82-995960-4-6
  • Manger kyrkje og prestegard. Manger sokneråd. 1991. ISBN 8299248418. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Manger_kirke&oldid=23179917»